Bloggen flyttes

Dette blir dessverre det siste innlegget her på blogger.com. Isteden vil artiklene flyttes over hos et nytt domene. Samtidig med flyttingen er det også lagt ut en ny artikkel: Lucifer - en oppfølger på sett og vis, til artikkelen om De Falne Englene. 

Fremtidige artikler vil kun legges ut her: https://steffenthunheim.wordpress.com/

Denne siden vil på sikt bli faset ut og slettet. 

Til informasjon

Jeg vil gjerne gjøre leseren oppmerksom på at de eldste artiklene på denne nettsiden er oppgaver fra  min tid som student ved Universitetet i Stavanger, og derfor kan ha begrensninger i henhold til ordlyden i oppgaven som ble gitt. Dette kan være begrensninger på antall ord i artikkelen, eller innenfor et emne, og kan føre til at noen av de eldre artiklene derfor ikke er like omfattende, og heller ikke går like detaljert inn i emnene som de senere artiklene. Dette gjelder i særdeleshet for oppgavene eldre enn Egil Skallagrimsson som Odin-dyrker, publisert i Februar 2011.

Tilgjengelige artikkler

Berserkene: Odins utvalgte krigere

Lilith: Den Første Kvinnen

Den Norrøne Tingordningen

Valkyriene - Dødens Engler

De Falne Englene

De Norske Frontkjemperne: Nordmenn i Waffen SS

Håkon Jarl i Flateyjarbók: En kilde til nyanser i vår kunnskap om Norrøn Religion

Hvem var Håkon Jarl?

Håkon jarls liv og rolle i norsk rikssamling sett på bakgrunn av kongesagaenes beretninger.

Egil Skallagrimsson som Odin-dyrker

Maktlegimitering og Norrøn Religion

Olav Tryggvason og kristningen av Norge

Riter og Ritualer i Norrøn Religion

Skapelsesberetningen i Bibelsk og Norrøn Religion

Det Norske Landssvikoppgjøret

Berserkene: Odins krigere

Berserkene

Odins krigere

«Odins menn gikk brynjeløse og var gale som hunder og varger, de beit i skjoldene, var sterke som bjørner eller stuter; de drepte alle mennesker, og verken ild eller jern beit på dem; det heter berserkgang.»

-          Snorre Sturlason

Hva var en berserk?

En berserker var en kriger i vikingtiden som kunne gå berserk. Dette er ofte omtalt som berserkergang, og vil si at krigeren hisset seg opp i et vilt raseri på grensen til, eller kanskje forbi, galskap. I denne rusen gikk krigeren til angrep, uten tanke på sin egen eller andres sikkerhet, uten frykt, uten å nøle, ja til tider gikk rusen så langt at krigeren heller ikke enset smerte.

Hvor dette sinnet, eller denne rusen, kom fra har lenge vært et tema blant både lærde og ulærde, og kunnskapen om hvordan de opparbeidet seg denne sinnstilstanden er for lengst glemt. 

Berserker raseriets kilde 

En populær myte som ofte blir nevnt i forbindelse med berserkene er at de spiste fluesopp eller fleinsopp, for på denne måten å oppnå en psykotisk rus. Denne teorien ble først fremstilt av en prest, Ödmann, i 1748. Han lanserte da en teori om at forklaringen på berserkgangen var inntak av rød fluesopp (Amanita muscaria). Det finnes derimot ingenting i de skriftlige kildene som tyder på at dette var tilfellet. Ödmann skal ha basert sin hypotesen på rapporter om sibirske sjamaner, men uten å selv observert virkningen inntaket av soppen hadde på disse.  Nyere tids forsøk på å fremdyrke denne sinnstilstanden ved hjelp av sopp har heller ikke båret frem, men snarere motbevist at dette ville være et effektivt rusmiddel for en kriger. Et britisk fjernsynsprogram testet i 2004 muligheten for bruk av fluesopp og alkohol ved å la en frisk frivillig bruke våpen typisk for en viking, og deretter evaluere hans utøvelse av de samme våpen under innflytelse av fluesopp og alkohol sammenlignet med ingen innflytelse. Eksperimentet viste at inntaket av fluesopp og alkohol sterkt reduserte hans mulighet for å slåss. Konklusjonen var at berserkgang må ha vært psykologisk – i motsatt fall ville de ha vært for lette å drepe.  

Også i en artikkel av Jon Geir Høyerste i tidsskriftet for Den Norske Lægeforeningen, betegnes teorien som svært diskutabel blant annet fordi soppen har en deprimerende og apatiskapende effekt utover den ev. hallusinogene og eksiterende. Var det en ting berserkene ikke var, så var det apatiske! Forgiftning med meldrøyesopp blir også nevnt, idet hallusinogenet LSD er et isolat av soppen. De «kliniske» bilder som gis av berserkene, må synes psykopatologisk mer «enhetlige» enn hva soppinntaket alene skulle kunne frembringe.  Sagaene nevner heller ingenting om bruken av sopp i forbindelse med berserkene, noe de trolig ville gjort dersom det var tilfellet, med tanke på hvor detaljert berserkene og deres ritualer med knurring og biting i skjold ellers er beskrevet. Det at de bet i skjoldene synes også bekreftet av arkeologiske funn. Det er funnet sjakkbrikker fra 1100 tallet laget av hvalrosstenner som forestiller en berserk som biter i skjoldet sitt.  En slik sjakkbrikke er å se på artikkelens forside. Trekkene ved berserkgang er mer passende med hva som i psykiatrien omtales som dissosiativ transe. Dr.philos. Høyersten redegjør mer utfyllende om dette: Det rituelle ved at de bet i skjoldranden, oftest i gruppe, må ha representert en form for selvsuggesjon, som den innledende manøver (induksjon). Gruppedynamikken underbygde suggestibiliteten, et velkjent forhold fra så vel hypnose i klinisk sammenheng som fra sosialpsykologi. Selve det «kliniske» bilde er karakteristisk for hypnotisk og selvhypnotisk transe: Personene virker fjerne, har innskrenket sensorium når det gjelder persepsjon av omgivelsene samt nedsatt smerteopplevelse. Angivelser om «blodstilling» kan forstås tilsvarende. Og de mobiliserer økte muskelkrefter. Kritisk tenkning og allmenne hemninger svekkes også under transe, funksjoner som i utgangspunktet neppe var spesielt sjenerende for berserkene selv. Men de er ikke bevisstløse – de handler målrettet, som i en slags psykomotorisk «automatisme», muligens sammenliknbart med hva som i norsk rettspsykiatri benevnes «bevisstløshet på handlingstiden». Tilstanden følges av en svær emosjonell utladning i form av tretthet og utmattelse, noen ganger med overgang til søvn. Disse trekkene må sannsynligvis forklares ut fra selve innholdet i transen, nemlig den voldsomme affektive utladningen ved berserkgangen, i kombinasjon med en transe som langsomt ebber ut. 

Odins krigere

Berserkene er ikke overrepresenterte i sagaene, de fremstår snarere som sjeldne, men fryktede representanter for den norrøne krigerklassen. Det er sannsynlig at disse krigerne har vært del av en Odin-kult, og at berserker-transen har vært noe denne kulten har dyrket som en gave fra Odin, en gave som skulle mestres og beherskes for å slippes løs som et dødelig våpen i stridens hardeste kjerne. Berserker-raseriet som våpen ville være nytteløst om krigeren ikke lærte seg å påkalle det ved behov, og det er trolig her det kultiske kommer inn. Ved å kalle på Odin, bite i skjoldene og skrike som ville dyr har disse krigerne vært i stand til å sette seg selv i en nærmest hypnotisk tilstand hvor hemningene og smerteterskelen forsvinner samtidig som aggresjon og muskelkraft økes. I Snorres Heimskringla kan vi lese at berserkene var Odins krigere: «hans menn gikk brynjeløse og var gale som hunder og varger, de beit i skjoldene, var sterke som bjørner eller stuter; de drepte alle mennesker, og verken ild eller jern beit på dem: Det heter berserkgang.»   En av de mest kjente berserkene, og som vi også har mest kildestoff om, er skalden og Odin dyrkeren Egil Skallagrimsson. Han drepte sin første mann i en alder av bare syv år , han var umenneskelig sterk og med et voldsomt sinne. Som en Odins kriger bar han ikke brynje i kamp,  og blant hans mer berømte stridsdåder kan nevnes da han alene angrep elleve mann under et slag i England , og da han rev strupen ut på en motstander under en holmgang.  

Egil var uten tvil en Odin dyrker. Dette kommer tydelig frem i hans skaldedikting. Både skaldediktingen og berserker kunsten var egenskaper som ble satt i relasjon til Odin, skaldediktingen som Odins gave, og berserkene som Odins krigere. Det er svært sannsynlig at Egil har tilhørt en Odin kult, og trolig også hatt et eget hov dedikert til denne guden, men sagaene er likevel tause om hans religiøse liv. Trolig ikke fordi han ikke hadde ett, men fordi det passet dårlig for de kristne sagaskriverne å berette om dette. Vi ser ofte at nedskriverne unnlater å skrive om konkrete elementer ved den gamle troen, og de gangene troen eller karakteristiske hedninger fremstår er det ofte i negative ordelag, og de blir ofte beseiret av en kristen konge. Dette gjelder spesielt fra tiden etter Håkon den Gode, før dette kunne sagaskriverne «unnskylde» forfedrene med at de ikke hadde kjennskap til den kristne Gud, og derfor ikke visste bedre. Vi finner derfor også friere beskrivelser av den norrøne kulten i fornaldersagaene, hvor man kunne skrive om en tid som allerede lå i historiens skygge.

At berserkene kan ha hatt tilknytning til en Odin-kult synes å underbygges av at berserkene glimrer med sitt fravær blant kristningskongenes fremste krigere, og at de etter innføringen av kristendommen til Norge ser ut til å forsvinne helt fra sagaene. Lovene nedskrevet etter denne tiden viser likevel at fenomenet ikke var helt borte fra samfunnet, og sammen med forbud mot ting som kunne knyttes opp mot den gamle troen finner vi også forbud mot å gå berserk. Trolig skyldes forbudet her både skadevirkningen disse krigerne kunne forårsake, men også deres kultiske tilhørighet til en religion som nå skulle presses ut av det offentlige rom til fordel for kirken og kristendommen.  Ser vi i de eldre sagaene finner vi dem derimot både i fornaldersagaene, som høvdinger på Island, og blant hærstyrken til vår første rikskonge som selv var hedning, Harald Hårfagre. 

Berserkene i fornaldersagaene

I fornaldersagaen om den danske Hrolf Kråke, som skal ha levd rundt det sjette århundret, finner flere beskrivelser av berserkene, men de står her i kontrast til sagaens helt og blir fremstilt i et negativt lys. Selv om deres rolle som motstandere av historiens helt gjør at deres fremtreden blir beskrevet negativt, er det likevel verdt å merke seg deres karakteristikk. Berserkene sitter nær kong Adils høysete, hvor de skuler mot nykommeren, Svipdag, og er raskt ute med å utfordre han til kamp. Kampene er ment å være en test, men de gir seg ikke før de må bøte med livet.   Ut ifra antallet av kong Adils berserker Svipdag tar livet av, bestod kong Adils berserkgruppe av tolv menn.  Etter å ha brutt alliansen med kong Adil drar Svipdag sammen med brødrene sine til kong Hrolf. Også Hrolf har en styrke på tolv berserker i hallen sin, og setene nærmest kongen er forbehold disse. Da berserkene kommer til hallen etter å ha vært ute og kjempet, går lederen deres fra mann til mann i hallen og utfordrer hver enkelt ved å spørre om vedkommende anser seg som deres likemann. Ingen i hallen ønsker å kalle seg deres likemann, før de kommer til Svipdag. Han trekker sverdet og erklærer seg som berserkenes likemann. Til svar får han en utfordring om å slå sverdet i lederens hjelm. Svipdag svinger sverdet, men det gjør ingen skade, og de to gjør seg så klar til kamp. Kongen går da mellom de to og erklærer at de nå skal være likemenn og at de begge er hans venner. De to slåsskjempene erkjenner hverandres stilling og blir forsonet. Fra da av var de alltid enige, stod sammen i krig og vant seier hvor enn de gikk.  Vi møter også Bodvar Bjørnsson, sønnesønn av den norske kong Hring. Han var berserk, en egenskap det kan se ut som også hans far, Bjørn, behersket. I en alder av tolv år var hans styrke så fremtredende at han ikke lengre fikk leke med de andre , og hans raseri så sterkt at ikke engang kong Hring turte stå imot han, selv ikke da han slår dronningen i hjel med bare nevene etter å ha funnet ut om hennes rolle i drapet på Bjørn.  Bodvar drar siden også til kong Hrolf hvor han møter hans tolv berserker. Ritualet gjentar seg og berserkene spør om noen i hallen vil kalle seg deres likemann. Bodvar reiser seg og erklærer seg ikke bare som deres likemann, men deres overmann. Etter å ha beseiret lederen deres i kamp går kong Hrolf imellom, og de blir forsonet.  Det berettes avsluttende om Bodvar at han deltar på den tapende siden sammen med kong Hrolf i et slag mot dronning Skuld. Med våpen i begge hender pløyer Bodvar seg frem så blodet står opp til begge skuldrene, og han hadde ingen andre tanker enn å forårsake så mye skade som mulig før han selv falt. Likene lå i hauger der han stod og han oppførte seg som overkommet av galskap.  

Bodvar kjemper alene og han blir ikke omtalt i sagaen som berserk, men hans styrke, raseri og galskap i kamp er likevel svært karakteristisk for en berserk. Bodvar fremstilles som en av heltene i sagaen, og det er trolig av samme grunn han ikke blir omtalt med det negativt ladde ordet. 

Sagen om Gange-Rolf er en annen fornaldersaga, nedskrevet på 1300-tallet, som omtaler berserkene. Denne sagaens historiske nøyaktighet har vært omdiskutert, men da det er trekkene rundt berserkene vi skal se nærmest på, og ikke de nøyaktige historiske hendelsene, velger jeg likevel å trekke frem noen beretninger også herfra. Det fortelles at sjøkongen Eirik hadde berserker i hæren sin, og i et slag mot kong Hreggvid, går disse fremst i hæren. Berserkene gikk foran fylkingen og hogg ned folk som de var råved, og de falt over hverandre. Det blir også gjort forsøk på å beseire berserkene, men våpnene biter ikke på dem.  

Gjennomgående for berserkene er at de blir ville i kamp og benytter seg av nærkamp-våpen. Årsaken til dette finner vi kanskje i sagen om Fridtjov den frøkne, hvor kong Helge mister flere av mennene sine da det er stukket hull i båtene hans og flere menn drukner idet båtene synker. Berserker raseriet griper han, men Fridtjov og mennene hans er utenfor rekkevidde. Kongen tar da en bue, men full av raseri trekker han buen så hardt at den brister i to og Fridtjov og mennene rømmer til sikkerhet.  

I Volsungesaga finner vi den da ti år gamle Sinfjotle. Faren, Sigmund, tar han med ut i skogen hvor de tar på seg ulvehammer. De får da ulvenatur og kan forstå ulvemål. De blir sterke krigere, og når de møter motstand uler de som ville dyr, slik at de kan komme hverandre til unnsetning. Sinfjotle som var en ung gutt, og ingen stor kriger, blir nå så sterk at han alene dreper elleve mann. Han er gått gjennom en forandring som har tatt ham fra ung gutt, til en sterk og fryktløs kriger.  Krigere ikledd ulveskinn er også referert til i slaget i Hafrsfjord, hvor Harald Hårfagres hirdskald forteller om ulvhedner:

«Berserker remjet
der striden raste,
Ulvhedner ulte,
og jernvåpen skalv». 

Ulvhedner ser dermed ut til å ha vært berserker og Odins krigere, kledd i ulveskinn. 

