De Norske Frontkjemperne
Nordmenn i Waffen SS
"Jeg sverger til deg, Adolf Hitler, som leder og rikskansler for Riket, troskap og tapperhet. Jeg lover deg, og den du utnevner til min overordnede, lydighet til døden. Så hjelp meg Gud."
Waffen SS troskaps ed.
Introduksjon
Hensikten med denne artikkelen er å lage en oversikt over de norske SS regimentene og hvor disse tjenestegjorde under andre verdenskrig, samt å gi en dypere forståelse for bakgrunnen til denne organisasjonen som de norske soldatene kjempet i. Artikkelen vil derfor starte med hvordan og hvorfor Waffen SS ble opprettet. Den vil deretter følge utviklingen av Waffen SS og se på hvordan det norske SS oppstod, og følge de norske krigsstyrkene fra opprettelse til oppløsning. Artikkelen baserer seg på sekundærkilder og er dermed ikke ment å bringe inn noen form for ny forskning. Målet med artikkelen er først og fremst å gi en oversikt over de norske SS soldatenes innsats under andre verdenskrig. Arbeidet med dette ble startet først og fremst ut ifra egen interesse og nysjerrighet. Resultatet av arbeidet er det som du nå leser i denne artikkelen.
Stosstrupp Adolf Hitler
Adolf Hitler forstod tidlig i sin politiske karriere at han var i konstant fare fordi han hadde skaffet seg så mange politiske fiender, og fordi han hadde provosert så mange mennesker med sine uttalelser. Han så derfor først til Ernst Röhm og hans Sturmabteilung,SA (Stromtropper), bestående av veteraner fra første verdenskrig og som var medlemmer av de tidligere frikorpsene, for beskyttelse. Dette kom snart til å forandre seg. I 1923 begynte Hitler å oppfatte SA som en trussel på grunn av deres totale lojalitet til Röhm. Hitler visste at Röhm kunne regne med støtte fra sine SA menn når enn han trengte det, også imot Hitler selv. Han beordret derfor opprettelsen av en egen livgarde som skulle ledes av hans betrodde venn og sjåfør, Julius Schreck. Denne livgarden fikk først navnet Stabswache (Sikkerhetsvakt), men ble tidlig omdøpt til Stosstrupp Adolf Hitler (Sjokktropp Adolf Hitler). Sjokktroppmedlemmene bar de samme brune uniformene som SA, men istedenfor de brune kepi luene, benyttet Sjokktroppene sorte ski luer påført en dødningsskalle med to kryssede ben under. Ett merke som skulle bli karakteristisk for det senere SS. I motsettning til noen av medlemmene i SA som hadde sympati mot den politiske venstresiden, bestod medlemmene av Sjokktroppene av personer som var fanatisk høyreorienterte.
Etter det kjente, og misslykede, ølhallkuppet 8 November 1923 ble Hitler dømt til fem års fengsel, hvorav han satte inne åtte måneder under lukseriøse forhold i Landsberg fengsel. Fra November 1923, til Hitlers løsslatelse i Desember 1924 hadde medlemstallene i SA svulmet opp fra 2000 til 30 000. Hitler innså dermed fort at SA var blitt for uhåndterlig og at SA's leder, Ernst Röhm, hadde blitt farlig mektig. Samtidig passet SA dårlig inn i Hitlers nye visjon om å vinne makten i Tyskland gjennom politiske valg, og ikke lengre gjennom et statskupp. Kort tid etter løslatelsen beordret han derfor Julius Schreck til å opprette en ny elite avdeling, ettersom hans tidligere livgarde, Stosstrupp Adolf Hitler, var blitt oppløst mens han satt i fengsel. Den nye eliteavdelingen fikk navnet Schutzstaffel (beskyttelsesavdeling), forkortet SS.
Opprinnelig bestod Schutzstaffel av åtte menn, alle tidligere medlemmer fra Stosstrupp. Dette forandret seg 21 September 1925. Schreck sendte da ut en melding til alle particellene om å opprette egne SS avdelinger, og mens SA fortsatte å rekruttere stortsett alle som meldte seg måtte SS rekruttene gjennom en hard utvelgelse. De måtte være mellom 23 og 35 år, friske, og kraftige. De måtte også ha bodd i samme område i minst 5 år, og de måtte ha to medlemmer som kunne garantere for dem, samt de måtte være uten kriminell fortid. Det skulle bare være en SS gruppe i hvert politiske distrikt, og gruppen skulle bare bestå av ti menn under en offiser. Unntaket var Berlin som bestod av tyve menn under to offiserer. Hver mann måtte også sverge usvikelig troskap til Hitler personlig.
Schutzstaffel ble likevel først satt under kontrollen til SA Reichfürher Franz Pfeffer von Salomon. Forholdet mellom SS og SA var dårlig og forstålig nok gjorde SS seg dårlig under kommandoen til en SA mann. SS ble nektet å forme avdelinger hvor SA ikke hadde full kontroll, og lokale SA menn brukte elitestyrkene fra SS til ærendsgutter. Det var tydelig allerede fra starten av at SS ikke var tiltenkt noen politisk rolle. Her er ett sitat fra daværende SS leder Erhard Heiden:
"SS deltar aldri i diskusjoner på medlemsmøter. Under forelesninger skal ingen SS mann røyke, og ingen er tillatt å forlate bygningen. Formålet med disse møtene er politisk utdannelse. SS mannen må forholde seg stille og aldri innvolvere seg i saker som ikke angår han."
SS sin rolle var som en elitegruppe som skulle være livvakter for fremstående medlemmer av NSDAP.
Heinrich Himmler
6 Januar 1929 skulle vise seg å bli en viktig dato for SS. Dette er datoen Heinrich Himmler tar over som leder for SS. Og mens stadig flere fra SA lot seg imponere av den strenge SS disiplinen, ble også kravene til medlemskap i SS strengere. Blant annet ble det innført krav om nordisk utseende og en minstehøyde på 1.73m. Rekruttene måtte også kunne fremlegge bevis på sitt genetiske opphav tilbake til 1 Januar i 1800. Dette var for å hindre at personer med jødisk blod ble medlemmer av SS. For offiserene gjaldt dette kravet tilbake til 1 Januar 1750.
Ettersom en rekke allerede eksisterende SS medlemmer, inkludert Himmler selv, ikke fullførte disse kreteriene ble det gjort ett unntak for menn som hadde tjenestegjort i første verdenskrig. Samtidig ble også det gamle systemet med ti-manns enheter forlagt og et militæraktig hierki med en skikkelig offiserstuktur erstattet det gamle systemet.
Meine Ehre heißt Treue
Selvom SS begynte å vokse under Himmlers lederskap, var fortsatt SS og NSDAP's eksistens, truet av SA. Hitler selv så bare på SA som et verktøy som kunne brukes for å tilrettelegge ekspansjonen til NSDAP, men medlemmene av SA så selv på styrken som en storslått militær organisasjon som skulle komme til å erstatte det tyske Reichswehr. Forskjellen på hvordan SA og Hitler så på organisasjonens fremtid kom til å skape en stor splid mellom de to. Samtidig hadde SA også mange som sympatiserte med venstresiden, noe som gjorde at noen SA formasjoner fikk tilnavnet "biffsteiker", dvs brune på utsiden og røde på innsiden. Disse forskjellene skulle ende i SA opprør sommeren 1930 og våren 1931.
Da Hitler kjøpte en ny Mercedez fra Berlin Motor Show anså mange i SA det som et svik mot "sosialismen". Og idet valget i 1930 nærmet seg fremla lederen for SA i Berlin, Walter Stennes, en liste med krav til Hitler. Dersom Hitler ville ha støtte fra SA krevde han at SA menn skulle legges til på listen over kanditater til Riksdagen, SA skulle alene ha ansvaret for sikkerheten på NSDAP møter, og Nazi Gauliterene skulle ikke lengre blande seg inn i SA annliggende.
Dette var en klar utfordring til SS, og Hitler nektet å i det hele tatt diskutere kravene, og sendte heller ut en liste over aktuelle Riksdag kandidater som ikke engang inkluderte Stennes. Som svar sente Stennes en SA tropp for å bryte opp en tale Goebbels holdt. Dette førte til at Hitler ba Ernst Röhm, som hadde vært i eksil i Bolivia siden 1925, om å returnere til Tyskland for å ta kontroll over, og omorganisere SA. Men selv ikke Röhm kunne kontrollere Walter Stennes. På et hemmelig møte for SA ledelsen ble det bestemt at de ikke lengre skulle ta imot ordre fra Hitler. SA tok også over partihovedkvarteret i Berlin og den nazistiske avisen Der Angriff. NSDAP svarte med å ekskludere alle SA enheter som gjorde opprør, noe som fratok opprørene pengestøtte som Hitler hadde tatt inn fra forettningsfirmaer som støttet ham. Dette førte til at Stennes støtte smuldret bort, og i 1933 forlot han Tyskland, og endte opp i Kina som kommandør for Chian-Kai-sheks livgarde.
 |
| WAFFEN SS Totenkopf insignia |
SS hevn og fremvekst
Selvom trusselen fra Stennes forsvant i 1933 og Ernst Röhm igjen tok kontroll over SA, forsvant ikke trusselen fra SA som organisasjon. Bevis på dette kom 28 Februar 1934, da Ernst Röhm i en tale erklærte at SA var den sanne hæren for Nasjonal Sosialismen og at den
eksisterende tyske hæren, Reichswehr burde bli nedvurdert til et treningskorps.
Dette var ikke populært blant de tyske generalene, og det var en trussel mot Hitler, som hadde ambisjoner langt utenfor Tysklands grenseområder. Hitler var avhengig av støtte fra den tyske hæren for å kunne gripe makten etter President Hindenburgs død. Hitler møtte derfor Röhm 2 Juni 1934. De ble enige om at SA skulle permiteres og holde seg i ro hele Juli. Samtidig satte Göring, Himmler og Reinhard Heyrich sammen en dødsliste i samarbeid med Viktor Lutze, en SA insider. Kort tid etter, mens Hitler besøkte Hindenburg, fikk han kritikk fra forsvarsminister General Werner von Blomberg, for ikke å ha bremset SA. To dager senere ble hæren gitt ordre om å stille sine våpen til disposisjon for SS. For Himmler var dette en mulighet som var for god til å gå glipp av. Med SA ryddet av veien ville SS ha all makt. Sammen med Göring, Goebbels, Heydrich og Rudolf Hess fabrikerte Himmler bevis som tydet på at Röhm hadde blitt gitt 12 millioner mark av Frankrike for å styrte Hitler. Det ble også hevdet at Gregor Strasser, en mangeårig fiende av Hitler, var del av et kupp mot han. Dette ble støttet av reporter om at SA ikke hadde blitt permitert, men isteden hadde blitt satt i alarmberedskap i Berlin, klar til å ta over regjeringsbygg. SA menn hadde også blitt observert mens de lastet våpen opp i lastebiler.