Sinfjotles rolle som Odin kriger blir bekreftet da han siden blir såret og en ravn, Odins fugl, kommer med et blad som legges på Sinfjotles sår. Han kvikner da fort til, såret leges og det er som han aldri var såret.  Gunnhild Røthe trekker her paralleller mellom den dødende Sinfjotle, som ved Odins inngripen helbredes raskt, og einherjene, Odins krigere i Valhall som faller i kamp hver kveld og våkner opp igjen dagen etter.  Som einherjene er Odins krigere i Valhall, var de Odin dedikerte berserkene hans krigere på jorden. Sinfjotle lever siden i mange år og blir en stor kriger, deltar i mange slag og får mange seire. Da han til slutt dør etter å ha blitt forgiftet, griper Odin selv inn for å hente den falne kjempen til Valhall. 

Oppfatningen om at Odin hentet Sinfjotle og hentet han til Valhall har stått sterkt, og Sigmund og Sinfjotle opptrer i Eiríksmál, et kvad til hyllest av kong Eirik «Blodøks» Haraldsson, sønn av Harald Hårfagre. Her sender Odin einherjene Sigmund og Sinfjotle for å møte kong Eirik og bringe han til Odin i Valhall etter at han falt i et stort slag i England.  

Berserker i Islendingsagaene 

Også forfedrene til kjempen Egil Skallagrimsson knyttes til Odin og berserkene i skikkelse av ulven. Egils farfar het Ulv og blir beskrevet som så stor og sterk at det ikke fants hans like. Som ung lå han i viking og herjet. Han ble en klok og mektig stormann, men om kvelden ble han folkestygg og skiftet ham. Han fikk derfor tilnavnet Kveld-Ulv. Også sønnen til Kveld-Ulv, Skallagrim var berserk, og flere av mennene med dem. Det fortelles at Kveld-Ulv og Skallagrim kommer over Hallvard Hardfare, som regnet seg i slekt med kong Harald Hårfagre, etter at Harald hadde tatt livet av Torolv Kveldulvsson, bror til Skallagrim. Kveld-Ulv og Skallagrim seiler ut og legger til kamp og berserkrien kom over Kveld-Ulv og flere av mennene hans. De dreper for fote til de har hogget ned over femti mann på skipet til Hallvard, Hallvard inkludert. Volden og styrken berserkene kunne fremvise i kamp er uten sidestykke, og sagaen beskriver tørt hvordan Kveld-Ulv svingte spydøksen sin og hogg den i Hallvard, gjennom hjelmen og hodet, så den sakk helt opp under skaftet, og dro den til seg så hardt at Hallvard fòr til værs og ble slengt over bord. 

Det å gå berserk var likevel ikke uten konsekvenser for krigeren, og må ha hatt en voldsom påkjenning på kroppen, og har trolig brent opp alt av fysiske reserver kroppen har hatt. Egils saga beretter at mens berserkgangen varte var de så sterke at ingenting kunne stå seg mot dem, men så snart den gikk av dem, var de mer maktesløse enn ellers. Etter kampen mot Hallvard og mennene blir Kveld-Ulf så utmattet at han går til sengs. Han var på dette tidspunktet ikke lengre noen ung mann, og det ser ut som berserkgangen har krevd mer enn hva kroppen hans på dette tidspunktet har tålt. Etter å ha gått til sengs blir Kveld-Ulv bare verre, og kort tid etter dør han. Sagaen sier ikke hva han dør av, annet enn å si at da berserkrien var gått av ham var han helt utkjørt, og tilstanden ble raskt forverret. Trolig har han overanstrengt seg så til de grader, at når adrenalinet har forlatt kroppen har han ikke mer krefter igjen og rett og slett dør av utmattelsen.  

Om Skallagrim fortelles det at han også ble ram om kvelden, og en kveld er han ute og leker med sønnen Egil og kameraten hans, Tord. De to guttene, som var tolv år gamle, prøvde å slite ut Skallagrim, som ikke var noe ungdom lengre, og det ser ut som de skal lykkes. Men da kvelden kommer og solen går ned blir det fort verre. Skallagrim løfter Tord til værs og slenger han i bakken så hardt at han dør, og griper deretter etter Egil. Torgerd Bråk, ei trellkvinne og Egils fostermor, ser dette og spør Skallagrim om han vrenger stygghammen ut mot sin egen sønn. Skallagrim slipper da taket i sønnen, men Torgerd må bøte med livet isteden.  

Utenom å assosieres med ulven, er berserkene ofte assosierte med bjørnen. Berserken i første del av Vigaglums saga, som utspiller seg da Håkon den Gode (Norges konge ca. 933 – 961), sønn av Harald Hårfagre, var konge i Norge, kommer inn i høvding hallen under Diseblotet og gjentar ritualet vi har sett tidligere, ved å spørre gjestene om de ser seg som hans likeverdige. Denne berserken bærer navnet Bjørn. Han blir drept av Vigfus, og Vigfus blir da tilbudt å arve berserkens makt og anseelse. Den samme saga beretter om Eyjolf Ingjaldsson som vandrer ut i skogen. Han tar her av seg en lodden kappe, legger sverdet oppå og går ut i skogen for å hugge ved. Da han kommer tilbake er kappen borte, men sverdet ligger igjen. Han får øye på en ung bjørn som har dratt kappen med seg. Eyjolf trekker sverdet sitt og dreper bjørnen. Etter dette vender han tilbake til sine venner, og blir mottatt som en ny mann da han fremlegger bjørnens snute.  Det er tydelig at hans anseelse er kraftig økt som følge av bragden. Han beseirer også siden en berserk i tvekamp.  

I Grettes saga finnes vi likhetstrekk til Vigaglums saga. Her er det sagahelten Grette selv som mister kappen sin til en bjørn. Han trekker sverdet og går bjørnen i møtet. Han feller bjørnen, henter kappen sin og hugger labbene av bjørnen. Disse legger han siden frem på bordet i hallen, og hans anseelse øker betraktelig.  

At berserkene som går gjennom hallen og utfordrer de sittende gjestene, eller at krigere øker i status etter på et eller annet vis ha tilegnet seg egenskapene til en bjørn eller ulv, enten i form av å ikle seg deres skinn eller felle de i kamp, er skildret så likt i så mange forskjellige sagaer er trolig ikke tilfeldig. Mer sannsynlig er det at dette har vært del av en initiasjon til en krigerelite, hvor man gjennom å enten beseire en annen berserk, eller å tilegne seg kraften fra en ulv eller en bjørn, har bevist sitt mot og sine krigerferdigheter. 

Britt-Mari Näsström trekker frem et annet eksempel i boken «Blot», hvor hun refererer til sagaen om Hrolf-Kraki, som vi har nevnt tidligere. En del av sagaen beretter hvordan Bodvar dreper et stort udyr, som Saxo beskriver som en bjørn, og lar den livredde Hott drikke to store slurker av blodet og spise udyrets hjerte. Den tidligere redde og lite krigerske Hott, får siden en helt ny status, blir gitt navnet Hjalte og blir siden et av medlemmene i Hrolf-Krakis berserklag. Näsström mener at bakenfor historien om Bodvar og Hott ligger det en initiasjonsrite hvor den eldre krigeren initierer den yngre Hott til mennenes kretser. Hun mener at bjørnen her er et felles symbol, noe som kommer igjen i ordet berserk, som betyr bjørneskjorte. Hott blir skremt og ydmyket av de eldre i dette forbundet, utkjemper en skinnkamp og vinner retten til å tre inn i forbundet, tre momenter som vanligvis inngår i en initiasjonsrite. Under kampen gjentar han tre ganger en setning om at denne kampen kommer til å bli hans død, noe Näsström mener er den del av ritualet. Å «dø» fra barndommen eller fra sitt gamle menneske er et annet moment som er vanlig i innvielser, som ved innvielse i de hemmelige mannsforbundene som visse ordener utgjør, hvor de som ønsker å tre inn må ligge en stund i en likkiste. 

Denne transformasjonen passer godt med hvordan sagaene fremstiller krigerne etter at de er begått en stor dåd, enten ved å beseire en berserk eller tilegne seg kreftene til en ulv eller en bjørn. Som vi har sett har jo også deres posisjon og status i samfunnet økt etter at de har utført denne dåden. Hott tar til seg udyrets villhet, ureddhet, og kanskje også evnen til usårbarhet, en egenskap man trodde berserkene hadde i kamp. Da han har gjennomgått initiasjonen, skifter han navn til Hjalte, for å markere at han nå er en annen enn den han var tidligere.  

Berserkene i kongesagaene

Foruten Ynglinge-saga hvor det fortelles om berserkene som Odins krigere, møter vi dem først igjen i Halvdan Svartes saga. Der er det sagahelten Sigurd Hjort som blir presentert som en stor kriger, og han var slik en dyktig kriger at han tolv år gammel drepte Hildebrand berserk og elleve andre berserk. Igjen ser vi at det å beseire en berserk blir trukket frem som en stordåd som gav økt status som kriger. Sigurd er likevel ikke uovervinnelig, og faller siden selv for en berserk ved navn Hake. Berserkene i sagaen fremstilles som onde, og etter å ha drept Sigurd bortfører de barna hans og plyndrer gården. Halvdan entrer da scenen og frigjør barna før han lar gården til Hake brennes ned, med mennene hans inni. Berserken selv velger å ta sitt liv ved å legge seg over sitt eget sverd.  

Det sies ingenting om hvorvidt Halvdan selv holdt berserker i hirden sin, men vi finner dem med høy status hos hans sønn, Harald Hårfagre, som også var knyttet til Odin gjennom sitt andre tilnavn, som dessverre er mindre kjent i dag; Harald Odinsfostre. Harald lot bygge et stort hærskip hvor han satte hirden sin og berserkene. Han var svært nøye i valg av stavnbuer, for de hadde kongens merke. De som befant seg her hadde en viktig plassering, og vi kan anta at det var gav stor ære å befinne seg blant de utvalgte. Fra stavnen og bakover til øserommet het det rausn, og her hadde berserkene sin plass.   Vi har tidligere sett hvordan berserkene deltok i slaget i Hafrsfjord, hvor det fortelles om berserker som brøler og ulvhedner som uler.  

Fagerskinna beretter også om Harald og hans berserker, og det fortelles at han hadde stor tiltro til dem. Det fortelles at Harald hedret kjempene og foregangsmennene i følget sitt, og de var så djerve og uredde at de var først i fylkingen i kampene og hadde ulvefelleskapper i stedet for brynjer. Også i skaldeform fortelles det om Haralds ulvekrigere:

«Om berserkers utstyr vil jeg spørre deg,
liksjømaker! Hvordan er hærfanget
for dem som trenger seg frem i flokken,
og vil være djerve i striden?

Ulvhedner kalles de som i kampen
går med blodsølte skjoldrender,
sårfarger spydene røde
på dem som til draps kommer,
som der braker sammen.
Jeg tror kongen helt satte sin lit til
de djerve pålitelige mennene,
de som hogger i skjold.»

Det er verdt å merke seg at berserkene her fremstilles som både pålitelige og formidable krigere som kongen hadde stor tillit til. Dette står i kontrast til hvordan de ofte ellers fremstilles i sagaene. Dette kan ha sammenheng med at de her er fremstilt som allierte med sagaens hovedperson, og ikke som hans motstandere. 

Islendingsagaen om Egil Skallagrimsson bekrefter at kong Harald hadde berserker i hæren sin. Tolv av dem stod foran i båten, og siden ved masten, rundt kongen, under slaget i Hafrsfjord.  

Berserkene forsvinner etter dette gradvis ut av sagaene, samtidig som kristendommen gjør sitt inntog i landet. Harald Hårfagre er den siste norske kongen som blir nevnt med en hær av berserker. I den islandske lovboken Grágás er berserkergang blitt forbudt ved lov og straffes med tre års landsforvisning.  Boken er nedskrevet på 1100 tallet, men lovene har sitt utspring fra 900 tallet. 

En beretning i fra Flateyjarbók, med paralleller til en beretning i fortellingen om Vatsdølene, forteller om hvordan biskop Fridrek havner i konflikt med to berserker. Det fortelles at berserkene ankom et stort gilde, og gikk straks i gang med å utfordre folket der. De bet i skjoldene, ulte som hunder og gikk over brennende ild. Biskopen kaster viet vann over ilden og berserkene kan da ikke lengre gå på den.  I Flateyjarbók ender det med at de begge faller fremover og brenner i hjel, mens biskopen selv går helskinnet gjennom. I fortellingen om Vatsdølene blir berserkene skrekkelig redde ilden etter biskopens inngripen, og de flykter til benkene. Her blir de slått i hjel av deltakerne på gildet.   Etter denne oppvisningen lar mange seg imponere av biskopen og vender seg til Gud og tar den nye troen.

Vi ser at berserkene forsvinner ut av sagaene, og der hvor de fremtrer etter kristendommens inntog er det for å vise den nye troens styrke ved å beseire Odins fremste krigere. 

Selv om berserkene forsvinner, finner vi likevel en referanse til berserkens egenskap i et svært skjebnesvangert øyeblikk i sagaen om Olav den Hellige. Tore Hund, mannen som av mange blir ansett som Olavs banemann, lar seg nemlig ikke såre av jern! Flateyjarbók forteller at Tore Hund hadde fått finneferden av Håkon jarl Sigurdsson, og mens han var nordpå fikk han laget seg tolv reinskinnskufter med så mye trollskap i, at ingen våpen kunne bite på dem, enda mindre enn på brynjer. Tolv tallet kjenner vi igjen som en referanse til antallet i en gruppe berserker, sammen med egenskapen som gjør at våpen ikke biter på dem.   Snorre beretter at Tore Hund bar en slik reinskinnskufte da han møtte Olav i slaget på Stiklestad. Kong Olav hogger til Tore, men sverdet sårer han ikke, og der hvor slaget traff skinnkuften står det røyk opp. Sigvat Skald refererer til dette i et kvad fra slaget:

«Gavmild konge merket
hvordan kraftige galdrer
fra trollkyndige finner
fullt ut Tore berget:
da gullets herre hamret
«Hunden» over aksla
med gullprydet klinge -
den beit ikke på ham»

Kongen utbryter da til sin sidemann, Bjørn stallare: «Slå du hunden som ikke jern biter på». Bjørn snur øksa i hånden og slår til med hammeren. Tore sjangler under slaget, men faller ikke, og Bjørn må selv bøte med livet.  Hendelsen er likevel nok til at kongen mister fokuset et øyeblikk, og mennene rundt kommer nært nok innpå til å såre han og gi han banesår.  

Slik kunne også sagaberetterne forklare deler av Olavs nederlag på Stiklestad; han kjempet ikke bare mot menn, men mørk magi med opphav fra Odin, var tatt i bruk i kampen mot han og beskyttet hans fiender. 

Konklusjon

Berserkene har trolig tilhørt en krigerkult som dyrket Odin, en kult med egne initiasjonsriter hvor man «døde» og tilegnet seg nye egenskaper og en høyere status i samfunnet som en mektig kriger. Deler av kampritualet har vært å knurre og bite i skjoldet med mål om å oppnå en transe, sannsynligvis en dissosiativ transe. De var ofte å finne rundt maktpersoner som høvdinger og konger, og var kjente for deres dyktighet i kamp og ofte særdeles voldelige handlinger. Deres tilknytning til Odin har vært uforenelig med den kristne troen, og deres høye status som høvdingene og kongenes elitekrigere må dermed ha forvitret etter hvert som kristendommen har gjort sitt innpass blant den herskende overklassen. Berserkenes negative fremstilling og deres fravær i de senere sagaene må dermed ses i sammenheng med at kongene i Norge ble kristne og forbudet mot å holde ved den gamle troen også medførte et forbud mot berserkgangen. 

I sagaene før kristendommen gjør sitt inntog har berserkene høy verdi når de er tilknyttet en populær konge, og gjennom kongen tjener fellesskapet ved å sloss for kongen og beskytte hans undersåtter. De blir derimot fremstilt negativt i de tilfellene hvor de opptrer på vegne av en ond konge, eller uten tilknytning til en herskermakt. Dette kan ha sammenheng med at de var mektige krigere som mindre fellesskap hadde vanskelig for å stå imot: ved kamp var man nærmest garantert å miste flere menn enn antallet berserker man beseiret. Derfor forteller sagaene også ofte om at forsøk på triks og lureri for å beseire berserkene, f.eks. ved å brenne ned hallen mens berserkene sov ut rusen fra kvelden før og lignende.

Det er også en sjans for at berserkene blir fremstilt i et mer negativt ordelag enn hva som var tilfellet, beskrivelsene av berserkene er fra en tid hvor den gamle og nye troen eksisterte side om side, og kristendommen forsøkte å spre sin misjon. Noen i samtiden har kanskje undret seg over hvordan en gud kunne være falsk, eller svak, når hans utvalgte krigere var så mektige og nær uslåelige. Svaret kan ha vært å svartmale krigerne og fremstille dem på samme måte som Odin ofte ble fremstilt; som onde og ustabile krefter som ikke kan stoles på. Ved innføringen av en ny tro og et kristent samfunn med nye moralske verdier, var det ikke lengre plass til aggressive krigere tilknyttet en krigskult dedikert til Odin. 

Kilder

Angrvadil, oversatt av Edvard Eikill

Egils saga. Sagaer i utvalg. Aschehoug & CO. Parvoo 1995.

Fagerskinna, oversatt av Edvard Eikill, Saga Bok 2008. 2 utgave.

Flateyjarbòk. Bind I. Prentverk Akraness H.F 1944.

Flateyjarbòk. Bind II. Prentverk Akraness H.F 1944.

Fortælling om Vatnsdølerne. http://www.heimskringla.no/wiki/Fortælling_om_Vatnsdølerne. Sist endret 23 Des. 2013.

Grágás, http://heimskringla.no/wiki/Kristenretsafsnittet Siste endring 26 Des. 2013.

Grettes saga, http://www.heimskringla.no/wiki/Grettes_Saga   Siste endring 23 Des. 2013

Heimskringla. Gustav Storms utgave. J.M. Stenersens Forlag A/S. Oslo 2003. 

The saga of Hrolf-Kraki, oversatt av Jesse L. Byock. Penguin Books. 1998.

Vigaglums saga, http://www.heimskringla.no/wiki_Vigaglums_Saga  Siste endring 13 Jan. 2013.

Litteratur

Berserkene – hva gikk det av dem: http://tidsskriftet.no/article/1121904. Dr.philos. Jon Geir Høyersten. 

Blot, Britt-Mari Näsström. Pax Forlag. 2001.

I Odins Tid, Gunnhild Røthe. Saga Bok. 2010

Krigerske brettspillere: http://www.aftenposten.no/fakta/innsikt/Krigerske-brettspillere-7573845.html Sist oppdatert 11. Sep. 2014.

Bilde forside:

http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/0/04/Berserker%2C_Lewis_Chessmen%2C_British_Museum.jp

Edvard Eikill 

En stor takk til oversetter og forfatter Edvard Eikill for rettledning og gode innspill i en rekke av artiklene på denne nettsiden som omhandler vikingtid.

Alltid tid å sette av til veiledning og gjennomlesning. Alltid et klokt innspill, og hjelp når jeg er usikker på en norrøn tekst. 

Steffen Thunheim og Edvard Eikill hos Norli på Amfi Madla (Stavanger) 2010. 

Foto av Bård Titlestad, forlagssjef og redaktør hos Saga Bok forlag. 

LILITH
Den første kvinnen

«It was Lilith the wife of Adam:

(Eden bower’s in the flower)

Not a drop of her was human,

But she was made like a soft sweet woman»

- Dante Gabrielle Rosetti, «Eden’s bower». 1868.

Lilith er et mytisk vesen som opptrer i forskjellige former og myter. Mest kjent er hun kanskje i dag fra moderne tv-serier. I Supernatural skal hun ha vært skapt som menneske, men ble siden den første av demonene. I True Blood er hun den første vampyren, skapt av Gud. Selv de eldre litteraturmestrene lot seg fascinere av denne skapningen, og Lilith gjør blant annet en kort opptreden i Goethes Faust fra 1808. I religiøse tekster er hun derimot et mysterium.
Hennes bibelske opphav er å finne i 1. Mosebok, som tar for seg verdens skapelse. Det er vel kjent at boken inneholder to skapelsesberetninger, og det er her vi finner kimen til mytene om Lilith.
1. Mosebok 1:27 forteller:
«Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem» 
Mennesket, mann og kvinne, skapes her på likt, men motstridende nok fortelles det i 1. Mosebok 2:18:
«Da sa Herren Gud: Det er ikke godt for mannen å være alene. Jeg vil gi ham en hjelper som er hans like.»
Mannen er her skapt først, og er ensom da Gud bestemmer seg for å skape kvinnen, som skal være hans hjelper. Denne hjelperen skaper han så av Adams ribben, og hun blir kjent under navnet Eva.
Men hvordan kan det ha seg at Adam er alene i Mosebokens kapittel 2, når Gud allerede hadde skapt kvinnen, jmf kapittel 1?
I 1. Mosebok 1:27 skapes mannen og kvinnen på likt, og de er begge skapt av støv. Det er dermed like i skapelsen og det er her Lilith kommer inn i historien.
I en tekst fra middelalderen, Ben Siras Alfabet, finner vi Liliths opphav. I følge denne teksten ble Adam og Lilith skapt på likt, men Adam så seg som Liliths overlegne. Teksten hevder blant annet at Adam derfor alltid skulle være øverst når de hadde sex. Dette nektet derimot Lilith, som påpekte at de var likeverdige i så mye at de til og med var skapt av det samme stoffet. Adam gav seg ikke med denne forklaringen og stod på sitt, og dette førte til mye krangling mellom de to. Til slutt nevner Lilith Herrens navn og forlater Edens hage. Adam klager sin nød til Herren som sender tre engler etter Lilith for å hente henne tilbake. Herren skal ha sagt til Adam at dersom hun vendte tilbake ville alt være i orden, men om hun nektet skulle hundre av hennes barn dø hver dag.
Da de tre englene, Senoy, Sansenoy og Semangelof, nådde henne igjen, fløy hun over Rødehavet. Englene bar frem Guds ord, men hun nektet å lystre hans ordre, og englene truer med å drukne henne i havet. Lilith svarer på trusselen med å si at hun ble skapt for å forårsake sykdom hos nyfødte. Dersom den nyfødte var en gutt skulle hun ha makt over han i åtte dager fra fødselen, og dersom det var ei jente skulle hun ha makt over barnet i tyve dager. Men dersom barnet bar en amulett med englene, deres form eller navn, skulle hun la barnet være i fred.
Det er må påpekes at teksten forteller at Lilith fløy ut av Edens hage. Dette forklares med at Lilith var skapt med vinger. Hun skal ha vært skapt meget vakker, og hennes form skal ha vært svært lik kjerubene.

Å bruke Bibelen i oversettelse når man jobber med disse tingene kan være problematiske da man er avhengige av at ordbruken skal være så nært det opprinnelige språket som mulig. Viktigheten av dette illustreres ved at man i den norske oversettelsen av Genesis ikke finner flere referanser til at ei annen kvinne kan ha vært skapt før Eva, men i engelske oversettelser som er nærmere den opprinnelige språkbruken finner man enda et hint om dette. I den norske oversettelsen står det at da Gud hadde skapt kvinnen fra Adams ribben sier Adam:
«Dette er da ben av mine ben og kjøtt at mitt kjøtt.»
I den engelske derimot står det:
«This at last is bone of my bones and flesh of my flesh».
Dette uttrykker at endelig er det ben av mine ben, og gir rom til spekulasjon på om det kan ha vært en skapelse før denne, uttrykket gjennom Adams «at last».
Går vi teksten nærmere til grunne her, og tar for oss den hebraiske grunnteksten blir teorien enda mer håndfast. Det står her å lese «zo’t hap-pa ‘am», som oversettes «denne gang». Betydningen blir da
«Denne gang er det ben av mine ben og kjøtt av mitt kjøtt.»

Et annet jødisk skift fra middelalderen, Genesis Rabba, forteller at Adam så den første kvinnen, skapt full av blod og væske, og han rygget av synet. Gud førte dermed denne skapelsen bort, deretter lot Gud en dyp søvn komme over mannen og han skapte en annen kvinne.

Antydningene som ligger i Genesis to skapelser har dermed skapt grobunn for myten om at en annen kvinne ble skapt før Eva, og denne kvinnen har siden blitt tolket som Lilith. Hennes forsvinning, forklart ved at hun forlot Adam og Edens hage før syndefallet, blir derimot ikke forklart i Genesis, og det har siden blitt forsøkt å forklare hvor hun ble av. Borte fra Guds nåde og ute av Edens hage er hun fjernet fra Guds nærhet, og hun dukker siden opp sammen med demoner og andre mørke skapninger.

Det jødiske skriftet Zohar som er sentralt innen den mystiske jødedommen forteller at når Lilith så Eva sammen med Adam, fløy hun til paradiset full av lyst. Englene ville derimot ikke slippe henne inn, og Gud, som hadde vist sin misnøye med henne, kastet henne ut i intet. Først da Adam hadde syndet og ble forvist fra Edens hage kunne Lilith igjen reise seg fra intet, og hun fikk makt og innflytelse over Adam og Evas barn. Hun dreper og ødelegger barn. Epilepsi anfall var et av kjennetegnene på at et barn var blitt besatt av Lilith. Hun var likevel ikke i stand til å komme nær Adam på dette tidspunktet. Dette forandret seg først da Cain ble født. Cain var den første til å bli født, og kom til verden like etter Adam og Eva ble kastet ut fra Edens hage. Han var resultatet av et seksuelt forhold mellom Satan og Eva, mens de enda befant seg i Edens hage.
Etter Cains fødsel klarte Lilith å forføre Adam og holdt ham borte i fra Eva i hundre og tretti år. I denne perioden fikk de mange barn i form av bevingede demoner.
Også Cain fikk barn, og en av disse var ei datter, Naamah. Hun ble siden ofte satt i relasjon til Lilith da de begge påvirket barn med epileptiske sykdommer og forførte kvinner og menn. Naamah skal blant annet ha forført englene Aza og Azael slik at de falt fra sin høye status og ble falne engler. Fra dem kom en horde av demoner og ånder.  Det kan tyde på at Neemah også tok del i forføringen av Adam, for det står skrevet at etter Cain drepte Aibel forlot Adam Eva og levde sammen med to ånder. Adam hadde sex med begge disse åndene, og fikk et stort antall barn i form av demoner og ånder. Disse viste seg nattestid i attraktive former. Slik forførte de sine ofre og antall demoner og ånder økte på denne måten. Disse to åndene er trolig Lilith og Naamah,  og det er sannsynligvis herfra Lilith fikk tilnavnet «demonenes mor»  og «åndenes mor».

Etter å ha forlatt Edens hage skal Lilith ha blitt oppsøkt av Samaël, en engel som i mange legender sidestilles med Satan. Han er en anklager mot den himmelske skare, en forfører og en ødelegger. Han har blitt fremstilt både som god og ond, men i fortellingen det refereres til her blir han beskrevet som lederen for djevlene som Gud skapte på slutten av den sjette dag. Han var skapt som en eterisk skapning, det vil si uten kjøtt og blod, men som en åndelig skapning. Samaël skal ha følt en brennende lyst og misunnelse for Adam og Evas nytelser, men da han fant Lilith ble de to et par. Han skal ha gitt henne et storslått rike med 480 tropper og støttet henne i hennes krav om likestilling.  Unionen mellom Lilith og Samaël skal ha frembrakt noen av de verste monstrene i det bibelske universet, som Leviathan og Asmodeus. Leviathan er en mektig skapning som gjør selv gudene lamme av redsel, og er beskrevet i JOB 41:

 "3 Jeg vil ikke tie om Leviathan
   om hans styrke og flotte skikkelse.
4 Hvem kan rive av ham skinnet
   eller trenge inn i hans doble panser?
5 Hvem kan åpne gapet på ham?
   Det står skrekk av tanngarden hans!
6 Langs ryggen løper det rekker av skjold, lukket tett som segl.
7 Det ene slutter inntil det andre,
   ikke et pust kommer inn mellom dem.
8 Skjoldene henger fast sammen,
griper inn i hverandre og kan ikke     skilles.
9. Lys stråler frem når han nyser,
    øynene hans er som morgenrøden.
10 Fra gapet går flammer av ild,
     gnister spruter fram.
11 Røyk kommer fra neseborene
     som fra en kokende gryte over brennende siv.
12 Pusten setter kull i brann,
     en flamme står ut av gapet.
13 Styrke har han i nakken
     Redsel hopper foran ham.
14 Kjøttvalkene er faste,
     de sitter som støpt, disser ikke.
15 Hans hjerte er fast som stein,
fast som den nederste kvernesteinen.
16 Når han reiser seg, grøsser gudene, de er lammet av redsel.
17 Om sverdet treffer, biter det ikke på ham, og heller ikke kastevåpen, spyd  eller pil.
18. Han akter jern som var det strå
     og bronse som morkent tre.
19 Ingen pil fra buen kan jage ham.
     Stein fra slygen er som halmstrå mot ham.
20 Som halmstrå akter han også klubben, og han ler mot susende sabler.
21 Under er han som skarpe potteskår,
    han setter spor som en treskeslede i gjørme.
22 Han setter dypet i kok som en gryte,
     lar havet boble som salve i gryta.
23 Bak ham ligger lyset som en sti,
     som om havdypet hadde fått sølvhår.
24 Ingen på jorden er som han,
     skapt helt uten frykt.
25 Han setter blikket i alt som er høyt,
     han er konge over alle stolte rovdyr."

Selv om Ben Siras Alfabet, som forteller om Liliths opphav, er fra middelalderen, kan selve myten den forteller være lang eldre. I utgravninger av jødiske bosetninger i Midtøsten er det ofte funnet krukker eller

Besvergelsesbolle fra Nippur

boller med magiske besvergelser. I den jødiske bosetningen Nippur, i dagens Irak, hadde hvert eneste hus en eller flere slike krukker nedgravd.  På en av disse bollene er det blant annet skrevet:
«Bundet er demonene, forseglet er åndene, bundet er idol-åndene, forseglet er de onde Lilithene, mann og kvinne, bundet…». 

Fra Iran er det blant annet funnet en besvergelsesbolle med denne inskripsjonen:
«bundet er den forheksende Lilith med en krok av jern i hennes nese,
bundet er den forheksende Lilith med knipetenger av jern i hennes munn,
bundet er den forheksende Lilith som hjemsøker huset til Zakoy,
med et kjede av jern rundt hennes nakke, bundet er den forheksende Lilith,
med lenker av jern på hennes hender, bundet er den forheksende Lilith,
med hauger av stein på hennes ben…» 

I Dødehavsrullene finner vi også en referanse til Lilith i et magisk skrift som tar for seg besvergelser og eksorsisme av demoner. Teksten er skrevet omkring et hundre år før Kristus:
«Og jeg, Instruktøren, proklamerer Hans strålende prakt for slik å skremme og forferde alle åndene av de ødeleggende englene, ånder av bastardene, demoner, Lilith, dyr og beboere….og de som faller over menneskene uten advarsel for å lede dem på villspor fra en ånd av forståelse, og for å gjøre deres hjerter og deres… øde under det nåværende herredømme av ondskap og forhåndsbestemte tid av ydmykelse for sønnene av lyset, av skylden for tiden av de betatt av urett – og ikke for evig fortapelse, men for en æra av ydmykelse for overtredelse» .