Det første var en total fabrikasjon, men det stemte at SA tropper hadde lastet våpen opp i lastebiler. Dette var gamle våpen fra Frikrops tiden som skulle overleveres til politiet.
30 Juni kom nyhet fra Munich om at SA hadde tatt til gatene. Hitler fløy dit straks sammen med Viktor Lutze. Her møtte han SA sjefen i Munich. Han ble øyeblikkelig beskyldt for foræderi og skutt. Deretter dro Hitler ut til Bad Wiesse, hvor Sepp Dietrich ventet sammen med to kompanier fra Leibenstarte SS Adolf Hitler. SA mennene som var her ble skutt, og Röhm satt i arrest i Stadelheim fengsel, hvor han senere ble skutt av kommandanten i Dachau konsentrasjonsleir, Theodor Eicke, og SS Major Michael Lippert. Samtidig ble kodeordet "kolibri" sent ut, og over hele Tyskland åpnet SS og Gestappo offiserer forseglede konvolutter. Med dette var Operasjon "Röhm-putch", kjent som "de lange knivers natt" iverksatt. Man regner med at minst 85 personer døde øyeblikkelig i denne opprenskningen, som Hitler kalte det. Dødstallene skulle overstige flere tusen etterhvert som flere ble arresterte. SS fikk sin belønning for sin lojalitet og innsats: 26 Juli erklærte Hitler SS for å være en selvstendig organisasjon innad i NSDAP.
Det bevæpnede SS
Den første offisielt bevæpnede SS enheten var Leibstandarte Adolf Hitler. Enheten ble opprettet i 1933 og bestod opprinnelig av hundre menn som ble trente av en eliteavdeling i Reichswehr, det Niende regiment. Det bevæpnede SS hadde en militær fremtreden og tjeneste her var fulltid. Etter Hindenburgs død 2 August 1934 fikk SS danne militære formasjoner, noe som er blitt ansett som en belønning for deres innsats under Lange knivers natt.
I September 1934 fikk Himmler tillatelse fra krigsminster Werner von Blomberg til å opprette en ny SS avdeling. Dette skulle være en "rask reaksjonsenhet" og ble gitt navnet SS-Verfügungstruppe (SS-Tjenestetropper). Enheten skulle ha en styrke på tre regiment og en etterettningsseksjon. Det bevæpnede SS bestod nå av to regiment, Deutschland og Germania, en kommunikasjonsenhet og SS Leibstandarte Adolf Hitler. Det var Leibstandarte Adolf Hitler som arresterte og utførte henrettelser etter Röhm kuppet. Til gjengjeld fikk de løfter om å bli et fult utstyrt regiment, og fra Oktober 1934 ble regimentet motorisert.
Ting gikk virkelig i riktig retning for Adolf Hitler og SS, og Mars 1935 annonserte Hitler til det tyske perlamentet, Riksdagen, at han hadde gjeninnført militær tjenesteplikt, noe som var i strid med Versaillestraktaten fra 1919. Dette var noe som helt klart ville styrke det tyske militære. Samtidig styrket han også Waffen SS ved å offisielt etablere SS-Verfügungstruppe. 17 August 1938 gav Hitler ordre om at SS-Verfügungstruppe skulle ekspandere til en full divisjon. I en tale i 1940 bekrefter Hitler navnet på den bevæpnede delen av SS: Waffen SS. På dette tidspunktet hadde Waffen SS allerede vært involvert i invasjonen av Polen og invasjonen av Frankrike. På grunn av sin innsats her fikk SS tillatelse av Hitler til å opprette sin egen overkommando og bestod nå av tre divisjoner: SS Verfügungstruppe (regiment Deutchschland og Germania), SS Totenkopf & Polizei Divisjon, og Leibstandarte SS Adolf Hitler.
SS Divisjon Wiking
Juni 1941 var Division Wiking klar til innsats på Østfronten som en del av Operasjon Barbarossa. Divisjonen bestod da av tre regiment; Regiment Nordland (Skandinavia), Regiment Westland (Nederland) og et veteran regiment fra de tidligere invasjonene av Polen og Frankrike; Regiment Germania (tyskere), sammen med SS Artilleri Regiment 5. Totalt bestod divisjonen av 19 377 menn, dette gjorde divisjon Wiking til den største divisjonen i Waffen SS.
Unternehmen Barbarossa
Divisjon Wiking fikk sin plass tildelt i Armé Gruppe A (senere omdøpt til Armé Gruppe Sør), ledet av Felt Marshal Gerd von Runstedt, hvor de sammen med SS Leibstandarte Adolf Hitler var del av General Ewald von Kleist's Panser Gruppe I. Målet til Armè Gruppe A var å kutte av og tillintetgjøre Den røde armé vest for Dnieper elven, innta Kiev og Kharkov, okkupere Krimhalvøya og deretter presse øst mot Volga og Stalingrad. Allerede før Juni var slutt hadde Armé Gruppe A tvunget de russiske troppene på defensiven, Galicia var okkupert og Dniester elven sikret. Armé Gruppe A var nå klar til å sette kursen mot Kiev. En reevaluvering av Kiev som mål gjorde derimot at planene ble forandret, og det ble bestemt at byen Uman skulle inntas først. Divisjon Wiking var i nærheten av byen, og som en motorisert enhet var den i stand til å reagere raskt. Regiment Westland ble sendt til Talnoje for å lukke ringen Armé Gruppe A nå laget rundt Uman, mens resten av divisjonen vendte øst og kjempet side om side med Luftwaffes elite regiment, Hermann Goering, rundt Korsun og Shanderovka. 10 August 1941 var kampene over og 107 000 soldater fra Den røde armé ble tatt som krigsfanger. Divisjon Wiking deltok deretter i beleiringen av Kiev hvor hele 665 000 sovjetiske soldater ble tatt til fanget og 884 sovjetiske tanks falt i hendene på de tyske troppene. Etter Kiev falt fortsatte Wiking å presse østover og fortsatte mot Dnieper elven og byen Dnepropetrovsk.
Mot slutten av August nådde Wiking Dnieper hvor de ble møtt av kraftig sovjetisk motstand. Ett kraftig fremrykk førte Regiment Nordland over elven og satte opp ett brohode. 6 September stormet også regimentene Westland og Germania over elven og fikk styrket det beleirede Nordland. Sammen tok de så høydene ved Kamenka og knuste den sovjetiske motstanden. Hele åtte russiske divisjoner ble knust i kampene og over 5000 russere overgav seg. Friedrich Max Karl von Scholz som ledet regiment Nordland hadde allerede Jernkorset av første og andre klasse, og ble nå belønnet med Krigsordenen av det tyske kors i gull for regimentets innsats og oppnåelser under kampen om Dnieper.
Etter at Dnieper-området var sikret ble Divisjon Wiking overført til IV Panser Korps for å hjelpe deres fremrykkning videre østover. Dette var den 10 Oktober. Fra Dnieper til deres neste stopp, Rostov, var det ett strekk på nesten 483 kilometer. Men til tross for det russiske været som gjorde veiene til søle og stadige motangrep fra sovjetiske styrker rykket Wiking stadig lengre øst. Samtidig som SS Leibstandarte Adolf Hitler sammen med styrker fra Wehrmarht inntok Rostov, hadde Regiment Nordland satt kursen mot Alexandrovka. De nådde Tuslow elven, men de hadde ikke lengre styrken til å holde den. Kulden og mangel på forsyninger gjorde seg nå virkelig følt. Steiner besluttet derfor å trekke regimentet tilbake til Mius elven, ved Amurosjewka, og slå leir der for vinteren. Igjen ble Von Scholz dekorert for Regiment Nordlands innsats, denne gang med Ridderkorset. Tross dette var det likevel et nederlag: dette var første gang under andre verdenskrig at Divisjon Wiking hadde vært nødt til å foreta en tilbaketrekkning.
Den Norske Legion
21 Mai 1941 ble Den Norske Legion dannet med Reichführer Heinrich Himmler til stede. Ifølge den opprinnelige avtalen skulle denne nye hæren ha en legionstab i Oslo under ledelse av daværende major Finn Hannibal Kjelstrup. De ble også lovet norske uniformer. Fra de tyske myndighetenes side ble det gitt inntrykk av at DNL skulle kjempe mot kommunismen side om side med de finske soldatene. Soldatene i Den Norske Legion sverget heller ikke ubetinget troskap til Hitler, eden de sverget skulle bare gjelde Hitler som øverste krigsherre, og bare i kampen mot bolsjevismen:
"Jeg sverger ved Gud den hellige at jeg i kampen mot bolsjevismen vil vise den tyske forsvarsmakts øverste krigsherre Adolf Hitler ubetinget troskap, og som tapper soldat til enhver tid være beredt til å sette mitt liv inn for denne ed."
Denne eden ble sverget av soldatene 3 Oktober 1941 med Vidkun Quisling til stede. Skuffelsen og sinne var dermed tydelig blant de norske soldatene da de istedenfor å bli gitt norske uniformer ble gitt de karakteristiske sorte uniformene til Waffen SS. Soldatene ble heller ikke sendt til Finnland som lovet, men ble isteden sent først til Tyskland til treningsleiren Fallingbostel ved Hannover, før de i Februar 1942 ble sent til østfronten for å ta opp stilling nær Leningrad. Den Norske Legion bestod da av 1218 nordmenn.