I Den Babylonske Talmud, som ble nedskrevet på 500 tallet e.kr beskrives det hvordan man skal kunne kjenne igjen et barn hvor Lilith har vært involvert i unnfangelsen av barnet: Dersom et foster hadde Liliths trekk var moren uren på grunn av årsaken til fødselen, fordi det er et barn, men det har vinger.  Man trodde også at dersom en baby lo i søvne betydde det at Lilith var med barnet, og man måtte slå barnet 3 ganger på nesen mens man gjentok tre ganger: «Bort forbannede Lilith! Du har ingen plass her!».

Rabbi Naphtali refererer også til dette som årsak til barn som ler mens de er små, og hvilke barn som var mest utsatt for et besøk fra Lilith:
«Lilith, Gud bevare oss, har herredømme over barn som kommer fra han som har samleie med sin kone i lyset fra stearinlys, som har samleie med sin kone naken, eller som har samleie med henne på et tidspunkt som er forbudt. Alle de barn som blir født som et resultat av en slik unnfangelse kan Lilith drepe når hun enn måtte ønske, for de er født inn i hennes hender. Og dette er hemmeligheten bak barns smil når de er små – det er Lilith som leker med dem».  

Det advares også mot å sove alene i et hus, for den mann som sover alene i et hus risikerer å bli oppsøkt av Lilith.
Forestillingen om demoner som forførte menn i drømmene var en utbredt tro, og disse demonene ble også ofte kalt Succubus. Zohar advarer mot dette på denne måten:
Hun (Lilith) streifer om natten, og går omkring hele verden og gjør sport av menn og forårsaker dem til å avgi sæd. På hvert sted hvor en mann sover alene besøker hun ham, griper ham og fester seg til ham. Hun har sin lyst fra ham og bærer (barn) fra ham. Hun påvirker ham med sykdom uten at han vet det, og alt dette tar sted når månen er på hell. 

Hun blir også beskyldt for å alltid være i nærheten når en mann og kvinne ligger sammen, slik at hun kan fange opp de sæddråpene som faller på lakenet. Fra disse skaper hun flere ånder og demoner. For å være sikker på å holde Lilith unna sexakten skulle mannen konsentrere seg om Guds hellighet og si:
«Å du som er innpakket i fløyel,
Du har dukket opp!
Løslat, løslat!
Verken kom eller gå!
Verken du eller dine!
Gå tilbake, gå tilbake!
Havet raset, 
Dets bølger kaller på deg,
Jeg holder den Hellige,
Vikler meg selv inn i Kongens Hellighet.»

Deretter skulle han dekke sitt og sin kones hode i en time. Dette skulle gjøres hver gang i tre dager etter mottagelsen (sexen).

Det var heller ikke bare i drømmene Lilith utgjorde en trussel. Hun var, som vi har sett, i stand til å vandre mellom flere dimensjoner, og opptrer i helvetes avgrunn, på jorden, og helt opp til Kjerubene som voktet inngangen til Edens hage.
Når hun vandrer på jorden lokker hun menn med sin skjønnhet, men etter hun har fått det hun søker tar hun form som en mektig kriger og tar livet av offeret.
Det fortelles at hun tar på seg mange pyntegjenstander og stiller seg ved et kryss, slik lokker hun til seg mange av menneskehetens sønner. Når en tosk nærmer seg, griper hun ham og kysser ham og skjenker ham vin av bunnfall fra en giftslanges galle. Når hun skal forføre menn har hun langt hår, rødt som en rose, kinnene er hvite og røde og i ørene har hun seks prydgjenstander, egyptisk snor, og alle prydgjenstandene fra landene i Øst henger fra hennes nakke. Hennes munn er satt som en smal dør, tungen som et skarpt sverd, hennes ord glatte som olje, hennes lepper røde som en rose og søtet med all sødme av verden. Hun er kledd i lilla fløyel og pyntet med ikke mindre enn førti prydgjenstander. Tosken følger etter henne og drikker fra kruset med vin og begir seg ut på utukt med henne. Etter akten forlater hun ham sovende, flyr opp til himmelen og fordømmer ham, før hun stiger ned igjen. Tosken våkner og tror han fortsatt kan leke med henne, men hun fjerner prydgjenstandene og forvandler seg til en truende skikkelse. Hun står foran ham, kledd i plag av flammende ild. I hånden har hun et sverd som drypper av giftige dråper. Hun dreper ham og kaster ham inn i fortapelsen.

Selv ikke patriarkene var trygge fra hennes fremstøt. Vi har sett at Adam feilet og lot seg forføre. Zohar beretter at selv ikke Noah og Abraham klarte å motstå hennes fristelser. Jacob kom også over stedet hennes, men han klarte å flykte fra henne.

Beskrivelsen av Lilith når hun farer til jorden for å forføre menn, ikledd lilla fløyel og prydgjenstander, har slående likheter med horen som er beskrevet i Johannes Åpenbaring 17:4:
«Kvinnen var kledd i lilla og skarlagen og glitret med gull og edelsteiner og perler. I hånden holdt hun et gullbeger fylt av motbydelige ting og av all urenhet fra sitt horeri.» 
Vi har også lest hvordan Lilith bar med seg et vinbeger som hun tilbød sine ofre for å beruse dem før hun lokket dem til utukt, og beskrivelsen av horen i Johannes Åpenbaring fortsetter:
«Jordens konger har drevet hor med henne, og de som bor på jorden, er blitt beruset av vinen fra hennes horeri». 
Horen av Babylon blir også kalt mor til skjøgene og all styggedom på jorden , noe som jo kan referere til alle demonene som er kommet fra Lilith og som hjemsøker menneskene på jorden. Dette passer også med hennes andre tilnavn som vi har sett tidligere: demonenes mor og åndenes mor.

Lilith har utvilsomt vært, og er fortsatt, en mektig skapning i den bibelske skaren av demoner, og det er ikke uten grunn at selv Mefistofeles advarer den godeste Faust mot denne forlokkende kvinnen:
«Faust:
Hvem er der?

Mefistofeles:
Ja, hun er verdt å skue,

Richard Westall: Lilith and Faust. 1831.

Fru Lilith!

Faust:
Lilith?

Mefistofeles:
Adams første frue.
Du ser det vakre håret? Hun har bare
En enkelt pryd, men ta deg vel i akt!
Får hun med det en yngling i sin makt,
Da holder hun ham lenge i sin snare!»

Lilith selv frister Faust og erter han med at hun i sin hage har frukt av samme sort som fristet menn fra Edens dager:
«De fristet om og om igjen
fra Edens dager alle menn.
Så godt at jeg kan by dem inn
på samme frukt i haven min!» 

Det er ingen tvil om at teologene har behandlet Lilith nådeløst, for det er nettopp blant teologene og rabbiene vi finner det meste av litteraturen rundt Lilith. Hennes historie er bygget opp rundt teorien om at det fantes ei kvinne før Eva, og hennes bortfall måtte forklares. Det er ofte blitt fremstilt som at Eva var den som forårsaket syndefallet da hun lot seg friste av slangen i Edens hage og tok den første biten av Edens forbudet frukt, før hun også bød dem frem til Adam. Lilith ble dermed den første kvinnen, mislykket fra skapelsen. Hun ble siden fordømt av Gud, bannlyst fra både Edens hage og jorden, helt til Cains fødsel når drap og ondskap kom inn i menneskenes verden. Først da kunne hun stige frem fra intet og fremtre som den forføriske kvinnen som lokket menn på villspor, opphavskvinnen til en endeløs ætt av demoner, helvetes ukronede dronning, horen av Babylon og morder av uskyldige barn.
Historien kunne likevel vært svært annerledes.
Lilith kan også fremstilles som den sterke kvinnen som stod opp mot Adams krav om mannlig overlegenhet. Den første kvinnen, skapt samtidig som Adam og av det samme grunnstoffet, istedenfor å være skapt etter og av Adams eget legeme. Den viljesterke krigeren som stod opp for sine rettigheter, som nektet å bøye seg for Adams vilje, og måtte betale en grusom pris for sitt krav om å likestilles: kastet ut i intet, oppslukt av mørket og dømt til å se sine egne barn dø hver dag.

Den Norrøne Tingordningen

Gulatinget: Tusenårsstedet

INTRODUKSJON

Denne teksten vil forklare hva det norrøne tinget var, hvordan det ble utviklet, og hvilken rolle det hadde under de norske vikingkongene. Vi vil se kort på demokratiets tidlige utvikling i Europa og bevege oss mot tingordningens barndom under folkevandringstiden, før vi fra vikingtid vil følge de norske kongene kronologisk fra Harald Hårfagre til Harald Hardråde. Denne kronologien er valgt for å tydeliggjøre hvordan tingene og kongene tilpasser seg de nye samfunnsforholdene som utvikler seg gjennom vikingtiden. Kongenes regjeringstid er satt i parentes i kapitlene som omhandler deres regjeringstid. 

Mange i dag tenker på Hellas og de gamle grekerne når man spør hvor demokratiet utviklet seg og hvor det moderne demokratiet har sitt opphav, og glemmer at man i Skandinavia utviklet sine egne demokratiske institusjoner: den norrøne tingordningen. Her kunne alle frie menn delta og si sitt ord, men til forskjell fra det greske kunne også kvinner som eide jord delta på den norrøne tingforsamlingen. I motsetning til det greske demokratiet som bare varte i drøye 150 år, utviklet det norrøne tingsystemet seg i over tusen år, og var også fundamentet for den senere utviklingen av det moderne demokratiet i blant annet Skandinavia. Noen steder, som Island (Alltinget) og Isle of Man (Tynwald) er tingordningen som ble etablert i vikingtid fortsatt aktiv, og mange av våre egne rettsinstanser, som Gulatinget og Frostatinget, bygger på gamle lovforsamlinger fra norrøn tid. Tynwald fungerte trolig etter samme mønster som det islandske Alltinget, som et møtested for å løse konflikter, erklære og iverksette lover, og å diskutere emner som ville påvirke hele samfunnet. På de britiske øyer er det minst elleve stedsnavn som har navn tilknyttet en tingordning: Dingwall, Thingwall, Tingwal, for å nevne noen.   Samuel Laing går langt på vei i sin forskning på det norrøne folkets innflytelse på England, og mener at uten invasjonen fra nord ville resten av Europa også ha vært et slavebol som i Russland, hvor et fåtall konger, adel og kirkefyrster hevet seg over allmuen. 

Den første invasjonen fra nord etterlot seg spor av lover og institusjoner, et sosialt lynne og en ånd hvor mange omriss av frihet og rettferdssans i samfunnslivet viste det, som han uttrykker det. Men disse sporene var nesten utslettet og byttet ut med en ny samfunnsorden som vokste frem under romernes makt. Da den andre bølgen av nordboere kom, gav det nytt liv og fornyelse til samfunnsfaktorene som de hadde forlatt: «Alt hva mennesker kan håpe på av godt styresett og fremtidige forbedringer i deres fysiske og moralske tilstand, alt hva siviliserte mennesker i dag nyter av borgerlig, politisk og religiøs frihet, den britiske konstitusjon, folkevalgt lovgivning, domstol med jury, eiendomssikkerhet, frihet for tanker og individ, folkemeningenes innflytelse på offentlig forvaltning. Reformasjonen, trykkefriheten, tidsånd, alt som er eller har vært av verdi for mennesker som samfunnsindivider i moderne tid, enten i Europa, eller i den nye verden, kan føres tilbake til den gnist som disse barbarene fra nord lot etter seg på våre kyster». Det var sporene fra angelsakserne, og siden vikingene, som ble videreutviklet etter den normanniske invasjonen, og sakte men sikkert frembrakte den engelske konstitusjon, lover, institusjoner og karakter.  

De norrøne institusjonene spilte en viktig rolle under den tidlige rikssamlingen, og ved kristningskongenes forsøk på å kristne landet. Samtidig var de også truet av de norske kongene som prøvde å tilrive seg mye av tingenes autoritet. Noe som sjeldent var populært blant høvdingene og de frie bøndene. 

UTVIKLINGEN AV TINGENE

Den romerske historikeren Tacitus beskriver i Germania, et historie verk datert til år 98 e.kr, sitt møte det de germanske stammene. Han forteller at de valgte sine konger med hensyn til vedkommendes edle byrd . Kongene var altså valgt, de hadde ikke tatt tittelen ved bruk av vold. Det samme fortelles om germanernes hærførere, som ble valgt på grunn av deres personlige eksempel, og den beundring de vekker, om de er besluttsomme, utmerker seg fremfor andre, og kjemper ved fronten. Det var derimot ikke kongene som satt med all makten, den var det de frie mennene som hadde. Kongen satt bare med formell makt, og høvdingene kunne drøfte ting seg imellom, men alle store avgjørelser måtte likevel tas opp på tinget, slik at alle avgjørelser kunne stemmes over. Her var det demokratiet som stod i sentrum: hver mann hadde en stemme, og hver stemme talte likt, uansett om man var bonde, høvding eller konge. På disse tingene ble også høvdingene valgt, og de skulle ivareta lov og rett.   

Trolig har tingordningen et opphav i måten de germanske stammene organiserte seg når de slo seg ned sammen. De skapte da et fellesråd hvor de mektigste stormennene møttes. Her ble det valgt en felles leder som kun var leder i konflikter og kriser. På denne måten kunne stammer i Skandinavia skape omfattende forbund med germanerne på kontinentet – forbund sterke nok til å overvinne de mektige romerne. 

Vi vet at skandinaviske stammer og krigere reiste fra Skandinavia til kontinentet for å delta i strid og for å gjøre krigstjeneste, både hos germanerne og romerne. Det er blant annet funnet et romersk sverd av høy kvalitet i den kjente Flagghaugen som er datert til 200-tallet. 

Historikeren Jordanes (485 – 552 e.kr) opplyser også at det rundt 500-tallet eksisterte et forbund av flere norske stammer under en leder, Rudolv (Rolv). Stammenavnene fra 500 tallet kan vi kjenne igjen i kjente nåtidsnavn som teler, egder, ryger, horder, håløyger osv. Det fortelles også at rygene hadde et eget rike på kontinentet, det rike vindyrkende landet Rugiland, like ved Wien i Østerrike. Dette området skal de ha hatt som sitt domene fra ca. 408 e.kr.  På slutten av 400 tallet ble de involvert i Romerrikets innbyrdesstrid og mange av dem ble drept. 

TINGORDNINGEN I VIKINGTID

Vi vet hvordan tingene fungerte helt fra vikingtid, og vi kan følge de offentlige funksjonene som rettspraksis og lovgivning i skriftlige kilder fra de norrøne sagaene og ifra beskrivelser nedskrevet av folk hvor vikingene reiste. Arabiske historikere som besøkte vikinger i Russland rundt år 900 forteller hvordan menn gikk fra arbeidet sitt sammen med hærmenn og kjøpmenn og samlet seg ved et bestemt sted, en gravhaug eller et hedensk tempel. Her samlet de seg for å drøfte saker som angikk deres lokale samfunn og deres hverdag. Franske historikere beskriver tingmøter i Normandie rundt år 900, og forteller om vikingenes vane med å holde møter gjennomført på en disiplinær og formalisert måte. En om gangen ville mennene stå opp og fremlegge sin sak på en veltalende måte. Dersom tingdeltakerne sluttet seg til det som ble sagt ville de slå med spydene sine på skjoldene, eller om de var uenige ropte de ut i kor.  Denne måten å vise seg enig eller uenig på er den samme som Tacitus beskriver i sitt møte med germanerne nesten tusen år tidligere.  Samtidig forteller Dudo av St.Quentin om et møte mellom den franske kongens utsendinger, og en gruppe vikinger, her ledet av den kjente høvdingen Gange-Rolv. Utsendingene spør hvem som er deres leder, men Rolv svarer at de alle er likemenn i styrke og rang.  I boken «Vikinger i krig» er det referert til den samme historien, men vikingene opptrer her i et kollektiv. Når de blir spurte hvem som er deres leder svarer de «ingen, for vi er alle like». Kongens sendemenn spør siden om de vil underkaste seg Karl, frankernes konge, gå i hans tjeneste og få rike og len av ham. Til dette svarer de at de aldri vil underkaste seg noen, og at de liker best den lønnen de selv kan skaffe, med egne våpen og bragder.  Det sentrale i historien, om den enn fremstilles i noe forskjellig ordlag, er hvordan den frie mann stod i sentrum, og hvordan tingordningen var sentral også når man var utenfor opphavslandet. De var alle likemenn, og en av dem kunne dermed ikke alene ta avgjørelsen om en avtale med franskmennene. For å ta en slik avgjørelse måtte vikingene først kalle inn til tingsamling, og deretter stemme over hvordan man skulle forholde seg til en eventuell fredsavtale med franskmennene. 

Tingstedet var inngjerdet med hellig rep, og skulle være stort nok til at alle som var tilstede skulle ha god nok plass. En slik oppsetning er beskrevet i Norge i Egils saga, noe vi skal komme tilbake til senere. De lokale tingene hadde trolig to til tre samlinger i året, og alt av rettslig interesse ble behandlet her. Over tid må det ha ført til lover som gjaldt i forskjellige saker, og som sannsynligvis senere utformet grunnlaget for de eldste skandinaviske lovene. 

Enhver fri mann eller kvinne kunne også innkalle til tingmøter utenom de vanlige møtene, for eksempel dersom det var begått drap. Det ble da kalt til ting ved at man laget en budstikke som ble sendt fra gård til gård, helt til alle som tilhørte det gjeldende lovdistriktet hadde fått innkallelsen. 

Et lovdistrikt hadde en bestemt territorial utstrekning, vanligvis beskrevet ved oppnevning av de gårdene som hørte til. I tillegg til de lokale tingene, hadde de store provins-ting forsamlinger hvor representanter fra de lokale tingene møttes. Disse tingene møttes bare en gang om året, om sommeren, og varte i to uker. I tidlig middelalder hadde hvert av de nåværende Skandinaviske landene tre eller fire distriktsting, kalt lagting, fordi deres primære oppgave var å prøve saker for retten og å være appelldomstol, og fungere som høyeste rettsinstans. De som skulle møte som utsendinger til de årlige store tingene fikk alle sine utgifter betalt kollektivt av de bøndene de var utsendinger for. Vi vet at i Norge omkring år 900 møttes om lag 400 utsendinger fra de lokale tingene på Vestlandets store landsdelsting, Gulatinget.  Gulatinget skal på 990-tallet ha bestått av Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane. Senere ble området utvidet til også å omfatte Agder og Valdres. I en periode skal også Shetland ha vært underlagt Gulatinget, noe Torgrim Titlestad påpeker ikke er så underlig, når man regner med at storparten av befolkningen der kom fra Rogaland og Agder. 

Sendemennene var utvalgte representanter fra fylkestingene, som igjen representerte mindre tingenheter. Hvert fylke var delt inn i fire lokale ting. I Rogaland er disse kjent som fjordunger og det fantes to i Nord-Rogaland og to i Sør-Rogaland.  

Vår kjennskap til Alltinget på Island, som var basert på Gulatinget i Norge, gir oss et enestående innblikk i hvordan de større tingene har vært organisert. Alltinget ble opprettet i 930 og skulle møte hver sommer på et fast sted sørvest på Island. I 960-årene fikk det kongeløse Islands forfatning sin endelige form. Landet ble delt i fire landsfjerdinger, Nord, Sør, Øst og Vest. Tre lokale ting ble opprettet i hver av disse fjerdingene. Tre høvdinger hadde så en oppgave i hvert av disse lokale tingene, dermed var det ni høvdinger, eller goder, i hver av fjerdingene. Lokaltingene møttes to ganger om året, om våren og om høsten. Mindre rettsaker ble ført der, gjeld oppgjort og kunngjøringer av allmenn interesse ble lagt frem.  

I alt var det 36 goder (høvdinger), senere 39, med lik myndighet, og de valgte presidenten for Alltinget, lovsigemannen. Han ble valgt for tre år. En del av hans plikter var å si frem lovene, en tredjedel hvert år, av hele den uskrevne loven.  Dette var en måte å sikre at lovene ble husket, og samtidig kontrollert, ettersom lovsigemannen leste opp lovene for de andre tingdeltakerne, inkludert godene, som fungerte som kontrollører og kunne protestere dersom de mente loven som ble fremsatt ikke var riktig. 

En videreutvikling av tingsystemet på Island var at Alltingets funksjoner ble delt i to hoveddeler, og man skilte dermed den lovgivende og den dømmende delen, slik at lovgivningen og lovadministrasjonen ble klart avskilt. Lovgivningsdelen ble kalt lagretten og besto av lovsigemannen og alle godene. I tillegg hadde hver gode to rådgivere hos seg, en som satt foran og en som satt bak. Her ble viktige saker tatt opp og medlemmene stemte for eller mot. I små saker var det nok med enkelt flertall, mens i viktige saker måtte man ha to tredjedels flertall. Ingenting kunne godkjennes som lov på Island uten at det var blitt behandlet av lagtinget. 

I tillegg hadde man også et dommerkollegium som satt i fire avdelinger, fjerdingting. Landet var delt i fire landsfjerdinger og hvert fjerdingting hadde autoritet i sin landsdel. Her var det en jury som dømte i alle saker, men dommerne, eller jurymennene, ble oppnevnt av godene. Sannsynligvis bestod også disse av 36 frie menn. En kunne appellere fra de lokale tingene til fjerdingtingene som ble avholdt under Alltinget. Den høyeste retten var det såkalte femte tinget, og bestod av 48 jurymenn oppnevnt av godene.  

I dette systemet er det den frie mann som utgjør ryggraden i det norrøne samfunnet, og han hadde en plikt til å møte på tingene for å delta og se til at tinget fungerer slik som det var ment, og at lovene ble holdt. 

TINGORDNINGEN UNDER HARALD HÅRFAGRE (860 – 930 e.kr)

Heimskringla er overraskende stille i sine beretninger om de norrøne tingene når det gjelder de første kongene. Tingenes rolle under Harald Hårfagres rikssamling blir ikke belyst, og det nevnes bare sporadisk at kong Harald kalte til tingmøte. Bare to ganger kan vi lese at kongen benyttet seg av tingordningen for å få gjennom sin vilje. Første gang er da han lar den opprørske Gange-Rolv bli dømt til landsforvisning etter at han hadde herjet i Viken-området.   

Neste gang vi før høre at konge Harald kalte til ting var da han var femti år. Mange av sønnene hans var fælt ustyrlige å ha innenlands. Det var uvennskap mellom Harald og noen av sønnene, og sønnene drev Haralds jarler fra eiendommene deres og drepte noen av dem. Harald kalte da sammen et stort ting øst i landet, og stevnte opplendingene dit. Her gav han sønnene sine kongsnavn og gjorde det til lov at hans ættmenn skulle få kongedømme hver etter sin far, og hans ættmenn på mors siden skulle ha jarledømme.  I praksis betydde dette at hver av kongens sønner hadde rett til kongetronen, men de måtte først stille foran tinget, som deretter stemte over om de ville godta vedkommende som konge eller ikke. 

Foruten disse to sakene er ting ordningen lite nevnt, dette kan skyldes at Harald Hårfagre i all hovedsak benyttet seg av militær makt og personallianser i sin rikssamling, og på denne måten tilsidesatte tingene, noe som også kan forklare hvorfor mange så seg nødt til å forlate landet. Uten tingenes uavhengighet var det heller ingen rettsinstans som kunne tale deres sak mot kongen. På denne måten kunne Harald også ta odelsretten fra bøndene. Men som vi skal se så samlet bøndene seg etter hvert mer til tingene, og tingets rolle kom til å spille en større rolle for Haralds etterkommere, som ikke hadde Haralds økonomiske og militære midler til å holde det samme sterke grepet om landet. 

TINGORDNINGEN UNDER EIRIK BLODØKS (ca 930 – 935 e.kr)

Etter Harald Hårfagres død overtok Eirik Haraldsson kongetittelen i Norge, etter ønske fra faren. Hans andre sønner hadde også kongetittel, men Eirik skulle være overkonge. Dette gikk derimot ikke helt som planlagt, og Eirik fikk tilnavnet Blodøks etter å ha tatt livet av samtlige av sine brødre. Kongesagaene sier overraskende lite om Eiriks styre i Norge, men islendingsagaene har her mer å berette. Særlig er det sagaen om hardhausen Egil Skallagrimsson som forteller om tingordningen i Norge under Eirik Haraldsson, trolig en gang i 930 – årene. 

Egil sitter på Island da han får høre at Bjørn Hauld, far til hans norske kone, Åsgerd, var død. Nytt kommer også fra Norge at Berg-Onund, Bjørns andre svigersønn, hadde tatt til seg alt Bjørn hadde eid. Løsgodset hadde han ført hjem til seg, og jordeiendommene hadde han leid ut og sikret seg all landskyld. Egil førhørte seg deretter nøye om saken, og fant ut at hva som var fortalt var riktig. Berg-Onund hadde tatt til seg hele arven, med støtte fra kong Eirik Haraldsson. Da den verste vinteren var over gjorde Egil klart et skip, samlet mannskaper, tok med seg sin kone og reiste til Åsgerds slektning, Arinbjørn herse. Sammen ville de legge frem saken, og gjøre krav på Åsgerds rett på sin del av farens arv.  Det fortelles at selv om Berg-Onund var kjent som en vrien kar, og kong Eirik hadde et dårlig forhold til Egil og hans familie, var Egil sikker i sin tro på at kongen ville la han få rett i sin sak. Egil forsøker først å ta saken opp direkte med Berg-Onund. Dette førte ikke frem, og Egil velger da å skyte saken inn under Gulatingslovene, og reiste sak mot Berg-Onund på Gulatinget, hvor saken da skal presenteres for 36 tingmenn, eller dommere, som skal avgjøre saken. 

Da saken skulle opp for Gulatinget møtte Egil og Arinbjørn mannsterke. Arinbjørn må ha hatt en viktig rolle i tingsystemet, muligens som del av hans rolle som herse, for det fortelles at han hadde retten til å ta ut domsmenn fra Firdafylket. Mot dem stod Berg-Onund som hadde ankommet med mange menn, og ifølge med kong Eirik.

Egils saga gir her en detaljert beskrivelse av hvordan tinget ble organisert.

«Det var en slett voll retten var satt på, og rundt om vollen var det satt ned hasselstenger, og omkring det hele spent lange tau; det var vebåndene. Inni ringen satt domsmennene, tolv fra Firdafylket, tolv fra Sygnafylke og tolv fra Hordafylke. Disse trenne tylvtene skulle her dømme folks saker.»

Deretter følger en beskrivelse av hvordan Egil respektfullt ordlegger seg for tinget, hvor han saklig legger frem sin sak og fører vitneprov på at han har loven på sin side. Han legger her vekt på at Åsgerd, konen hans, var Bjørns datter og rettkommen til arven; hun var odelsbåren og av lendmanns ætt i alle grener, ja av kongsbyrd langt bak i ætten. Berg-Onund på sin side prøver å avvise Åsgerds rett på arven ved å hevde at moren var hærtatt av Tore, far til Arinbjørn, og gjort til frille mot sin egen vilje. Attpåtil skal Åsgerd ha vært født mens Bjørn, hennes far, var erklært fredløs av kongen. Da står Arinbjørn opp og fører vitner på at Tore, hans far, og Bjørn, Åsgerds far, var blitt forlikte, og at det i forliket var blitt bestemt at Åsgerd skulle ha arverett etter faren. Kong Eirik hadde også selv løst Bjørn fra fredløsheten for å få i stand forliket mellom Bjørn og Tore. Arinbjørn førte deretter tolv utvalgte menn frem for å bære vitnemål på at de hadde vært tilstede og hørt forliket mellom Bjørn og Tore. Saken ser ut til å gå Egils vei og kongen vil ikke avgi noen dom. Da bryter dronningen inn. Hun er en nær venn av Berg-Onund, og hun kaller sine menn til å løse opp tinget: vebåndene blir skåret over, hasselstengene brytes ned, og domsmennene jaget vekk. Det ble et voldsomt opprør på tinget, men ingen ble skadd ettersom ingen bar våpen, slik som loven tilsa.   

Tormod Torfæus legger til at før rettsaken begynte ble vitnene nevnt opp og måtte alle sverge en ed på å ikke bringe sladder til tings.  Rykter og løse ord hadde ingenting på tingplassen å gjøre, her skulle fakta og sikre ord føres frem. 

Hendelsene på Gulatinget foregikk omkring år 932. På denne tiden hadde Eirik allerede fått tilnavnet Blodøks for drapene på sine brødre. Bare tre år senere blir han nødt til å forlate Norge da hans yngste bror, Håkon Adalsteinsfostre Haraldsson, kommer til landet. Håkon blir godt tatt imot av Sigurd jarl i Trøndelag, og siden også i Viken, hvor han allierer seg med Tryggve og Gudrød, sønner av kongene Olav og Bjørn, som ble drept av Eirik. Høvdingene rundt om i landet hadde lite til overs for Eirik som styrte med hard hånd og brutalitet, men manglet den politiske innsikten til å gjøre seg populær eller innføre noe politisk stabilt styre. Saken på Gulatinget kan dermed også ha vært avgjørende for at Eirik siden måtte flykte. Da han får høre at Håkon er ankommet, prøver han å samle sammen en hær på Vestlandet, hvor han hadde sin maktbase, men også her blir han sviktet. Mange av stormennene vender heller skipene sine mot nord, og slår seg sammen med Håkon. Mye av grunnen til dette kan ligge i Eiriks mangel for respekt overfor tingordningen og landets lover, og at han med makt brøt opp en tingforsamling i Gulatinget kan ha ført til at mange stormenn i området har følt seg utrygge for kongens maktmisbruk, når heller ikke Gulatinget ble spart for kongens sverd. Resultatet ble i hvert fall av stormenn både i vest, øst og nord samlet seg om det nye kongsemnet, og overmakten ble for stor for Eirik som dermed forlot landet og satte kursen til England.  Fagerskinna forteller ingenting om Eiriks forhold til tingene, men bekrefter Eiriks upopularitet. Sagaforfatteren avslutter hans saga med å konstatere: «Han fikk hele folket mot seg». 