Da nordmennene ankom østfronten ble de del av 2.SS Motoriserte Infanteri Brigade. Brigaden bestod opprinnelig av Totenkopf regimenter som ikke hadde blitt kalt inn til divisjonene ved fronten, og som startet som en anti-partisan sikkerhetsformasjon. De fikk raskt et rykte på seg for sin brutalitet og hensynsløshet. Den Norske Legion var organisert i fem kompanier, tre infanteri kompanier, et kompani bestående av tyngre våpen og et anti-tank kompani. Alle kompaniene var ledet av nordmenn, med minimal tysk innblanding.
Ankomsten til Den Norske Legion førte til en omorganisering av Brigaden 17 Februar 1942, og sammen med nordmennene var en miks av SS og Wehrmacht, det hele ledet av SS Obergruppenführer Friedrich Jeckeln. Jeckeln var en antisemit, og hadde det tidligere året følgt bak Armè Gruppe Sør, da som Høyere SS og Politileder for Sør-Russland. Han hadde der beordret og ledet en rekke massehenrettelser av jøder og kommunister i Ukraina. Bare i August 1941 var han ansvarlig for drapet på 23 600 jøder i Kamenets-Podolsk.
Heldigvis for de norske soldatene var kontakten med Jeckeln svært begrenset, da de ble brukt som soldater ved frontlinjene og ikke som del av de beryktede "opprenskning" operasjonene bak linjene.
April 1942 ble Den Norske Legion forflyttet fra sin stilling ved Leningrad til byen Urizk. Urizk hadde sommeren 1941 vært et ankerpunkt for de russiske forsvarslinjene som ble bygget for å forsvare Leningrad, men falt til tyskerene på høsten. Byen var dermed i tyske hender, og fra April 1942 hadde DNL sin forsvarsstilling her.
I midten av April startet den Røde Armès vår offensiv på Volkhov, noe som tvang Arme Gruppe Nord til å stoppe fremrykningen for å holde tilbake angrepet. Alle ledige tyske enheter ble raskt sent østover, inkludert hoveddelen av 2 SS Infanteri Brigade. Dette førte til at beleiringslinjene rundt Leningrad var farlig tynne.
21 April kom motangrepet fra Leningrad. Angrepet startet med et massivt artilleri angrep, og så mange som 10 000 artilleri skudd skal ha truffet i området hvor 1 og 2 kompani av DNL befant seg. I følge Bjørn Østring bestod det norske forsvaret av rundt 50 menn. Utrolig nok falt bare 3 av de 50 norske legionærene som deltok under det voldsomme angrepet. Russerene skal ha sent over tusen menn, men da de norske maskingeværene, sammen med håndgranater og lett artilleri, tvang de sovjetiske styrkene tilbake kunne de norske soldatene se russernes tilbaketrekkning og hvordan de til slutt endte opp foran maskingeværene til de "politiske offiserene" som hadde fullmakt til å skyte sine egne soldater dersom de foretok en tilbaketrekkning. 2 Mai satte DNL inn sitt motangrep. Angrepet var kort, men vellyket og de norske soldatene kunne nysjerrig undersøke de nye skyttergravene og bunkersene de hadde erobret. Etter forsvaret av Uritzk ble Bjørn Østring forfremmet til Legions Untersturmführer og sammen med 12 nordmenn dekorert med Jernkorset av andre klasse.
Etter kampene ved Urizk ble Den Norske Legion overført fra 2. SS Motoriserte Infanteri brigade, til 1. SS Motoriserte Infanteri Brigade, før de ble trukket ut av frontlinjene for å hvile nær byen Konstantinovka. Etter noen ukers hvilke ble de sent tilbake til fronten igjen i Juni 1942. 14 September skulle Legionen delta i Operasjon Nordlicht, et nytt forsøk på å innta Leningrad. De sovjetiske styrkene kom dem imidlertidig i forkjøpet og startet sitt angrep for å frigjøre Leningrad 24 August.
Etter noen harde kamper i August og September mottok Den Norske Legion noen få, men sårt trengte forsterkninger.
I Norge hadde medlemmer av politiet blitt oppfordret til å melde seg som frivillige for å tjenestegjøre på østfronten sammen med Den Norske Legion. Politiet skulle få sitt eget kompani, ledet av Politiminister og SS-Sturmbannführer Jonas Lie. Lie var tidligere krigskorrespondent i SS Leibstandarte Adolf Hitler, og for sin innsats i SS var han blitt dekorert med Jernkorset av 2 grad.
160 menn meldte seg, og de dannet 1.SS Politi Kompani.
4 Desember, 2 måneder etter at Politi kompaniet ankom østfronten, ble Den Norske Legion kastet inn i kampene nær Krasny Bor. Denne gang måtte de støtte SS-Legion Niederland som var under kraftig angrep. Den Norske Legions 3. og 4. kompani satte inn et motangrep for å støtte nederlenderne, og frontlinjen ble gjenopprettet.
Etter et kort pusterom resten av Desember startet et nytt sovjetisk angrep i et forsøk på å frigjør Leningrad. Dermed ble den nå reduserte norske Legionen - av 1 280 soldater var nå bare 20 offiserer og 678 soldater igjen - kastet inn i det som skulle ble kjent som "Det andre slaget om Ladoga". Dette skulle bli det siste slaget for Den Norske Legion. I slutten av Februar ble Legionen trukket tilbake til Krasnoye Selo. To års kontrakten til mange av de første frivillige nærmet også slutten nå, og avgjørelsen ble tatt i Berlin om å trekke enheten tilbake til Norge.
1 Mars startet Lie's Politikompani ferden tilbake til Norge, fulgt av resten av Den Norske Legion bare et par dager etter. Vel fremme i Norge ble de gitt 2 ukers permisjon før Den Norske Legion ble samlet i Oslo for en parade gjennom byen og opp til slottsplassen. Her ble soldatene gitt en offisiel seremoni hvor Den Norske Legion ble oppløst og dens medlemmer frigitt fra tjeneste i Waffen - SS.
Fall Blau
1942 skulle bli et viktig år også for nordmennene i Divisjon Wiking. Fall Blau (plan Blå) var navnet på den nye tyske offensiven som skulle starte våren 1942. Den skulle ledes av Armè Gruppe Sør og målet var å innta og sikre oljefeltene i Kaukasus. Før Fall Blau startet ble det bestemt at Divisjon Wiking skulle oppgraderes til "panzer-granadier" status. Dette betydde fra 1941 av, at Divisjonen fikk en egen panser bataljon. I Wikings tilfelle betydde dette 3 fulle panser kompanier, bestående totalt av 66 tanks, og ett kompani med 20 kjøretøy av typen Marder II. Totalt hadde divisjonen nå en pansret styrke på nærmere 100 kjøretøy. Wiking fikk også forsterkninger i tropper ettersom en finsk battaljon nå var kommet for å slå seg sammen med divisjonen.
28 Juni 1942 ble Fall Blau iverksatt ved Armé Gruppe B's angrepet på byen Voronezh , flere hundre mil ifra russisk kontrollerte Rostov. 13 Juli started Wehrmarcht offensiven mot Rostov fronten og 10 dager senere braste Divisjon Wiking inn i Rostov og videre mot Don elven. Veien mot Kaukasus lå dermed åpen for de tyske styrkene. Selve operasjonen var likevel ikke en suksess: Ingen av de store sovjetiske formasjonene rundt Kaukasus ble tilintetgjort ettersom de stadig trakk seg tilbake etterhvert som den tyske motstanden ble for stor, og oljeproduksjonsfeltene i Kaukasus var i stor grad sabotert før tyskerne fikk tak i dem.
Fall Blau feilet, og resultatet lot seg ikke vente på. De tyske forsyningslinjene var nå flere tusen kilometer lange, og de sovjetiske styrkene fortsatte sine motangrep med økende styrke. Langs hele fronten begynte Wehrmacht å trekke seg tilbake. 11 Desember 1942 var tilbaketrekkningen offisiell.
Årsaken til tilbaketrekkningen var enkel: Okkupasjonen av Stalingrad hadde feilet, og beleiringen tok lang tid, resultatet var at hele den tyske sjette Armè led en sakte død i ruinene rundt Stalingrad som et resultat av lange kamper og mangel på både forsyninger og forsterkninger. Samtidig hadde Tysklands allierte hatt store nederlag. To rumenske armèer, en Ungarsk og en Italiensk armè var blitt knust i harde kamper da von Paulus menn ble omringet av den Røde Armè.
I desperasjon ledet Generaloberst Hermann Hoth sin 4.Panser Armè i Operation Wintergewitter i et forsøk på å nå de tyske styrkene rundt Stalingrad. Panserstyrkene ledet veien for 800 lastebiler med over 3000 tonn forsyninger for å revatilisere 6.Armè. Fokuset var nå på Stalingrad, og forsyningene til Kaukasus ble dermed minimale, noe som igjen økte faren for nederlag og ødleggelse for troppene der. Dersom den Røde Armè kunne kjempe seg sørvest fra Stalingrad og ta tilbake Rostov ville hele Armè Gruppe A være isolert i Kaukasus. Resultatet ville vært at en million menn ville være tapt, noe som ville bety slutten for hele den tyske Armè i Øst. Divisjon Wiking ble dermed nødt til å foreta en tilbaketrekkning helt tilbake til Don.
Ved midten av Desember 1943 hadde Østhæren blitt presset tilbake vest fra Dnieper elven langs hele dens lengde - med unntak fra et kort strekk nær byen Tsjerkassy. Julaften 1943 startet en ny russisk offensiv fra Ovruch i nord, ned til Zaphorozye i sør. Håpet for den russiske offensiven var å fange Armé Gruppe Sør mot Dnieper og slik sirkle dem inne, noe som kunne bli gjort mulig på grunn av Hitlers ordre om å opprettholde linjen ved Dnieper, fremfor å trekke de tyske styrkene tilbake. Bare etter noen dager var frontlinjen oppløst og over 2000 russiske tanks pløyde seg gjennom og lagde kaos blant de tyske styrkene. 28 Januar møttes de russiske soldatene ved landsbyen Zvenigorodka ved Gniloy Tikich elven, og Divisjon Wiking var dermed omringet, sammen med 5.SS Freiwilligen Sturmbrigade Wallonien, og seks Armè infanteri divisjoner. Rundt disse formet de sovjetiske styrkene to sirkler: en indre sirkel for å slå tilbake forsøk på å bryte ut, og en ytre sirkel for å slå tilbake forsøk på å frigjøre de nå innsirklede styrkene.