TINGORDNINGEN UNDER HÅKON ADALSTEINSFOSTRE HARALDSSON (935 – 961)

Da Håkon den Gode kom til Norge reiste han først til Trøndelag hvor han gikk i forbund med Sigurd Ladejarl. Håkon ønsket å ta kongsnavn i Norge etter at Harald var død, noe han hadde rett til ifølge Haralds arvelov. Her får vi se et godt eksempel på hvordan denne loven fungerte i praksis. Eirik var konge i Norge når Haralds yngste sønn, Håkon Adalsteinsfostre Haraldsson, kommer til landet, men i Trøndelag var det stor misnøye med hans styre, og da Håkon trådte frem for Frostatinget valgte de å ta han som konge. Håkons popularitet spredde seg også sørover, og kort tid etter forlater Eirik landet, og Håkon blir den nye rikskongen. I Håkons kongesak får vi et tydelig bilde av hvordan tingprosessen for å velge en konge ble ført. Håkon, med støtte fra Sigurd jarl, lot stevne til et stort ting. Her talte Sigurd jarl først på Håkons vegne og bad bøndene ta ham til konge. Etterpå stod Håkon selv opp og talte. Håkon åpnet talen med å be bøndene gi ham kongsnavn, og han bad dem om å følge ham og gi ham makt til å holde kongedømmet. Til gjengjeld ville han la bøndene få odelsretten tilbake, og dermed avskaffet han en lov som var svært upopulær blant folket. Begeistringen over dette var så stor at Håkon ble tatt til konge hos trønderne, og ord om at Håkon hadde gitt dem odelen tilbake spredte seg i stor fart over hele landet. Også bønder fra Opplandene sendte bud til Håkon om at de ville bli hans menn, og på vinteren reiste Håkon til Oppland. Der lyste han til ting, og folk samlet seg om han. Han ble tatt til konge på alle ting der. På våren kalte begge kongene sammen hærer, Håkon fra Trøndelag og Opplandene, kong Eirik på Vestlandet. Mange av stormennene på Vestlandet valgte da å svikte Eirik og drog isteden til Håkon. Eirik så dermed ikke noen annen utvei enn å forlate landet, og Håkon ble siden tatt til konge over hele Norge . 

Fagerskinna er langt mer tilbakeholden med opplysningene, men beretter at bøndene samlet seg og la sterkt press på Eirik. De tok siden Håkon til konge, og truet Eirik til han til slutt så seg nødt til å forlate landet. 

I Ágrip, den eldste av sagasamlingene om de norske kongene som vi kjenner, står det at Håkon den gode fastsatte Gulatingslovene.  Dette blir siden bekreftet igjen i både Heimskringla  og Fagerskinna . Til å hjelpe seg med denne prosessen hadde han med seg Torleiv Spake, den samme Torleiv som siden gav råd til utformingen av det islandske Alltinget. Dette kan likevel ikke være helt riktig, da vi allerede har dokumentert at Gulatinget er eldre enn Håkon den godes regjeringstid. Det var i bruk under Egil Skallagrimssons tid, og ifølge Are Frodes Íslendingabok fra 1120-årene så ble Alltinget, som var bygget opp etter mønster fra Gulatinget, etablert i år 930.  Altså må Gulatinget også være eldre enn dette. Det som derimot er mer sannsynlig er at Håkon gav ny legitimitet til Gulatinget, etter at det hadde vært hardt presset av både Harald Hårfagre og Eirik Haraldsson. Samtidig kan han ha gjort noen endringer i strukturen, og utvidet Gulatingets lovområde. Dette synes å bli bekreftet av ordlyden i Ágrip, som legger til at Håkon riktig nok satte Gulatingslovene, i samråd med Torleif Spake – men slik de hadde vært.   Trolig endret han dermed ikke mye på selve lovene, men derimot endret han organiseringen og lovområdet for Gulatinget. 

Knut Helle konkluderer i sin bok «Gulatinget og Gulatingslova» med at Håkon den gode først og fremst utvidet Gulatingets område fra tre til fem fylker, og omorganiserte Gulatinget fra et allting til et lagting. Denne endringen vil i så fall tilsi at hver frie mann ikke lenger trengte å møte opp personlig for å si sin mening, men at hvert mindre distrikt sendte en representant for å legge frem de felles synspunkter og meninger som må ha blitt drøftet på forhånd. Det konkluderes her med at Gulatingsområdet under Håkon den gode da utgjorde: Rygjafylke, Hordafylke, Sygnafylke, Firdafylke og Agder. Innføringen av en fast representasjon av et visst antall oppnevnte menn fra hvert ting fylke, knyttes sammen med at Håkon utvidet Gulatingets område, noe som må ha gjort det vanskeligere å sikre bred oppslutning på den årlige tingsamlingen. Særlig gjald dette for de store områdene Hordaland og Sogn og Fjordane.  

Første gang det fortelles om Håkons møte med bøndene i en tingforsamling er når han trer frem for Frostatinget. Han har da forsøkt å få gjennom sitt kristningsprosjekt i Møre og Romsdalen, men folket her syntes saken var vanskelig, og skjøt saken inn under trønderne. Håkon reiser til Trondheimen for å tale sin sak der, men også her møter han motstand, og bøndene ønsker ikke å avgjøre saken der, på et folketing som kongen har kalt til, men vil føre saken frem for Frostatinget.  Håkon, som ikke ønsket å ty til vold for sin sak, godtok dette, og lot vente til Frostatinget skulle samles. På tinget tar Håkon ordet og fremlegger sin sak, og blant de nye kristenlovene hørte det til at folket måtte slutte å tilbe de gamle gudene, og holde helg hver syvende dag uten arbeid, og da skulle de også faste. Dette møtte stor motstand blant bøndene, som mente kongen ville ta arbeidet i fra dem, og at de ikke kunne bygge landet dersom de ikke fikk utføre sitt arbeid. Også arbeidsfolk og treller ville lide under dette, da de ikke kunne arbeide om de ikke fikk spise. Kraftig kritikk kom også fordi han ønsket at folket skulle oppgi den tro deres forfedre hadde hatt. Håkon blir minnet om at bøndene har latt ham råde for dem med lov og landsrett, og ber han dermed om å følge den lov han selv satte på Frostatinget da han ble tatt til konge. Trolig refereres det her til at han hadde lovet å respektere Frostatingets legitimitet, og dermed også må lytte til folkets ønske. De minner også kongen om at han har bøndenes tillit og lojalitet, og så lenge de er i live, vil de følge kongen, så lenge han også følger landets lover. Derimot vil de velge seg en ny konge, og gå til strid mot han for å forsvare sin frihet, dersom han bruker vold og overmakten mot dem.  Håkon, i motsetning til de senere kristningskongene, ønsket ikke å fare med vold mot sitt eget folk, og måtte dermed gi opp sin sak om å kristne landet via de store tingene. Det betyr likevel ikke at han gav opp kristendommen. Trolig har han fortalt om kristendommen til de som oppsøkte han, og oppfordret de som var i hans følge til å la seg omvende. 

Fagerskinna legger her mindre vekt på kongens forsøk på å kristne landet, men forteller om et blot som skulle holdes på Mære. Her ble det også satt ting mellom kongen og bøndene. Her gav trønderne sine vilkår til kongen: enten måtte han blote for godt år og fred etter de som hadde vært skikk for kongene, eller så ville de jage ham fra landet. Kongens nærmeste venner rådet her Håkon til å følge bøndenes vilje i dette, slik at de ikke kunne si at lovene forfalt under hans styre.  

Det samme beretter Snorre, hvor han trekker frem en samtale som skal ha vært mellom kong Håkon og hans nærmeste rådgiver, Sigurd Ladejarl. Samtalen mellom de to skal ha funnet sted etter at møtet mellom bøndene og kongen på Frostatinget var avsluttet. Sigurd oppfordrer kongen til å lytte til kravet om hans deltagelse i blotene, fordi dette var hele folkets vilje.  

Stor innflytelse har det nok også hatt for landet at Håkon innførte leidangen. Snorre gjengir loven for leidangen slik:

« …satte Håkon en lov for hele landet langs kysten og så langt inn i landet som det lengste laksen går, han gjorde en ordning her for alt bygd land, delte det i skipreider, og skipreidene delte han i fylker. I hvert fylke var det fastsatt hvor mange skip det skulle være, og hvor store skip de skulle greie ut fra hvert fylke når det var budt opp allmenning, og allmenningen skulle de ha plikt til å greie ut, når det kom utenlandsk hær til landet. Med slikt oppbud fulgte det også at de skulle gjøre veter på de høye fjella, slik at en kunne se det fra det ene til det andre». 

Trolig var dette en ordning som hadde stor støtte i befolkningen, som nok anså dette som en sikkerhet mot fiendtlige hærer på plyndringstokt, og ikke minst som en sikkerhet mot danskene som hadde grepet til våpen mot de norske bøndene ved tidligere anledninger. Det utdypes også i Fagerskinna at leidangsloven ble sukret av kongen for å sikre bøndenes støtte til loven: Tidligere hadde bøndene, etter en lov Harald Hårfagre innførte, betalt en skatt for hvert hode, til kongen. Denne skatten fritok Håkon bøndene fra, mot at de holdt stridsklare skip, og at hver våpenføre mann skulle ha skjold, spyd og hoggvåpen.  Her fikk de altså skattefritak for å besørge våpen og utstyr for å beskytte landet.

TINGORDNINGEN UNDER EIRIKSSØNNENE (961 – 970)

Håkons styre endte etter han ble truffet av en pil under slaget ved Fitjar, og han ble erstattet av sønnene til Eirik Haraldsson som var vendt tilbake fra utlandet, og med støtte fra danekongen, Harald Gormsson. Da Håkon lå for døden, såret av en pil fra Eirikssønnenes hær, bad han folket rundt seg om at de skulle sende bud på Eirikssønnene, og at de skulle være konger i landet. Selv hadde han ingen sønner.  Eirikssønnene, ledet av Harald Eiriksson, var likevel ikke populære skikkelser i landet, og i lang tid fikk de blant annet ikke noe skatt fra Trondheimen eller Viken.  Disse områdene la de senere under seg ved list og vold.   De fikk seg også mange uvenner fordi de brøt ned hov og ødela blotstedene de kom over. Heller ikke fulgte de lovene som kong Håkon hadde satt, og de fikk rykte på seg for å være svært pengegriske.  Det fortelles lite om Eirikssønnenes benyttelse av tingordningen i denne perioden, og mest tyder det på at de benyttet seg mer av vold og makt, enn å ta saker opp med folket på tingsamlingene. 

Først gang Snorre forteller at Kong Harald og Sigurd kaller til ting gikk det virkelig ille, noe som tyder på deres upopularitet blant folket. De befant seg på Voss da de kalte bøndene inn til ting, men bøndene gikk her imot dem og ville drepe dem. De kom seg unna, og seilte hver sin vei. Harald til Hardanger, og Sigurd til Ålrekstad. Da Klypp Herse fikk høre dette, samlet han sammen frendene sine og gikk mot kongen, og her ble Sigurd felt.  Bedre gikk det ikke med kong Erling Eiriksson. Han tok over makten i Trondheimen da Håkon jarl hadde forlatt landet. Han satte harde krav til bøndene, og brukte hard urett mot dem. Vi kan her anta at han benyttet vold og makt for å få gjennomslag for sine krav, og tilsidesatte Frostatinget. Utpå vinteren samlet bøndene seg, og det ble en stor hær. Sammen drog de dit hvor Erling var på veitsle og tok livet av han.  

TINGORDNINGEN UNDER HÅKON JARL SIGURDSSON (970 – 995)

Kongesagaene er overraskende stumme når det kommer til tingordningen under regjeringstiden til Håkon jarl. Ikke en gang nevner kongesagaene at Håkon kaller til ting. Mye tyder likevel på at da han først kom til makten, var det med våpenmakt i ryggen. Han kom til Norge sammen med danekongen, Harald Gormsson, etter ett plott som tok livet at den daværende kongen, Harald Eiriksson, og danekongens brorsønn, Gull-Harald. Danekongen drar øst i landet, og legger Norge under seg. Håkon jarl drar siden nord langs landet alene og legger det under danekongen.  Selv om Håkon ankom landet med danekongen i ryggen, og ble utpekt til å styre landet på vegne av Harald Gormsson, er det ting som kan tyde på at hans styre ble tatt godt imot at bøndene. Blant annet fortelles det at da Håkon dro nordover forsøkte dronning Gunnhild og de gjenværende av sønnene hennes å samle sammen en hær, men de fikk dårlig med folk, og rømmer dermed landet.  

Sagaene sier ingenting om motstand eller opprør i anledning Håkons maktovertagelse. Tvert imot ser det ut som bøndene ønsket han velkommen etter flere harde år under Eirikssønnene, og skaldekvadene fra denne tiden hedrer Håkon for å gjenreise de gamle kultplassene og for å gjøre slutt på uårene som hadde herjet Norge i årene før.  Snorre forteller også at Torleiv Spake var en av Håkons nærmeste rådgivere, og med tanke på Torleivs arbeid med å utforme lovene under Håkon den Gode, og siden for det islandske Alltinget, er dette en tydelig indikasjon på at Håkon støttet seg til de samme lovene og tingene, som allerede var innført i landet. Så nært har forholdet mellom Håkon og Torleiv vært, at Snorre beretter at Torleiv var fosterfar til Håkons sønn, Eirik ladejarl.  

Folket i landet viste også sin støtte til Håkon da han bare hadde sittet med makten i en vinter. Kong Ragnfrød Eiriksson kommer da til landet med en hær for å kreve kongetittelen i landet, og Håkon jarl lot straks samle sammen skip og sendte ut hærpil. Mange folk kom da til, og Ragnfrød ville ikke legge til strid mot jarlen. Han fikk likevel fotfeste sør i landet dette året, og la under seg alt landet sør for Stad. Da våren kom kalte Håkon ut hær overalt nord i landet, og alle fylkene nord for Stad stilte mannsterke. Han hadde da sju jarler i sitt følge. Ved utløpet av Sognefjorden brakte hærene sammen, og Håkon felte 300 av Ragnfrøds menn før kongen flyktet og Håkon stod seirende igjen. Etter dette trygget Håkon freden i landet, og alle landsdelene anerkjente hans styre.  

Bare noen år senere, omkring 973-974 e.kr, bryter Håkon jarl med danekongen etter å ha blitt utsatt for et forsøk på tvangskristning fra Harald Gormsson. Harald hadde da tapt en strid mot keiser Otto av Tyskland, og et resultat av nederlaget var at han måtte la seg døpe og la kristendommen innføres i Danmark. Håkon jarl hadde vært i Danmark med en hær fra Norge, og hadde avverget Ottos første angrep, men danekongen hadde siden møtt Otto i Limfjorden og måtte her innrømme nederlag. Danekongen kalte da Håkon til seg og tvang han til å døpe seg, og sendte siden med han prester og bud om å kristne Norge. Resultatet ble isteden at Håkon satte prestene på land og brøt med danekongen. Etter dette styrte han landet som selvstendig, men han tok likevel aldri noen kongetittel i Norge.  

Heller ikke her hører vi at Håkon annonserer dette på noen av tingene i Norge, men igjen ser det ut som han hadde støtte fra folket. Dette ser vi da Harald Gormsson kommer med en hær til Norge for å ta makten fra Håkon. Han herjer og brenner flere steder, men istedenfor å støtte danekongen, velger folket å samle seg om Håkon for å forsvare landet, og danekongen må vende tilbake med uforrettet sak da han får høre at Håkon har samlet en stor hær nord for Stad. 

Siden prøver også Harald Gormssons sønn, Svein Tjugeskjegg, å ta makten i Norge fra Håkon, ved hjelp av de fryktede jomsvikingene. De ankommer Norge med en stor hær, og Håkon lar sende ut hærpil. Vetene tennes langs hele landet, og leidangen, som bare kongen kan kalle ut svarer på jarlens kall. Folket samler seg rundt Håkon, og alle slags skip strømmer til, ro-skuter og handelsskip, så vel som krigsskip. Det fortelles også at ingen av de som jomsvikingene fikk tak i var villige til å fortelle hva Håkon foretok seg, eller hvor han befant seg. Ifølge Snorre skal Håkons hær ha bestått av 180 skip, mot jomsvikingenes 60. Det skal likevel nevnes av disse tallene nok ikke er helt å stole på, og selv om Håkon hadde langt flere skip, var mange av disse langt mindre skip. Etter et voldsomt slag, trolig det største i Norge siden slaget i Hafrsfjord, står nordmennene seirende igjen, mens jomsvikingene og danene tvinges på flukt.  