I Berlin nektet Hitler å gi opp sitt siste grep om Dnieper, og forbød de innsirklede styrkene, nå kalt Gruppe Stemmermann etter den mest erfarne kommandøren der - Artilleri General Wilhelm Stemmermann, å bryte ut. Isteden insisterte han på at man skulle kjempe seg inn til disse. Restene av Armè Gruppe Sør som befant seg på utsiden av de russiske sirklene iverksatte dermed et angrep mot de sovjetiske styrkene den 1 Februar med hele fem panser divisjoner. Angrepet var misslykket og ble slått tilbake på en uke, samtidig som Gruppe Stemmermann ble presset bort fra Dnieper. Erich von Manstain som ledet Armè Gruppe Sør nektet å gi opp, og samlet sammen alle sine åtte tilgjengelige panser divisjoner (Wiking var den niende) og sendte dem nordøst mot Lysyanka og dens bro over Gniloy Tikich. Stemmermann flyttet hele sin styrke sørvest til landsbyen Shanderovka og tok opp stilling der i vente på å bryte ut. Etter nesten tre uker var redningen nå nær for Gruppe Stemmermann idet Armè Gruppe Sør kjempet seg mot de innsirklede troppene.
16 Februar var von Mansteins panser divisjoner mindre enn fem kilometer unna og Stemmermann gav ordren om å angripe for å bryte ut. Men først gav han en tøff melding til soldatene: La de sårede ligge igjen. For soldatene i Gruppe Stemmermann betydde dette å forlate 2000 av sine kampbrødre. De fleste valgte å ignorere denne ordren, inkludert soldatene i Divisjon Wiking.
Mellom de beleirede soldatene i Gruppe Stemmermann, og resten av soldatene i Armè Gruppe Sør var en stor høyde som ble gitt navn Hügel 239. Dersom høyden ble tatt kunne soldatene i Stemmermann trekke seg tilbake til Lysanka noenlunde trygt. Uten høyden ville de bli nødt til å skyte seg gjennom de sovjetiske styrkene.
Høyden ble inntatt av en liten kampgruppe fra Kaptein Walter Scherff 1. Panser Divisjon, men de manglet styrken til å holde posisjonen. Gruppe Stemmermann hadde dermed ingen andre valg enn å prøve å skyte seg gjennom de sovjetiske styrkene.
Divisjon Wiking ble gitt ordren "Kennwort Freiheit", og stormet sørøst ut av Shanderovka for å opprette en flyktkorridor.
Etter å ha klart å skyte ut en "korridor" snudde Hans Köller sine menn i Divisjon Wiking og vendte tilbake inn til Shanderovka for å dekke tilbaketrekkningen. Ikke en eneste av Köllers panservogner vendte tilbake til de tyske linjene. Lèon Dagrelle, som selv ble tildelt Ridderkorset for sin innsats ved Tsjerkassy forteller:
"The faces of those young tankers were admirable. Clothed in short black jackets with silver trim, their heads and shoulders protruding from their turrets, they knew they were going to die. Several proudly wore their tricolour ribbon and the large black and silver Knight's Cross around their necks, a glittering target for the enemy as they ploughed up the snow with their treads and departed through the tangle of our retreating army."
Av de 56 000 soldatene som ble omringet ved Tsjerkassy, kom bare 40 000 ut i live. Etter at de sårede var blitt evakuert var Divisjon Wikings styrke nesten halvert, til 8 276 menn.
Situasjonen ved fronten var nå så alvorlig at den tildels knuste Divisjon Wiking ikke kunne sendes vestover for å omformes og styrkes. Den ble isteden sent øst til den russiske byen Kovel for å prøve å stoppe den forsatt fremrykkende Røde Armé.
Det meste av Wikings panser regiment og to pansrede infanteri bataljoner hadde ikke vært i Tsjerkassy og ble nå sendt østover for å slå seg sammen igjen med resten av divisjonen. Imens hadde Gille ledet sine styrker til Kovel og satset på å sette opp en defensive blokade litt lengre øst, og dermed føre en sakte tilbaketrekkning for å bytte areal mot tid og dermed vinne nok tid til å la Wikings tungt utstyrte tropper nå Kovel. Planen slo likevel feil fordi den Røde Armé rykket frem raskere enn antatt, og Wiking ankom den 30 Mars bare for å finne ut at de var blitt omringet nok en gang. Sammen med soldater fra 4 og 5 Panzer Divisjon og 131. Infanteri Divisjon klarte Wiking å holde byen mot de sovjetiske angriperne i tre måneder. Tyskerne forventet en ny offensiv mot Ostheer, og forsyninger ble fløyet inn til troppene i Kovel, samtidig som nesten alle tanks som Ostheer hadde tilgjengelig tok opp posisjon i nærheten av Kovel for å avverge den forventete offensiven. Det skulle vise seg at tyskerne tok katastrofalt feil. Den sovjetiske offensiven kom ikke mot Kovel, men mot Arme Gruppe Senter. Elitesoldatene i Wiking kunne dermed ikke gjøre annet enn å høre rapportene mens en tredje del av Det Tredje Rikets militærstyrker ble knust litt lengre nord. Mens OKW (Oberkommando der Wehrmacht) forflyttet tropper fra Ukraina for å prøve å demme opp den sovjetiske offensiven mot Arme Gruppe Senter kaster russerne 1 600 tanks, 15 000 artilleri og 2 800 fly mot Ukraina og mot Divisjon Wiking, som bare kunne mønstre omtrent halvparten av dette. Dette tok likevel ikke motet fra SS mennene, som tok opp stilling ved en liten landsby, Maciejov, ved Bug elven. Her skjulte de seg mens de første russiske T-34 tanksene som var sent på rekonisering fikk rulle forbi. Først da hoveddelen av de russiske tanksene rullet ut av Maciejov for å fortsette nordvest i den tro at området var fritt for tyske tropper gav den finske SS-Obersturmführer Olf-Ola Olin ordren om å åpne ild. De russiske tanksene var ikke utstyrt med radio, men kommuniserte ved hjelp av signalmenn med flagg. De var dermed ikke istand til å reagere effektivt nok, og Wikings Panther tanks blåste den ene russiske tanksen etter den andre i luften. Etter at Olin's kompani åpnet ild, kom også andre panservogner fra 4. og 5. Panzer Divisjon til unnsettning og sammen blåste de den sovjetiske offensiven her i fillebiter, mens Wiking's artilleri ble kalt inn for å avskjære ethvert forsøk på retrett. Forsøket på å krysse Bug elven ble dermed svært kostbart for russerne og rundt 295 utbrente T-34 tanks ble liggende igjen på sletten ved Maciejov.
Selvom Wiking påførte den Røde Armè et nederlag ved Bug elven, fortsatte den russiske offensiven, og 1. Ukrainske Front, under ledelse av Ivan Stepanovitk Konev, lyktes i å krysse Vistula elven og fortsatte mot Warsaw. For å møte denne trusselen ble Divisjon Wiking satt sammen med 3.SS-Panzer Divisjon Totenkopf (også noen nordmenn tjenestegjorde i denne Divisjonen i perioden 1941 - 1942, og tre av disse falt mens de tjenestegjorde med Div.Totenkopf ) for å danne et nytt panserkorps, IV SS Panzer-Korps. Også Luftwaffe's Hermann Goering Panzer Divisjon og hærens 19. Panzer Divisjon ble overført til IV-SS Panzer-Korps for å danne en massiv panserstyrke. Disse ble først satt inn for å stoppe russerne ved Sandomierz, før de ble sent nord for å kjempe mot 2. Sovjet Tank Arme like foran Warsaw, en kamp som skulle koste russerne 170 tanks, 3 000 menn og lede 6 000 andre russiske soldater inn i tysk fangenskap.
Under kampene ved Warsaw ble norske SS-Unterstürmfuhrer, Fredrik Jensen, såret. Fredrik Jensen ledet Germania's 7. Kompani, og hadde vunnet Jernkorset av 1.Klasse i Ukraina året før. For sin innsats ved Warsaw ble han dekorert ved det Tyske jernkorset i Gull, og ble dermed den høyest dekorerte norske Waffen-SS soldaten iløpet av krigen.
1945: Slutten for Divisjon Wiking
Selvom Divisjon Wiking fortsatte å utmerke seg ved fronten var det nå langt mellom eliteavdelingene, og mannskaper og ressurser var et stadig problem. Tyskerne var nå i retrett langs hele fronten, og iløpet av November og Desember hadde Ungarn blitt invadert av sovjetiske styrker og Budapest var blitt omringet.
Hitler var bestatt av å holde hovedstaden og de Ungarske oljefeltene som nå var de siste av Det Tredje Rikets store områder for bensinforsyning. Forsyningene her var likevel ikke nok til å dekke Armé Gruppe Sør's behov forsyninger, og heller ingen andres, men som vanlig nektet Hitler å innse realitetene, og mens russerne beveget seg stadig nærmere Tyskland, ble Ostheer gitt ordre om å innta Budapest for å styrke troppene der, og knuse de Sovjetiske styrkene på Magyar slettene. Hele forsøket var forgjeves, men det hindret likevel ikke soldatene i å forsøke. Divisjon Wiking som fortsatt befant seg i Polen ble dermed, sammen med Divisjon Totenkopf, sent på transport tog og rett i angrep. De to panserdivisjonene ble sent til Komarno, den tyske hovedbasen i Vest-Ungarn, og gikk rett til angrep på den sovjetiske 4.Vakt Armè som ble fullstendig overrasket og kastet nærmere 30 kilometer tilbake. Med store styrker tilgjengelig kom russerne seg likevel fort over sjokket, og satte inn forsterkninger. Den tyske offensiven bremset dermed kraftig opp, og dødstallet begynte å stige.