Håkon jarls styre får likevel en brutal slutt etter at han hadde sittet med makten i 25 år. Etter å ha hatt folkets støtte i mange år, ser det ut som at de i slutten av hans regjeringstid vender han ryggen, og Håkon blir drept av sin egen trell. Den mest sannsynlige årsaken til dette finner vi i Fagerskinna hvor det fortelles at han begynte å styre landsfolket hardt, ble grisk etter gods, og fulgte ikke loven.  Det kan tenkes at Håkon etter seieren over danene har følt seg så mektig at han på sikt har prøvd å sette til side lovene i landet. Håkon var utvilsomt den mektigste som hadde styrt landet til da, og det er ikke uten grunn han fikk tilnavnet «den mektige». Heimskringla og Flateyjarbók  nevner at Håkon skal ha hatt 16 jarler under seg, noe som skaldene trekker frem som en virkelig stor bragd:” Hvor i verden ellers vet man at jorddrott har land som 16 jarler. Slikt hæren lenge minnes.”

Med tanke på hvor sentralt tingordningen stod i Norge, og nordmennenes respekt for lovene herfra er det slett ikke utenkelig at bøndene og stormennene har gått sammen om et attentat mot Håkon jarl dersom han skal ha forbrutt seg mot lovene. Det kan se ut til at Håkons fall har vært at han ble for mektig, og lot makten gå til hodet på seg. I Viking Norway refereres det til Frostatingsloven hvor det kommer frem at de ikke bare hadde rett til å straffe en leder som brøt med loven, de var faktisk forpliktet til det.  

På denne tiden kom det også ett nytt kongsemne til Norge som var av Harald Hårfagres ætt: Olav Tryggvason. I han kan bøndene og stormennene ha funnet en ny leder med rikdom og ressurser nok til å kunne ta opp en kamp mot Håkon dersom deres eget attentat skulle slå feil.

TINGORDNINGEN UNDER OLAV TRYGGVASON (995 – 1000)

Da Olav ankommer Norge er bøndene i ferd med å reise våpen mot Håkon jarl som er på gjestebud i Melhus i Gauldalen. Håkon jarl finner ut at bøndene er i ferd med å gå mot han, og flykter med Olav og bøndene i hælene. Olav holder da sitt første ting i Norge, et såkalt husting. Dette vil si at han kalte til seg de han hadde i sitt følge for å komme med en kunngjøring. Her annonserte han at han ville skjenke både gods og heder til den mann som kunne få has på Håkon jarl. Talen ser ut til å virke; Håkon jarls egen trell svikter han og tar livet av han i nattemørket. Trolig håpet han på å få godset og hederen som Olav lovte, men gleden blir kortvarig og han må bøte med livet isteden. At Olav tok livet av trellen skyldes nok at han ikke ville belønne svik, og heller gjorde et eksempel på hva som var forventet dersom en trell, eller andre, sviktet sin egen herre på en slik måte.  

Etter Håkons død blir det holdt et allment folketing i Trondheimen. Her stilte alle frie menn som ønsket, og hadde mulighet, til å møte. Her ble Olav tatt til konge over hele landet, og skulle sitte på makten etter de samme vilkår som Harald Hårfagre, hans oldefar, hadde hatt. Fagerskinna forteller at Olav ble tatt til konge på Øretinget. Dette tinget ble holdt på ørene ved Nidarosen, og ble det viktigste tinget for kongekåringer i landet. 

Flateyjarbók utdyper her og beretter at det ble kalt inn til åttefylkers ting i Trondheimen. Her stod Olav opp for tinget og holdt en lang tale hvor han legitimerte sin rett til kongsnavnet i tråd med Harald Hårfagres tronfølgelov, og gir en historisk oppsummering av kongene fra Harald Hårfagre opp til sin egen tid, og forteller folket om sin historie før han kom tilbake til Norge. Etter talen blir Olav enstemmig gitt kongsnavn og et like stort rike som det Harald Hårfagre hadde hatt. Bøndene lovte Olav sin lojalitet, og han lovte til gjengjeld å bevare lovene i landet.  Olav var nå blitt tatt til konge etter folkets vilje og stemmegivning på tinget, slik loven krevde, og selv lovet å bevare lovene, og dermed også respektere tingenes politiske rolle.

Etter tinget drog Olav landet rundt, og trolig deltok han her på tingmøter i de andre landsdelene for å stadfeste sin rett til kongetronen, og dermed bli tatt offisielt til konge innenfor alle de store regionstingene. 

Olav ble tatt til konge i Norge på de første tingmøtene, og lot til å nyte popularitet blant folket. Trolig både på grunn av sin tilhørighet til Hårfagre slekten, men også fordi bøndene nå fikk en ny leder, uten Håkon jarls jernhånd. Gleden skulle likevel vise seg å være kortvarig. Mens han er i Viken lar Olav det gjøre kjent at han har bestemt seg for å lede folket over til kristendommen, og han er villig til å gå lengre enn sin kristne forgjenger, Håkon den gode, for å få gjennom sin vilje. De som ikke lar seg føye blir lemlestet og drept. Slik farer han gjennom Viken til han har kristnet alt folket der, enten frivillig eller med makt. 

Når han anser seg som ferdig med kristningen i Viken, samler han et stort følge, og setter ferden til Agder. Her holder han ting med bøndene og de lar seg døpe ettersom det ikke nyttet å stå imot kongen så lenge han hadde et så stort følge. Rykte om kongens harde fremferd begynte å spre seg, og blant annet i slekten fra Horda-Kåre var det mange stormenn som nå begynte å samle seg. Til denne slekten hører blant annet den lovkyndige Torleiv Spake, som vi har nevnt flere ganger tidligere og slekten til den kjente stormannen Erling Skjalgsson fra Sola. De bestemte seg for å sette stevne med Olav Tryggvason på Gulatinget. 

Før møtet på Gulatinget lyste Olav til ting i Rogaland, og da tingbudet kommer samler bøndene seg mannsterke og med våpen. Bøndene hadde på forhånd blitt enige om at de ikke skulle ta imot annet enn det som var lov og rett i landet, om så konge selv bød dem noe annet. 

Da alle var ankommet til tinget stod Olav opp og talte til bøndene. Han ordla seg blidt, men det var likevel tydelig at han ville bøndene skulle ta til kristendommen, og han avsluttet med trusler om vold mot de som ikke ville anerkjenne hans vilje i denne saken. Her legger Snorre til at bøndenes tre representanter fikk store problemer med å tale kongen imot; den første ble rammet av hoste og åndenød, den andre fikk ikke frem et ord fordi han bare stammet, den tredje var så hes at ingen forstod hva han sa. Dermed ble det til at ingen talte imot, og ettersom ingen fikk svart kongen, ble det heller ingen motstand, og slik ble alt folket her kristnet.  

Som vi ser så bærer denne fortellingen mer preg av eventyr, og kan dessverre ikke regnes som veldig troverdig. Dersom Gulatinget allerede hadde satt opp til møtet med Kong Olav var det lite nytte for kongen å prøve å kristne bøndene på lokaltingene, ettersom lokaltingene til syvende og sist i de fleste tilfellene underla seg de bestemmelser som ble gjort på Gulatinget. Det er derimot mer sannsynlig at denne historien er lagt til som en av fortellingene om hvordan mirakler gjør at bøndene ikke får gjort motstand mot kongen som bærer frem Guds ord for å vende folket bort fra hedendommen. Som vi skal se så gikk heller ikke Olavs møtet med bøndene på Gulatinget helt i hans favør, og det kan dermed ha vært et behov hos Snorre å legge frem en annen fortelling fra denne regionen først, hvor Olav viste sin styrke og hadde Gud på sin side.

En annen sak er at det i Rogaland regionen trolig heller ikke var så stor motvilje mot kristendommen. Mange fra denne regionen var allerede kjente med den kristne troen, tross alt hadde folk herfra reist sørover i Europa, både til Roma for å kjempe der før Vest-Romerrikets fall, og siden både ved handelsferder og vikingtokter til blant annet England og Frankrike hvor kristendommen allerede var den regjerende religionen. 

Tormod Torfæus nevner også denne beretningen, og påpeker sagnpreget i fortellingen. Han har en svært utbrodert fortelling her, både om tinget i Rogaland, og om andre sagnpregede beretninger som han påpeker at Flateyjarbók og Odd Munk nevner at historien som følger ved et tilfelle ble diktet opp av munker, for skriftene deres er fulle av slike ting.  I beretningen i Flateyjarbók er dette tinget satt til Moster i Hordaland.  Det samme gjelder for beretningen hos Odd Munk. Torfæus konkluderer med at forfatteren av Heimskringla valgte å legge fortellingen til Rogaland fordi det ikke hendte noe bemerkelsesverdig her, og fordi han hadde andre beretninger å fortelle om Hordaland.  

Da tiden var kommet for Gulatingsmøtet dro bøndene væpnet til ting, og høvdingene hadde drøftet hvordan de skulle forholde seg til kongen før de dro for å møte han. De var vel klar over Olavs harde ferd i Viken, og hvordan han hadde gjort brudd på de gamle lovene.

På tinget stod Olmod den gamle fra Hordakåreætten, bror til Torleif Spake, opp for kongen, hvor han skal ha sagt:

«Vi frender har talt om denne saken med hverandre, og alle vi kommer til å holde sammen om ett råd. Hvis det er så, konge, at du tenker å tvinge oss frender til slikt som å bryte med lovene våre, og om du vil bryte oss under deg med noen slags tvang, da kommer vi til å stå imot deg av all vår makt, og så får den seire som skjebnen vil. Men om du, konge, vil gjøre oss så vel og gi oss frender noe til gjengjeld, som kunne være nyttig for oss, da vil vi gå over til deg alle sammen, og love deg vår tjeneste fullt og helt.» 

Den samme beretningen er bekreftet i Flateyjarbók, men her kommer ikke navnet på bøndenes talsmenn frem. Det fortelles bare at han som stod frem på tinget var den viseste av dem alle, og han var en stor høvding. Også betingelsene som blir lagt frem for kongen er de samme i Flateyjarbók som hos Snorre. 

Blant betingelsene folket la frem på Gulatinget var at kongen skulle gifte bort sin søster til høvdingen på Sola, den mektige Erling Skjalgsson. Erling var trolig på dette tidspunktet den mektigste høvdingen på Vestlandet, og skulle også komme til å bli den eneste i Norge som trolig var jevnmektige med både Olav Tryggvason, og den senere Olav Haraldsson. Han var på dette tidspunktet allerede en kristen høvding, og kunne dermed være en god alliert for kongen, samtidig som han etterså at kongen ikke tok seg til rette ovenfor bøndene som befant seg innenfor hans maktområde.

At bøndene krevde at Olav skulle gifte bort sin søster til Erling var også en måte å sikre at kongen ville respektere Gulatingets lover. 

På dette Gulatingsmøtet ble det også bestemt at Erling skulle overta landet nord for Sognesjøen og øst til Lindesnes på de samme vilkår som Harald Hårfagre hadde gitt sine sønner. Dette betydde at Erling fikk overta kongsgårdene på Vestlandet, og alle kongens veitsler i regionen.  Her inngikk blant annet kongsgårdene Utstein nord for Stavanger, Avaldsnes på Karmøy, Fitjar på Stord, Ålrekstad ved Bergen og Seim i Nord-Hordaland.  Til gjengjeld skulle kongen ha halvparten av Erlings inntekter fra Vestlandet, og kristendommen ble også innført på dette tingmøtet.  

Allerede samme høst fikk Gulatingsfylkene mulighet til å befeste sin nye allianse med kongen. Olav lyste til firfylkesting nord på Dragseid på Stad. Dit skulle det komme sogninger, fjordinger, sunnmøringer, og romsdøler. Kongen dro med en stor hær østfra, og fra Rogaland og Hordaland kom det en stor hær for å eskorterte han, trolig anført av Erling selv. 

I møte med denne hæren gikk det en stor frykt i de andre tingdeltakerne, og da kongen gav dem valget mellom å ta til kristendommen og la seg døpe, eller å kjempe mot han, var det ingen som tok til ordet for å teste kongens besluttsomhet på slagmarken. 

Dette er det siste tinget sagaene beretter om denne sommeren, men den kommende våren kaller Olav igjen til ting, denne gang i Tønsberg. Dette er også et ting som i ettertid er blitt vel kjent i beretningene om Olav. Her kunngjorde han at alle som gjorde seg skyldige i å bedrive med galdrer og trolldomskunster, eller var seidmenn, de skulle reise ut av landet, alle sammen. Blant de som ble rammet av denne nye loven var Øyvind Kelda, en annen av Harald Hårfagres oldebarn. Hans ættetavle betydde likevel lite for Olav, og Øyvind måtte selv bøte med livet etter et mislykket forsøk på motstand mot Olavs nye lov mot disse gamle skikkene.  

Kristningsprosjektet har nå gått sin gang sør i landet med gaver, bestikkelser og vold. Nå var Olavs tur kommet til å gi seg ut med trønderne. I nord stod hedendommen sterkt, og den gamle religionen hadde hatt en storhetstid under Håkon jarl. Den forrige kongen som forsøkte å kristne bøndene her, Håkon den gode, måtte gi seg da bøndene ikke ville la seg omvende frivillig, og via de demokratiske kanalene som Håkon benyttet seg av. Olav derimot gikk som vi har sett ikke av veien for å overkjøre de demokratiske prosessene ved bruk av vold og trusler. 

Olav kalte inn til åttefylkesting på Frosta, men bøndene var forberedt på hans fremferd, og gjorde ting-budet om til hærpil og møtte kongen med en stor hær. Dette i henhold til motstandsretten i Frostatinget. Hver frie mann hadde rett til å ta til våpen mot kongen dersom han brøt med landets lover. Her gav de konge klar beskjed om at de ikke ville la seg undertrykke, og de var villige til å møte kongen i strid dersom han forsøkte å tilsidesette tingets beslutning. Da Olav tok opp budskapet sitt om at bøndene skulle la seg kristne, var de snare med å minne han om hvordan de hadde jaget bort Håkon da han forsøkte det samme, og de ville ikke vegre seg mot å gjøre det samme med Olav. Konge skjønte at han ikke kunne gå mot bøndene på tinget, og lot dermed som om han var enig med bøndene, og bad dem om forlik. Ja, han skulle til og med bli med bøndene til blot, slik at de etterpå kunne rådslå sammen hvilken skikk og tro de skulle ha i fremtiden. Da kongen var villig til å rette seg etter bøndenes krav mildnet de og sa seg villige til å møte kongen til blot, og kongen skulle komme til dem på midtsommersblot på Mære.

Før blotet laget kongen til et stort gjestebud på Lade, og inviterte der alle høvdingene og stormennene, men han hadde svikfulle baktanker. Da høvdingene var kommet lot han blåse til husting, og der kom alle mennene hans. Her lot han erklære for høvdingene at dersom han skulle delta i et blot så skulle han holde det største blot i manns minne, og der skulle han ofre mennesker, og ikke hvem som helst. Han nevnte så alle høvdingene som var til stede, og lot folk gå mot dem. Bøndene forstod at de var blitt lurte, og de hadde ikke mange nok folk der til å gå imot kongen, og de bad ham dermed om fred. Kongen bød da at de skulle alle la seg døpe, og han forlangte gisler av alle som var der; sønner, brødre eller nære frender. Disse måtte gå i kongens tjeneste, og han holdt dem på den måten som gisler, dersom bøndene skulle finne på å gå imot han.  

Kong Olav drog siden til Trondheimen med hele hæren sin, og seilte til Mære hvor bøndene skulle samles til blot. Da han ankom var alle trønderhøvdingene allerede der, og alle de storbøndene som hadde deltatt på tinget på Frosta. Konge kalte da til ting og begge parter møtte fullt væpnet. Igjen bad kongen bøndene om å ta kristendommen, og Jernskjegge, en høvding fra Opphaug på Ørlandet som var bøndenes talsmann, sa at bøndene ville nå som før at kongen ikke skulle bryte lovene for dem, og bad kongen om å blote, slik kongene hadde gjort før han. 