Fortsatt ikke villig til å innse nederlag, gav Hitler ordre om at Gilles IV Panzer-Korps skulle trekkes tilbake og samle seg ved Szekesfehervar for å forsøke igjen. Divisjon Wiking samlet styrke, og gjorde et kraftig fremstøt mot Budapest, og divisjonens massive 68 tonn tunge Tiger II (Kongetiger) tanks skapte store ødeleggelser blant de sovjetiske styrkene med sine kraftige 88mm. kanoner. Wiking var bare 19 km fra Budapest da en katastrofe som skulle sette en effektiv stopper for offensiven i Ungarn inntraff. Hans Dorr, leder for regiment Germania, kalte inn til et offisermøte i en låve ved den nylig inntatte landsbyen Sarosad. Like i nærheten var en russisk anti-tank kanon med mannskaper. Disse hadde ligget i dekning mens de tyske troppene inntok byen. Da SS offiserene hadde samlet seg i låven avfyrte de russiske soldatene anti-tank kanonen og tok dermed ut Germania's ledende offiserer. Russerne iverksatte også et mot-angrep mot den tyske offensiven, og bare etter noen dager var offensiven stoppet opp, og Wiking omringet. Norge og Danmarks 1.Battaljoner var sterkt innvolvert i kampene, spesielt rundt byen Pettend. De klarte å kjempe seg ut av byen, og slå seg sammen med resten av Divisjonen, men prisen hadde vært høy. Danmark var totalt utslettet og ble aldri gjenopprettet, og Norge bestod i midten av Februar bare av 36 menn. ¨
Ett siste forsøk på å bekjempe den Røde Armè, Operasjon Frühlingeserwachen, ble iverksatt den 18 Februar. Sepp Dietrich's 6.SS Panzer Armè ble dermed sent for å slå seg sammen med Divisjon Wiking i Ungarn, samtidig som Wehrmacht ble revet i filler av den Røde Armè i Øst-Tyskland. Dietrich hadde nå I, II og IV SS Panzer Korps under sin kommando, men det var til ingen nytte. Det var mangel på bensin og ammunisjon, og veiene og broene var ikke i stand til å bære vekten av de massive tyske tanksene. SS Panzer Korpsene ble dermed presset tilbake til utgangspunktet og tvunget over på defensiven. Divisjon Wiking ble presset ut av Ungarn og inn i Østerrike, og sammen med resten av Dietrich menn ble de satt inn i forsvaret av Wien og Stülweissenburg. I kaoset og forvirringene som utviklet seg i kampene ble divisjonen splittet. Noen ble tatt til fange av sovjetiske tropper ved Mur elven, men de fleste ble ledet av Karl Ullrich til de amerikanske linjene ved Radstad hvor de la ned våpnene og kapitulerte den 8 Mai 1945. Etter fire års konstant strid på Østfronten var Divisjon Wiking gått over i historien. I løpet av sin tid i strid ble hele 55 Ridderkors delt ut i Divisjon Wiking, og av alle Waffen SS divisjonene var det bare Das Reich og Leibstandarte Adolf Hitler som fikk flere, med henholdsvis 69 og 58.
11. SS Freiwilligen-Panzergrenadier Division Nordland
22 Mars 1943 ble en ny SS divisjon opprettet, 11.SS Freiwilligen-Panzergrenadier Nordland. Dette var etter en idè av Felix Steiner og Dr. Franz Riedweg. Tanken bak divisjonen var å samle alle de nordiske soldatene i en divisjon og bruke den som grunnlag for et germansk korps under kommando av Steiner. Korpset var tenkt å bestå av to divisjoner: den erfarne og nylig oppgraderte 5.SS-Panzer Division Wiking, og den nye 11.SS Freiwilligen-Panzergrenadier Division Nordland. Opprinnelig hadde Himmler gitt Nordland navnet Waräger etter det Bysantinske rikets livgarde, Væringgarden, bestående av skandinaviske vikinger. Hitler misslikte navnet, og divisjonen ble dermed gitt navnet Nordland, noe som gav mer mening ettersom grunnenheten for den nye divisjonen var veteraner fra Division Wiking's regiment Nordland.
Divisjon Nordland skulle bestå av tre infanteri regiment med en styrke på 3 bataljoner hver, et panser regiment på 3 bataljoner, en pansret rekoniserings bataljon, et artilleri regiment, og diverse styrker med bataljonstørrelse bestående av storm våpen, anti-tank og anti-luft våpen og ingeniørsoldater. De norske soldatene skulle være samlet i SS-Panzergrenadier Regiment 23 Norge, hvor også veteranene fra Divisjon Wiking's regiment Nordland ble samlet.
Planen var god, men i praksis slet Divisjonen med å tiltrekke seg skandinaviske soldater, spesielt nordmenn. Årsaken var den økende motstandskampen i Norge og mistillit til tyskerne etter at Den Norske Legion ble sent til Leningrad, istedenfor å kjempe mot russerne ved den finske fronten. Flere valgte derfor å heller melde seg til det nylig opprettede SS-Ski Bataljon Norge, samt 2. 3. og 4. SS-Politi Kompani. Disse enhetene ble svært populære da det ble kjent at de ville kjempe i Finland, og ikke med Divisjon Nordland.
SS-Skijeger Bataljon Norge
SS-Skijeger Bataljon Norge, opprinnelig SS-Politi Ski Kompani, ble ledet av den danskfødte Gust Jonassen, og tanken bak kompaniet var å lede en gruppe ski spesialister for å kjempe i den veiløse Karelia skogen, hvor de i hovedsak skulle utføre bakholdsangrep og angrep bak fiendens linjer. Bataljonen ble fort populær og trakk til seg flere veteraner fra Den Norske Legion som på dette tidspunktet var oppløst. Opprinnelig bestod SS-Politi Ski Kompani av 120 menn, og etter fullført trening ble de i Mars 1943 sendt østover for å slå seg sammen SS-Nord divisjonen i Karelia. De forflyttet seg enten til fots eller med ski, og var bevæpnet med automatgeværer, og noen få maskingevær og maskinpistoler. Med seg hadde de også mortar granatkastere som artilleri og atten snikskyttere.
Dessverre etter knappe tre måneder, 26 Mai 1943, tråkket kompanileder Gust Jonassen på en mine og ble sprengt i filler. Kompaniet ble sterkt rystet av hendelsen og tapet av kompanilederen, og ble derfor sendt hjem på permisjon i Juli. Kompaniet hadde likevel vært en suksess og det ble bestemt å forsøke å starte kompaniet opp igjen dersom det fantes nok frivillige. Skikompaniet var et populært alternativ til Divisjon Nordland som også søkte frivillige på denne tiden. Resultatet var at Skikompaniet fikk 450 menn, og dermed ble utvidet fra et kompani til en Bataljon. Denne fikk navnet SS-Ski Battaljon Norge. Sammen med SS Politi kompaniene trakk de til seg nærmere 1000 frivillige. Menn som også hadde vært sårt trengt i den nylige opprettede Divisjon Nordland og dets Regiment Norge.
SS-Skijegerbataljon Norge ble sent til militær trening i Oulo i Finland og satt under ledelse av en tysk SS offiser, Richard Benner. Skijegerbataljonen bestod nå av 3 infanteri kompanier, et hovedkvarterkompani som inkluderte kampingeniører, signalgivere, forsyningstropper og medisinsk personell. De hadde verken et panserkompani eller et kompani med tyngre våpen, ettersom deres oppgaver var mobil krigføring og langdistanse patruljering. I Oulo ble de møtt 2.SS Politikompani, innledningsvis under ledelse av Egil Hoel, før kommandoen ble gitt over til Lothar Lislegard, en tidligere offiser i den norske hæren.
Etter de var ferdige med treningen og hadde fått alt utstyret ble de sent nordøst i Finland, til Karelia hvor de skulle tjenestegjøre sammen med SS-Nord divisjonen. Januar 1944 tok de dermed opp stilling ved SS-Nord divisjons venstre flanke, nær Tiiksjarvi elven. Her ble nordmennene innkvartert i hytter, telt og bunkere av tre. Tiden brukte de til å gli stille avgårde på ski gjennom de endeløse skogsområdene på leting etter enhver sovjetiske soldat som turde nærme seg deres posisjoner. Også 2.SS kompani skulle gjøre seg bemerket ved fronten. Området de norske soldatene var stasjonert i var i all hovedsak flatt, med noen få områder med høye åser. Disse åsene ble dermed viktige nøkkelposisjoner for å sikre og dominere flatlandet rundt. Faren med dette var potensialet for å bli omringet, isolert og tilintetgjort av det høye antalle sovjetiske soldater som også befant seg her. SS Politikompaniet ble stasjonert ved en av disse nøkkelposisjonene, en ås ved navnet Schapk-Osero. Etter omtrent 2 måneder med relativt lite som skjedde, ble et helt regiment fra den Røde Armé sent mot Schapk-Osero. Nordmennene som forsvarte åsen var dermed i sterkt mindretall: 1 til 10. De to månedene før hadde nordmennene brukt tiden til å kutte flere hundre meter med trær foran forsvarsstillingen, noe som gav dem en lang rekkevidde og godt utsyn over en angripende hær. De norske soldatene lå dermed stille og ventet til de angripende sovjetiske soldatene bare var noen få meter fra stillingene deres før de åpnet ild. Resultatet var et blodbad og døde sovjetiske soldater lå over hverandre i hopetall. Etter de mislykkede angrepet gikk de sovjetiske styrkene over til å bombardere den norske stillingen med artilleri og gradvis minket antallet norske soldater.
I Mars ble 2.SS Politikompaniet avløst fra Schapk-Osero og sent til Sennosero, hvor de slo seg sammen med SS-Ski Bataljon Norge's 1.Kompani under Willi Amundsen.
Etter kampene i Mars ble det bestemt at en nordmann skulle lede den norske ski bataljonen, og SS-Hauptsturmführer Frode Halle ble fløyet opp fra fronten ved Narva i begynnelsen av April. Frode Halle hadde tidligere vært i den norske hæren, før han tjenestegjorde i Den Norske Legion, og deretter i Divisjon Nordland's Regiment Norge. Bataljonen ble nå sendt til Divisjon Nord's nordre flanke hvor deres nøkkelposisjoner ble to åser: Kaptrolat og Hasselmann. Åsene var beskyttet av bunkere i tre og skyttergraver dekket av snø.
Fritz Grondt's 3.Kompani tok opp posisjon ved Kaptrolat mens Tor Holmesland Vik'2 2.Kompani tok opp stilling ved Hasselmann. Konstant patruljering i området skulle vise seg å være kostbar etterhvert som antallet soldater i kompaniene begynte å synke. Frem mot sommeren skulle antallet soldater stasjonert her bli skremmende lavt. SS Politikompaniet hadde fullført sin tjenestetid og ble sent hjem, og SS-Oberststurmführer Sophus Kahrs's 1.Kompani ble sent bort for å styrke stillingene andre steder. SS-Hauptsturmführer Frode Halle hadde dermed bare sine 300 menn til å forsvare Kaprolat og Hasselmann idet snøen som hadde kamuflert forsvarsstillingene og gitt nordmennene stor mobilitet ved bruk av ski nå smeltet bort. Enda verre ble det da Halle, som nå var blitt gitt opprykk til SS-Sturmbannführer, ble sent til Norge på oppdrag for militærstaben, samtidig som over hundre av mennene hans ble gitt permisjon. Resultatet var at Axel Steen bare hadde 57 menn til å forsvare Kaprolat.
I slutten av Juni startet den sovjetiske offensiven, og sovjetiske styrker stormet over Karelia. Nordmennene ved Kaprolat fikk angrepet over seg først, og ble innvolvert i harde kamper 25 og 26 Juni 1944. Etter et massivt artilleri bombardement stormet et helt regiment sovjetiske fotsoldater opp åssiden og inn i munningsilden til de norske soldatene. Nordmennene sloss vilt og påførte de sovjetiske styrkene store tap. En av de sovjetiske bataljonene ble redusert fra 400 menn til 36. Men resultatet var ikke til å unngå, og de sovjetiske troppene kom stadig nærmere helt til de nådde Steens kommando post og omringet den. Idet ammunisjonen begynte å ta slutt valgte Alex Steen og SS-Standartenoberjunker Birger-Ernst Jonsson å skyte seg selv, fremfor å overgi seg og bli tatt til fange.
Bare en av de norske befalshavende var fortsatt i live, SS-Standartenoberjunker Kåre Børsting. Han samlet sammen de få overlevende og ledet dem gjennom et desperat forsøk på å bryte ut, og etter å ha kjempet hele veien klarte Børsting å lede de siste restene av kompaniet over til Hasselmann og dermed slå seg sammmen med 2.Kompani. Den sovjetiske offensiven fortsatte, og den Røde Armé stormet mot Hasselmann-høyden samme dag som Kaprolat falt. Strategien var den samme, og Hasselmann-høyden ble utsatt for kraftig artilleri før fotsoldatene stormet oppover åssiden. Nordmennene kjempet hardt, men det var nytteløst. Bare en håndfull av de norske soldatene klarte å komme seg unna før det var for sent. Disse trakk seg vestover hvor de møtte SS-Nord's SS-Gebirgsjäger Regiment 11 Reinhard Heydrich, som var sent for å støtte dem, men det var allerede for sent. Frode Halle var også blitt sent tilbake fra Norge, men han ankom for sent til å redde enheten sin.
I løpet av bare tre dager var 2. og 3. kompani blitt utslettet og SS Skijegerbataljon Norge hadde tatt store tap. Deres solide forsvar hadde hjulpet SS-Nord i å stoppe den Sovjetiske fremrykkningen.
SS-Skijegerbataljon Norge var ikke ferdige med sin tjeneste riktig enda. Kahrs's 1.Kompani ble sent for å slå seg sammen med de overlevende fra Koprolat og Hasselmann. Soldatene som hadde vært på permisjon kom tilbake, og 50 nye rekrutter ble sent for å ytterligere styrke troppene. Også Berg's 3. SS Politi Kompani ankom nå fra trening i Sennheim, og Bataljonen var nå tilbake med en styrke på 400 menn. Situasjonen tok likevel en ironisk vending da Finland kapitulerte 4 September 1944. Russerne krevde at de finske troppene skulle snu våpnene mot sine tidligere allierte, og nordmennene som hadde meldt seg for å kjempe for Finland endte plutselig opp som deres fiender. SS-Ski Bataljon Norge ble satt til å lede baktroppen idet de tyske troppene startet tilbaketrekkningen ut ifra Finland og tilbake til Norge. De norske soldatene som hadde meldt seg frivillig for å sloss sammen med de finske soldatene, endte nå opp med å måtte skyte mot dem. De kom likevel aldri til harde treffninger mellom de norske og finske styrkene, og Bjarne Dramstad, som var del av 3.SS Politi Kompani, uttalte siden at finnene heldigvis aldri gikk til angrep. Andre nordmenn var ikke like heldige og natt til 16 Oktober faller en 18 år gammel mann fra Eidsvoll etter at troppen hans ble angrepet av finske styrker.
Tilbake i Norge ble SS Skijeger Bataljon Norge sent til Oslo, mens 3.SS Politikompani ble stasjonert i Narvik og brukt som jaktlag (Jagdkommandos), for å patruljere grensen mot nord og holde vakt mot eventuelle angrep fra den Røde Armé og lokal motstand. I April 1945 ble kompaniet sent til Oslo deretter oppløst. SS Skijeger Bataljon Norge ble omdøpt til SS Ski Bataljon 506 og motorisert. De ble deretter gitt ordre om å forberede seg for å kjempe mot et mulig kommunistinspirert opprør og utrydde enhver indre motstand. Å vende våpnene mot sine egne landsmenn var en ordre Frode Halle ikke kunne utføre. Han sa dermed fra seg sin kommando, og den tidligere SS Politikompani lederen Reidar-Egil Hoel tok over. Dette ble en tragisk slutt for de norske soldatene som hadde kjempet så ærefullt i Finland.
Divisjon Nordland dannes.
Samtidig som 11.SS Freiwilligen-Panzergrenadier Division Nordland i 1943 slet med å fylle sine regiment med menn, var det også planer om å ha et fullt regiment med panser kjøretøy. Det skulle vise seg at Divisjonen hverken hadde menn nok, eller tanks nok, til å oppfylle disse ambisjonene. Resultatet var at Divisjonen bare fikk en panser bataljon, istedenfor et fullt regiment. Til gjengjeld var det tyskernes nylig utviklede Panther tanks som utgjorde denne panser bataljonen. De seperate anti-tank og stormvåpen bataljonene kunne heller ikke bli fullt utrystet, og ble isteden samlet til en enhet. Til tross for alt dette utgjorde Nordland en kraftig utstyrt Divisjon. Divisjonen hadde over 80 tanks, storm våpen og anti-tank våpen. Artilleri regimentet hadde 18 motoriserte kanoner, anti-luft bataljonen hadde rundt 20 halv-belte kjøretøy med flere kanoner, og rekoniseringsbataljonen hadde over 20 pansrede kjøretøy utstyrt med kanoner. Tallmessig bestod de av 12 000 menn, 7 377 menn færre enn Divisjon Wikings opprinnelige antall, men tilgjengjeld bestod hoveddelen av disse av veteraner som hadde kjempet mot Sovjet i to år eller mer. Divisjonen fikk kanskje ikke alt det utstyret de skulle ha, men det de fikk var det beste av utstyr som det Tredje Rike hadde å by på, inkludert Panter tanks og 88mm anti-tank kanoner.
Divisjon Nordland i strid
Høsten 1943 reiste 11.SS Freiwilligen-Panzergrenadier Division Nordland til Balkan, hvor de etter planen skulle møte 5. SS Panzer Division Wiking og 4. SS-Freiwilligen Panzergrenadier Brigade Nederland. Sammen skulle de utgjøre III Germanische SS-Panzerkorps under ledelse av Felix Steiner. Mens Divisjon Nordland og Brigade Nederland tok oppstilling sør for Zagreb kom meldingen om at Divisjon Wiking ikke kunne unnværes på Østfronten. Divisjonen var involvert i harde defensive kamper sørover langs Donetz som et resultat av den misslykede Kursk offensiven og den påfølgende Sovjetiske mot-offensiven. Heller ikke på noe senere tidspunkt ble det mulig for Divisjon Wiking og slå seg sammen med III Germanische SS-Panzerkorps, og de to "skandinaviske" SS enhetene kom derfor heller aldri til å kjempe side om side.
Tiden på Balkan gikk til trening og å delta i anti-partisan operasjoner. I September 1943 skiftet Italia side, og Nordland, som mange andre Wehrmacht enheter, var nødt til å reagere raskt for å avvæpne nærliggende italienske armé enheter og sikre at deres våpen og posisjoner ikke falt i hendene til Titos partisanere. I løpet av Divisjon Nordlands opphold i Kroatia ble totalt 48 Jernkors delt ut til soldater i divisjonen.
I de siste ukene av November 1943 ble Steiner's III Germanische SS-Panzer Korps sent til Russland for å ta oppstilling nær Oranienbaum som del av General Georg Lindemann's 18. Armè.
Klokken 07.00 14 Januar 1944 ble området rundt Oranienbaum bombardert av Sovjetisk artilleri og en massiv sovjetisk offensiv begynte. Nordland ble kastet inn i kampene i et forsøk på å demme opp for de russiske styrkene mens de tyske styrkene forsøkte å sette oppe en forsvarslinje som strakk seg nordvest fra kysten, og ned til sørøst for Leningrad. I en hel uke ble Steiners menn kastet fra bataljon til bataljon for å stoppe de sovjetiske styrkene der hvor de var i ferd med å bryte gjennom de tyske linjene, og for å tette hull i forsvarslinjene. Realiteten var likevel Armé Gruppe Nord nå var i retrett. 16. og 18. Armé trakk seg ut av stillingene de hadde holdt i 2 år og trakk seg sørvest til nye stillinger ved Luga elven. Med dette var også den lange beleiringen av Leningrad over. Divisjon Nordland brukt som baktropp for å dekke for den tyske tilbaketrekkningen, men da de kom til Luga kryssningspunktet ved Jamburg var det allerede for sent. Nordland kom seg trygt til den vestsiden av Luga, men Den Røde Armé hadde allerede nådd Luga nord og sør for Jamburg før tyske troppene, noe som gjorde elven ubrukelig som forsvarsområde. Retretten forsatte derfor vestover mot den russiske grensen ved Narva elven. Regiment Norge holdt østsiden av Luga mens Armé Gruppe Nord krysset over, mens 1 Bataljon og dens nordmenn kjempet i baktropp.
Når de tyske troppene i retrett hadde vunnet et kort forsprang på de forfølgende sovjetiske styrkene ble det fort satt opp en defensiv linje. Forsvarslinjen ble satt opp med utgangspunkt i Narva, som Nordland nådde tidlig i Februar. Von Scholz samlet her de spredde troppene og satte opp en defensiv linje med utgangspunkt i elven, og byene Narva og Ivangorod. Regiment Norge krysset til vestsiden og tok oppstilling sør-vest for Narva. Danmark og Nederland ble igjen på østsiden for å forme et brohode der. Den røde armè var bare dager bak og kort etter at forsvarsstillingene var blitt satt opp kom de sovjetiske styrkene stormende over elven på sørsiden. Regiment Norge havnet midt i frontlinjene og klarte å presse de sovjetiske styrkene inn i to lommer hvor de ble stående med ryggen mot vannet, men de manglet kampstyrken til å presse dem helt over elven.
Med forsvarslinjen noenlunde stabilisert ble Felix Steiners korps og Kryssing's kampgruppe satt sammen med General Anton Grassers XXVI Infanteri korps for å forme den nye Armè Gruppe Narva.
13 Februar startet et amfibie angrep idet Sovjetiske marine soldater stormet i land ved Merekuela. Her ble de møtt av Kryssing's infanteri korps, støttet av Divisjon Nordland, som vellyket klarte å opprettholde forsvarslinjen og presse angriperne tilbake til sjøen.
Etter seks uker på offensiven begynte nå de Sovjetiske styrkene å miste noe av trykket de hadde klart å holde på de tyske troppene. Der hvor regiment Norge hadde stoppet den russiske offensiven hadde de sovjetiske styrkene nå opprettet to brohoder, Ostsack og Westsack. Resultatet var at hele Mars ble bestående i harde kamper frem og tilbake idet russerne prøvde å utvide brohodene, mens de tyske styrkene prøvde å utslette dem for å gjenopprette elvelinjen som forsvarslinje. Et av disse sovjetiske angrepene truet med å splitte Nordland fra 11. Infanteri Divisjon i sør. Dette førte til at Divisjon Nordland og 11.Infanteri Divisjon startet tre koordinerte motangrep, støttet av Schwere Panzer Abteilung 502, en Armè gruppe utrystet med det Tredje rikets kraftige Tiger tanks. Sammen klarte de å knuse det ene sovjetiske brohode, Westsack, den 30 Mars. Det andre brohodet, Ostsack, klarte den Røde Armè å opprettholde, og etterhvert satte våren inn og satte en midlertidig stopp for store operasjoner ettersom vårregnet satte inn og gjorde terrenget ubrukelig for kjøretøy. De harde kampene gjennom vinteren hadde kostet Nordland en tredjedel av dens totale styrke.
Med en midlertidig pause i offensivene nøyde de tyske og russiske styrkene nær Norva nøyde seg med å patrulere sine områder, og avfyre en og annen runde med artilleri mot fiendens stillinger. Patruljene drev også rekonisering etter svakheter i fiendens forsvarsstillinger, og forsøk på å fange motpartens patruljer. Den 12 Juni iverksatte russerne et overraskelsesangrep som satte en stopper for den midlertidige stillstanden som hadde vært. En ny forsvarslinje ble nå trukket 20 kilometer lengre bak og strakk seg fra den finske Gulfen og helt ned til Peipus elven. Denne forsvarslinjen fikk navnet Tannenberg Linjen. Regiment Norges to bataljoner ble satt i forsvar ved sørenden, hvor de møtte ble "knyttet" sammen med hærens 58.Infanteri Divisjon, og opp til og med Grenadier-høyden (Grenadierhöhe) som de garrisonerte sammen med Regiment Danmark.
Ettermiddagen 26 Juni startet det russiske angrepet mot Tannenberg Linjen. Angrepet var rettet mot Barnehjems-høyden (Kinderheimhöhe), som ble holdt av det belgiske 27. SS-Freiwilligen Sturmbrigade Langemarck. De belgiske soldatene klarte å holde høyden ut dagen, men ble presset ned fra høyden da angrepen fortsatte den 26 Juni. Felix Steiner beordret umiddelbart et motangrep og Thomas Hvistendahl ledet Regiment Norge i et forsøk på å ta tilbake høyden. Regimentet var ikke sterkt nok til å ta høyden, men to forsøk ble gjort på å redde de rundt 60 belgiske SS soldatene som hadde tatt dekning i selve barnehjemmet. Forsøkene var forgjeves, og i løpet av natten den 28 Juni ble de beleirede SS soldatene skutt til siste mann.
Morningen 28 fortsatte den russiske offensiven og seks brigader og elleve rifle divisjoner ble sent mot Grenadier-høyden. Hele offensiven ble utrolig nok holdt tilbake og forsinket av èn mann: belgiske Remy Schrijnen. Med en 75mm PAK kanon ødela han i løpet av en time, syv russiske tanks før han ble slått bevistløs da ett prosjektil fra en tanks ødela PAK kanonen hans. Han ble senere tildelt Ridderkorset for denne bragden. Den samme morningen ble også SS-Obergruppenführer Fritz von Scholz, som ledet Divisjon Nordland, hardt skadet under et artilleri angrep, og han døde den neste dagen. Han ble erstattet av SS-Brigadeführer Joachim Ziegler. 29 Juni fortsatte den russiske offensiven og sovjetiske tanks ble satt inn for å bryte gjennom Divisjon Nordlands forsvarlinje. Tanks og soldater braste frem mot Nordlands soldater og skyttergravene var fulle av lik. Alt så tapt ut, men i et desperat mot-angrep satte SS-Obersturmbannführer Paul-Albert Kausch, en tidligere artilleri offiser fra Divisjon Wiking, inn de siste av panserbataljon Herman von Salza's tanks støttet av Regiment Nordland. Sammen raste de fremover og ved slutten av dagen stod 113 sovjetiske tanks i flammer rundt de tre høydene, og en hardt såret Remy Schrijnen ble reddet fra restene av kanonstillingen sin. Dette siste motangrepet ble slutten på kampene for denne gang og frontlinjen i nord var dermed sikret. Ihvertfall for en stund.
Men mens fronten ble holdt her var problemene større andre plasser. Frontlinjen ble stadig lengre, og elitesoldatene fra SS kunne ikke være tilstede overalt. Nordland hadde klart å stoppe den Røde Armè i nord og Wiking hadde støttet i å stoppe offensiven ved Warsaw, men andre deler av fronten led sterkt i mangelen av flere eliteavdelinger. Sør for Steiners Panserkorps fant russerne et svakt punkt i den tyske forsvarslinjen og slo seg gjennom. Daugavpils, Panavezys og Siauliai falt, før den russiske generalen Kremer ledet en brigade over til Klapkalnice vest for Riga ved slutten av Juli. Steiners Korps hadde såvidt slått russerne ved Narva, men var nå i ferd med å bli fanget i en knipetang bestående av hele Estland og store deler av Latvia. 27 Divisjoner og 500 000 menn risikerte å bli omringet av de russiske styrkene. Ordren ble dermed gitt om å forlate Estland og trekke troppene vestover inn i Latvia. III Germanische SS-Panser Korps kjempet seg hele veien bakover. Den Røde Armè prøvde desperat å innta Riga for å stoppe retretten. Veien ble likevel holdt åpen gjennom det meste av September og Arme Gruppen kom seg dermed i sikkerhet og en ny forsvarslinje kunne bli trukket. Denne gang fra Kurland og sør-vest til Memel, og mot grensene til Det Tredje Riket.
Armè Gruppe Nord ble omdøpt til Armè Gruppe Kurland og skulle her utkjempe fire slag mot den Røde Arme. Den fjerde offensiven den Røde Armè iverksatte hadde som mål å innta Liepaja for å frata tyskerne havnen der. Hovedangrepet traff først 30. Infanteri Divisjon, og deretter Divisjon Nordland den 23 Januar. Både 30. Infanteri Divisjon og Nordland ble presset bakover i angrepet og Regiment Danmark ble nærmest utslettet. Et kraftig motangret fra 14.Panser Divisjon fikk likevel gjenopprettet frontlinjen. Den Røde Armè så seg dermed nødt til å stoppe offensiven for denne gang. Med krisen over for denne gang gikk Hitler med på at Steiners Korps skulle trekkes ut fra Kurland-lommen og sendes tilbake til Tyskland for å få nytt utstyr og ta del i forsvaret av Øst-Tyskland. Etter to år på Østfronten var Divisjon Nordland tilbake i Tyskland for første gang siden divisjonen ble opprettet.
Operasjon Unternehmen Sonnenwende
Etter å ha hatt en kort hvil og mottat nytt utstyr ble Divisjon Nordland klargjort for nye kamper. Felix Steiner var blitt forfremmet fra Korps til Armè kommandør og hadde nå 10 divisjoner under seg. De fleste var likevel bare divisjoner i navn og ressursene tilgjengelige var få, både ammunisjon og bensin var mangelvare. Den Røde Armè hadde kjempet seg inn i Tyskland og nærmet seg Oder elven rett øst fra Berlin. Et motangrep ble dermed planlagt. Opprinnelig ville General Guderian slå russerene med en knipetang manøver. Et angrep fra Stargard i Nord skulle møte en arme med utgangspunkt fra Frankfurt-an-ader-Oder. Den sørlige armèen skulle bestå av Dietrich's 6. Panzer, mens en ny SS armè, 11.Panzer, skulle utgjøre den nordlige armèen. Dette ville da sørge for at Dietrich's veteraner også ville kunne forsvare Berlin. Adolf Hitler nektet likevel dette, fordi han var besatt av Budapest og Ungarn og nektet å trekke soldatene ut her ifra, til tross for at hovedstaden alt var falt og landet nesten tapt. Motangrepet fra Tyskland måtte derfor klare seg med bare en angrepsgruppe, og denne skulle bli ledet av Felix Steiner. Divsjon Nordland ble her en del av General Martin Unrein's Senter Gruppe. Målet deres var å slå seg sørover og først innta Arnswalde, før de skulle fortsette offensiven.
Mot Felix Steiner og hans armè var hele 5 sovjetiske armèer under ledelse av General Georgy Zhukov. Den eneste måten de kunne slå seg gjennom den sovjetiske linjen var med å konsentrere all kraft inn i et kraftig, målrettet angrep. De nye troppene under Steiners kommando manglet erfaringen til dette og feilet i å koordinere sine styrker. Resultatet var at når angrepet skulle starte den 15 Februar, var det bare Divisjon Nordland som var klar til innsats. De angrep den nordlige flanken av Zhukov's 1. Belorussiske Front. Motstanden var hard og fremgangen gikk sakte ettersom regnet høljet ned og lagde bakken om til en herlig gjørmepøl. Likevel klarte Divisjonen å presse på og inntok den beleirede Arnswalde den 17 Februar. I byen ble de møtt av 2000 sårede tyske soldater som hadde holdt de sovjetiske troppene ute fra byen, mens sivilbefolkningen tok dekning i kjellerene. Resten av 17 Februar brukte Divisjonen på å samle seg i byen, før de forsatte å presse sørover igjen. Imens benyttet sivilbefolkningen anledningen til å pakke sammen og evakuere byen. Videre fremstøt skulle vise seg å være umulig ettersom den Røde Armè kastet tropper, tanks, artilleri og fly inn mot de tallmessig underlegne SS troppene. Bare etter noen få dager var Nordland tilbake i Arnswalde og den 23 Februar måtte de forlate byen igjen, og trekke seg tilbake til Ihna elven. Kampen om Arnswalde ble Divisjon Nordlands siste offensiv i andre verdenskrig.
Etter knapt en uke fortsatte den sovjetiske offensiven mot Nordland som nå hadde tatt opp posisjon ved Ihna. Uten betydelige forsterkninger hadde Nordland likevel lite å stille opp med mot den sterkt tallmessig overlegne sovjetiske hæren de stod ovenfor. Ved midten av Mars hadde Nordland blitt presset tilbake til Altdamm. Her ble de møtt av 27.SS-Freiwilligen Panzergrenadier Division Langemarck og 28.SS-Freiwilligen Panzergrenadier Division Wallonien. Til tross for å være divisjoner, var de begge preget av krigen og bestod nå av bare noen få tusen menn. Sammen klarte de likevel å holde østbanken av Oder-elven i flere dager før de måtte gi tapt. Den 20 Mars trakk de seg over broen i Altdamm og sprengte den i fillebiter. Berlin var nå bare en time unna. Etter 18 måneder i konstant strid var Divisjon Nordland utbrent. Fra opprettelsen i September 1943 til slutten av Mars 1945 var 2 937 menn blitt drept, 10 454 såret og 1 278 var savnet. Men krigen var ikke slutt enda, og mennene i Divisjon Nordland hadde ingen planer om å gi seg.
Nordland ble gitt noen få dagers pause mens Divisjonen ble reorganisert og forberedt for å forsvare Schwedt-an-der-Oder, nordøst for Berlin. Den Røde Armè bestod nå av 2 500 000 menn, 6 200 tanks, 41 000 artilleri kanoner og 7 200 fly. Mot dem stilte tyskerne med 300 000 menn, 950 pansere, 1 500 artiller kanoner og 300 fly.
Morningen 16 April startet den sovjetiske offensiven. Men selvom de var tallmessig underlegne kjempet de tyske troppene en innbitt forsvarskamp. General Zhukov's 1.Belorussiske Front mistet hele 30 000 menn på bare 3 dager i et forsøk på å ta Seelower høydene. Etter å ha stoppet russerne her ble Nordland relokalisert for å utføre et motangrep nær Strausberg den 19 April. Russerne hadde forutsett Nordlands motangrep, og resultatet ble en katastrofe for Divisjonen. Artilleri regnet ned over SS mennene, før russiske tanks stormet inn og splittet divisjonen. Deler av den ble isolert, omringet og utryddet, mens andre ble presset nordover. SS-Obersturmführer Rasmussen ledet 2.Battaljon av Regiment Danmark nordover, hvor de ble integrert som en del av Felix Steiner's kommando og ledet vestover. Battaljonen endte til slutt opp ved Elbe elven hvor de gikk inn i amerikansk fangenskap. Joachim Ziegler klarte å samle restene av Divisjonen og ledet dem til forstadene av Berlin.
Kampen om Berlin: Slutten for Divisjon Nordland
Side om side med unge Hitler Jugend gutter i 15 års alderen og gamle besteforeldre tok SS mennene opp posisjon rundt Berlin. Her ble Divisjon Nordland møtt av en bataljon latviere fra 15.SS Grenadier Division og fransk menn fra 33.SS Charlemagne. Kommandoen lå hos artilleri General Helmuth Weidling. Han delte Berlin inn i sektorer og splittet deretter opp Nordland for å styrke de håpløse forsvarsposisjonene dominert av unge gutter og gamle menn. Regiment Norge tok opp stilling i Schöneweide for å forsvare de tre broene over Spree elven. Nordlands artillleri ble plassert i Britz, og kunne derfra gi artilleristøtte hvor som helst i byen.
Det gikk ikke lang tid før antallet SS menn sank dramatisk med Belin omringet og Sovjetiske tanks, artilleri og Stalin orgler som bombarderte byen. Både Norge og Danmark mistet sine kommanderende og endte opp uten befal. Ziegler samlet Norge, Danmark og Hermann von Salza under Rudolf Ternedde fra Regiment Danmark. Han ledet dem inn til Berlins innderste forsvarsring, Sektor C, hvor de satte opp forsvarsstillinger fra Treptow Park til Sonnen Allee.
Divisjon Nordland var nå redusert til 1500 mann. Joachim Zigler mente divisjonen hadde gjort sin innsats og ønsket å sette en stopper for kampene. Han tok dermed kontakt med General Weidling for å finne ut hvordan de kunne avslutte striden. Weidling var derimot tvert uenig og avløste Ziegler fra hans kommando den 25 April 1945. Brigadeführer Dr. Gustav Krukenberg fra SS-Charlemagne tok over kommandoen og ledet nå både SS-Charlemagne og Divisjon Nordland.
Det meste av Berlin var på dette tidspunktet kontrollert av Sovjetiske tropper, men SS mennene fortsatte forsvarskampen. Mann etter mann falt, og evnen til å kjempe krympet i takt med det økende antallet døde. 29 April begynte motstanden å ebbe ut. Regiment Norge befant seg nå i Spittelmarkt, Danmark rundt Koch Stasse U-bahn og restene av Hermann von Salza var i Tiergarten. Restene av Nordlands rekoniserings battaljon kjempet side om side med SS menn fra Frankrike og Sverige som fortsatt forsvarte Rikskanselleriet.
30 April 1945 ble nok et vendepunkt i krigen. Adolf Hitler sitt eget liv.
Noen av SS mennene holdt likevel sine posisjoner og forberedte seg på å dø. Dette gjaldt blant andre Obersturmführer Nielands og hans latviske SS kompani. De visste at de ikke kunne vende tilbake til Latvia som nå var i Stalins hender. Andre bestemte seg for å forsøke å bryte ut av Berlin. 1 Mai forsøkte de første å komme seg over Widendammer broen. De ble skutt nådeløst ned av de sovjetiske troppene på den andre siden. Et nytt forsøk ble gjort, og etter å ha samlet sammen det de kunne finne av armerte kjøretøy gjorde de et desperat forsøk. Det var til ingen nytte. De fleste ble skutt ned i noe som ikke kan betegnes som noe annet enn en massaker. Noen få menn fra Nordland kom seg likevel over broen og de spredte seg raskt og satte kursen vestover. Blant disse var to panzer grenadiere fra Regiment Nordland, Lage Søgaard og Kasper Sivesind og en dansk offiser, SS-Obersturmführer Birkedahl-Hansen. I midten av Mai klarte de endelig å komme seg hjem. Av de svenske SS mennene var det bare to som kom seg ut av Berlin i live, blant dem Erik Wallin som siden skulle skrive boken Twilight of the Gods: a Swedish Waffen-SS volunteer's experiences with 11th SS Panzergrenadier Division Nordland, Eastern Front 1944-45 om sin tid på østfronten.
Joacim Ziegler ble truffet av et rikosjett like ved Gesundbrunner U-Bahn stasjonen nær Humboldthain distriktet og døde momentant.
2 Mai 1945 overgav General Helmuth Weidling Berlin til russerne.
Så sent som 10 Mai 1945 overgav de siste SS soldatene seg. Disse var menn fra Waffen SS Das Reich, Regiment Deutschland. Den siste meldingen fra regimentet ble sent 9 Mai til hovedkvarteret for 2.SS Panzerdivision "Das Reich":
"The Regiment "Deutschland" - now completely cut off, without supplies, with losses of 70 per cent in personnel and equipment, at the end of its strength - must capitulate. Tomorrow the regiment will march into captivity with all heads held high. The regiment which had the honor of bearing the name "Deutschland" is now signing off."
Felix Steiner |
| SS-Obergruppenführe und General der Waffen-SS |
SS hadde opprinnelig blitt dannet som en livgarde for Hitler, som SS menn hadde de norske soldatene sverget troskap og lydighet til Hitler som øverste krigsherre. Denne eden oppfylte de norske SS mennene til siste slutt. De utførte sin oppgave i strid. Mennene i Divisjon Wiking, Den Norske Legion og Norges Skijeger Battaljon ble avløst fra sin ed da deres regimenter ble oppløst. For mennene i Nordland varte striden lengre. Mange holdt ved sin ed til de falt, både på østfronten og i Berlin. De som overlevde holdt sin ed helt til Adolf Hitler tok sitt eget liv, og eden dermed ikke lengre var gyldig. De av de norske SS soldatene som ikke falt rundt Berlin, men overlevde krigen og kunne vende tilbake til Norge ble stilt for retten og dømt for landssvik. Mange fikk fengselsstraffer og mistet sine borgerrettigheter.
Rettsoppgjøret etter krigen kan man lese mer om i artikkelen: Det Norske Landssvikoppgjøret
Kilder
Christopher Ailsby, Waffen SS - An Unpublished Record. Sidgwick & Jackson. 1999.
Arvid Bryne, Vi sloss for Norge. J.W.Cappelens Forlag AS. 2007.
Nigel Cawthorne, The Story of the SS. Arcturus Publishing Limited. 2011.
Georg H.Stein, The Waffen SS. Cornell University Press. Paperback print 10.
Eirik Veum, De som falt. NRK Aktivum AS. 2010. 2 utgave. 1 opplag.
Jonathan Trigg, Hitler's Vikings. Spellmount. 2010. (Hovedkilde)