Kongen sa seg villig til å bli med opp til hovet for å se hvordan de gikk frem når de skulle blote. Dette var bøndene fornøyde med, og kongen gikk inn i hovet sammen med noen av sine menn, og noen få av bøndene. Da han kom inn i hovet slo han ned gudestatuene og tok livet av Jernskjegge. Deretter gikk han igjen frem for bøndene og sa at nå måtte de enten ta ved kristendommen, eller kjempe mot han. Ettersom Jernskjegge var død var det ingen til å lede bondehæren og reise merke mot kongen, og bøndene valgte derfor heller å la seg døpe. Kongen krevde også her gisler av bøndene for å sikre at de holdt seg til kristendommen etter at han var reist. Han betalte også store bøter til Jernskjegges frender for drapet, og for å få til et forlik med dem.   Dette skulle bli det siste store tinget kongen holdt i Norge, og hans siste store korstog i Norge. Mens kongen fortsatt seilte rundt for å kristne folket, var hans motstandere begynt å samle seg fra alle kanter av Skandinavia. 

Fra øst hadde Olav fått svearnes vrede over seg etter han avviste Sigrid Storråde da hun ikke ville la seg omvende til kristendommen. Olav svarte på dette med å slå henne i ansiktet med hansken sin, og Sigrid svarte med å love Olav at den handlingen ville føre til hans bane.  Hæren fra Sveariket ble ledet av Sigrids sønn, Olav Svenske, som ville hevne denne vanæren.  I sør skulte danekongen Svein Tjugeskjegg mot Norge. Han hadde giftet seg med Sigrid etter bruddet mellom henne og Olav, og hun egget ham stadig til strid mot Olav for å hevne måten han hadde behandlet henne på. Olav hadde også giftet seg med danekongens søster, Tyra, uten Sveins samtykke etter hun hadde flyktet fra et ekteskap Svein hadde arrangert for henne med den hedenske venderkongen Burislav, som i motsetning til Tyra fortsatt holdt ved hedendommen.  Fra Norge hadde Eirik jarl lenge tørstet etter hevn over Olav etter han hadde spilt en rolle i farens død og tatt landet for seg selv, og fra alle kanter av landet samlet motstandere av Olavs kristningsprosjekt seg og dro til Eirik jarl for å søke støtte der.  

I år 1000 drar Olav til Vendland for å møte Kong Burislav. Tyra har lenge egget han til å dra dit for å kreve de landområdene hun hadde fått i medgift og særeie i Vendland. Olavs motstandere får høre om ferden hans, og de samler seg fra alle kanter for å møte Olav når han vender tilbake til Norge.  

Man kan si mye om kong Olavs styresett, men han brøt også med mange av de gamle lovene, og han respekterte ikke den frihet som folket i Norge var vant til. Dette ble dermed en av de avgjørende faktorene til hans fall ved Svolder, overfor en hær bestående av nordmenn, daner og svear. Til slutt var det likevel for nordmennene og Eirik jarl kongen måtte innrømme nederlag for etter at de hadde ryddet skipet hans for folk, og kongen selv hoppet i havet hvor han etter all sannsynlighet druknet.  

TINGORDNINGEN UNDER JARLESTYRET (1000 – 1015)

Etter Olavs fall delte de tre seierherrene landet mellom seg. Svein danekonge fikk tilbake Viken, som han hadde hatt før, og gav Romerike og Hedmark til Eirik jarl , som også giftet seg med Sveins datter, Gyda.  I tillegg fikk Eirik fire fylker i Trondheimen, Hålogaland og Namdalen, Fjordane, Fjaler, Sogn, Hordaland og Rogaland, og Agder sør til Lindesnes. Olav sveakonge fikk fire fylker i Trondheimen, begge Mørene, Romsdal og Ranrike i øst fra Göta älv til Svinesund. Dette riket gav Olav til Eirik jarls bror, Svein, som hadde giftet seg med hans datter, og han skulle ha dette riket på de vilkår som skattekonger eller jarler hadde brukt å få før hos overkonger. 

Det fortelles lite om Jarlenes styre av landet, men Snorre forteller at de lot folk selv bestemme hvorvidt de ville holde med kristendommen eller ikke. De får også ros for å holde de gamle lovene og landets skikk og bruk, noe som gjorde det vennesæle og deres styre ble ansett som godt. Kongesagaene forteller ikke om noen store konflikter i landet under jarlenes styre, og heller ikke om noen tingmøter. Trolig har jarlene forholdt seg til tingordningen og de gamle lovene på en måte som har gjort at freden har vært godt bevart, og som et resultat av dette har sagaskriverne også hatt få, eller ingen, store beretninger å fortelle om i denne tiden.  

Eirik satt som jarl i landet i 12 år etter slaget ved Svolder, før han dro til England for å fare i viking med danekongen. Det var da Sveins sønn, Knut, som hadde tatt over kongetittelen i Danmark. Det fortelles at Eirik var i England i et år og hadde noen kamper, men døde siden av blodtap i England. Trolig døde han av skader etter å ha deltatt i en kamp der i landet.  

TINGET UNDER OLAV HARALDSSON (1015 – 1028)

Det fortelles at Olav kom seilende til Norge fra England med to knarrer. Sør for Fjaler møtte han på jarl Håkon Eiriksson som var ute med langskipet sitt. Han så Olavs to knarrer og trodde det var handelsskip, og ble dermed tatt med overraskelse av Olav og hans menn. Med Håkon til fange inngikk de to en avtale om at Håkon skulle forlate Norge og aldri reise våpen mot Olav, og hans rike i Trondheimen skulle nå tilhøre Olav. Til gjengjeld skulle Olav la jarlen få forlate landet uskadd. Dette godtok jarlen og seilte til England hvor han gikk inn i hirden til kong Knut, som var hans onkel.  

Kong Olav selv dro østover langs kysten og holdt ting med bøndene. Mange gikk i hans tjeneste, men noen sa ham også imot, særlig de som var lojale mot Svein jarl.

Olav dro så til Vestfold, til sin stefar kong Sigurd Syr, og fortalte han om sine planer om å kreve sin arv etter Harald Hårfagre, og dermed også kongemakten i Norge. Kong Sigurd kaller da alle opplandskongene inn til et møte, og her diskuterer de lenge om de skal støtte kong Olav i hans sak eller ikke. De var tydelig skeptiske, og mintes Olav Tryggvasons overtramp mot lovene og tingene da han hadde sikret seg kongemakten i landet etter støtte fra folket. Under tvil blir likevel konklusjonen at de skal støtte han politisk, og med både mannskaper og gods. For å sikre at de ikke ombestemmer seg sverger de alle eder på å holde seg til avtalen. Kongene lyste deretter til ting, og kong Olav kom frem for allmuen og talte sin sak. Han gjorde krav på riket og bad bøndene ta ham til konge, og til gjengjeld lovet han dem gammel lov, og at han skulle verne landet mot utenlandske hærer og høvdinger. Her fikk han folkets støtte og de gav Olav kongsnavn over hele landet, og landet ble tildømt ham etter opplandsk lov. 

Olav drog da ut på ferden for å legge resten av landet under seg, og med seg fikk han hele tre hundre mann. Han tok seg frem til Meldalen og krevde ting. Her talte han til bøndene og krevde at de skulle ta ham til konge, og igjen lovte han den samme lov og rett som Olav Tryggvason hadde budt. Bøndene hadde ikke styrke til å stå imot kongen så de bandt seg til ham med eder, men ikke før de hadde sendt bud til Orkdalen og Skaun og sagt ifra om at kong Olav var kommet, og alt de visste om ham. 

Einar Tambarskjelve bodde på Husby i Skaun og da han fikk dette budet lot han straks skjære hærpil og sendte den ut i alle fire retninger, han stevnet sammen både frie menn og treller med fulle våpen, og det fulgte det bud at de skulle verne landet mot kong Olav. Hærpilen fortsatte til Orkdalen og Gauldalen, og overalt samlet det seg hær. 

Da kong Olav kom frem til Orkdalen med hæren sin gikk han varsomt frem, og i Grjotar  møtte han bondesamlingen som nå bestod av mer enn sju hundre mann. Sendebud gikk fra Olav til bøndene med bud om at Olav ikke ønsket strid. Sendebudet nevnte opp tolv menn, de som var gjevest i flokken, og bad at de skulle komme og tale med kong Olav. Mennene sa seg villige til å møte kongen, og kongen la frem for dem avtalen han hadde gjort med Håkon jarl om at Håkons rike i Trondheim nå tilhørte ham, i tillegg hadde han stor støtte fra Opplandene. Kongen gav dem dermed to valg, enten skulle de bli hans håndgangne menn, eller så skulle de møtes til strid. Dette budskapet gikk de tolv mennene tilbake til bøndene med. De diskuterte dette med folket, og utfallet ble at de gikk i kongens tjeneste.   

Det var nå begynte å nærme seg juletider, og Svein jarl var i Trondheimen og forberedte julegjestebud der. Einar Tambarskjelve hadde fått høre at orkdølene var blitt kongens menn, og sendte bud til Svein jarl. De to møttes og planla å samle en hær for å gå mot Olav.  

Fagerskinna er med sparsommelige med opplysningene her, men forteller bare kort at Olav kom til Steinkjer hvor Svein jarl skulle holde juleveitsle. Svein flykter etter å ha fått vite av Einar Tambarskjelve at Olav var på vei. Selv om Olav ikke fikk fatt på jarlen, holdt han der ting med inntrønderne, og ble tatt til konge.  Fagerskinna bekrefter også hærsamlingen som nå ble gjort av begge parter. 

De to hærene møttes ved Nesjar i Bunlanes utenfor Vestfold, men ingen av dem fikk en endelig seier. Olav fikk overtaket og Svein splittet opp hæren sin. Erling Skjalgsson og hans menn reiste tilbake til Rogaland til odelsgårdene sine, mens Svein førte resten av hæren sin sørover Folden og mot Sveariket for å søke hærstøtte hos sveakongen.  Med jarlen ute av landet seilte Olav til Viken og ble tatt til konge på alle tingene der og nedover mot Lindesnes. Der fikk han høre at Erling Skjalgsson hadde samlet en stor hær, og Olav seilte dermed utenom Erlings områder, og like nord til Trondheimen. Der ble det heller ingen motstand mot han, og Olav ble tatt til konge og slo seg ned i Nidaros om høsten. Han holdt likevel mange menn rundt seg, for han stolte lite på at trøndernes troskap ville holde dersom jarlen kom tilbake til landet, og fra inntrønderne fikk han heller ikke noen skatt.  

Svein jarl skulle likevel aldri komme tilbake til Norge, for før han fikk samlet sammen hæren som sveakongen hadde lovet han ble han rammet av en sykdom og mistet livet.  De stormennene som hadde støttet Svein vendte seg nå til Olav, for heller ville de gi sin troskap til Norges konge, enn å gå i hær mot Norge under sveakongens banner. Om høsten drog Olav inn til Trondheimen og holdt ting med bøndene og der ble han tatt til konge i alle fylkene.  

Med kongetittelen og bøndenes troskap sikret lot han de lovene som Håkon Adalsteinsfostre hadde satt i Trondheimen bli sagt fram for seg. Han gjorde om lovene etter råd av de kyndigste menn, og tok ut og la til det han syntes trengtes. Han la også stor vekt på å avskaffe hedenskapen og gamle sedvaner. Med seg til å sette kristenrettene hadde han biskop Grimkjell og de andre prestene. Til slutt samtykket bøndene i de lovene kongen satte. 

Da våren kom drog kongen sørover landet og stanset i hvert fylke og holdt ting med bøndene. På hvert ting lot han lese opp kristenloven og de bud som hørte til den. Mange var blitt døpt tidligere, men kristenloven var ukjent for de fleste og i avdaler og fjellbygder var mange fortsatt helt hedenske. Men der hvor noen ikke ville gå med på kongens bud om å holde kristenskikk lovte han dem hard straff, enten de var mektige menn eller småfolk. Slik seilte han langs med landet, og ble tatt til konge i alle fylkene.  

Etter å ha lagt landet under seg ved å holde tingmøter i alle fylkene rettet Olav fokuset mot grensen til sveariket. Sveakongens rike startet øst i Svinesund, men den gamle landegrensen hadde gått lengre øst, og Olav siktet på å ta tilbake de områdene som hadde tilhørt Norge. 

Olav dro med hæren sin til Ranrike/Bohuslän og holdt der ting med bøndene og bad de ta han til konge. Bøndene, som ønsket å tjene kong Olav, fryktet likevel sveakongen, og de var seg vel bevisste om at kongene også tidligere hadde kjempet om landområdene. Om de sa ja til kong Olav ville de ha sveakongens rike både øst og sør for seg. Noen avgjørelse ble ikke tatt på dette tinget, men Olav benyttet de neste dagene til å prate med bøndenes talsmann, Brynjulv Ulvalde. 

Olav drog siden østover i Viken, og sveakongens sysselmann i området Olav befant seg i, Eiliv Gautske, holdt utgikk med hvor han gikk. Mange av bøndene sendte bud til Olav med tilsagn om vennskap, og snart gikk menn mellom Olav og Eiliv og bad om at de to skulle avtale et møte med hverandre og se om de kunne få til en fred. Ting ble avtalt, og Olav sendte sin gjestehøvding, Tore Lange for å møte sveakongens sysselmann. Dette er først gang Snorre beretter at Olav ikke bare benyttet makt for å få det slik han ville, men også for med svik i sin kongssak. Under kjortlene bar Olavs sendemenn brynjer og hetter over hjelmene. Da tinget var satt talte Olavs talsmann først og bad bøndene ta Olav til konge, men da Eiliv ville reise seg for å tale reiste Tore Lange seg og hogg hodet av han med sverdet sitt. Bøndene sprang så opp og tingplassen må ha vært det rene kaos. Kongen hadde brutt seg mot ting freden og latt sine menn bære våpen, og til og med ta livet av sin politiske motstander i saken. Ubevæpnet var det likevel lite bøndene kunne stille opp med, og etter en stund roet situasjonen seg og Olav stod opp og ba bøndene sette seg igjen. Han talte da lenge med dem, og det ble til slutt til at de alle gikk i Olavs tjeneste mot at Olav til gjengjeld lovte at han ikke skulle forlate området, men bli der og beskytte bøndene til Olav hadde ordnet opp i stridighetene han hadde med sveakongen.  

Dette er som nevnt første gang Olav bryter til de grader med ting ordningen. Han hadde også tidligere handlet urettferdig mot de som ikke ville godta hans kristenlover, og trusselen om vold har nok ligget som en klam hånd over mangt et tingmøte, men dette er første gang han går så langt som å hogge ned en motstander under et tingmøte. Ja selv hans første utfordrer til makten i Norge, Håkon jarl, lot han slippe med livet i behold mot løfter om å ikke komme. Dette kan tyde på at Olavs maktposisjon i Norge var vesentlig sterkere og at han følte seg trygg på at denne handlingen ikke ville skape for mye turbulens i hans maktområder i Norge. Likevel ser vi at han følger i fotsporene til de som styrte landet før han, menn som Håkon jarl Sigurdsson og Olav Tryggvason, som vant seg makten ved å få bøndenes støtte, men som siden vendte sverdet mot dem når makten var blitt for stor. 

Det passer her å minnes de ord som høvdingene i Opplandene lot falle da kong Olav først søkte deres støtte når han var kommet til landet:

«Nå fikk folk Håkon jarl til å ta landet og verge det mot danekongen med odd og egg. Men da folk i landet hadde hjulpet ham så langt at han syntes han hadde all makt i riket, ble han så hard og grisk at ingen ville finne seg i det, og så drepte trønderne han sjøl og hevet Olav Tryggvason til makten; han var odelsbåren til kongedømmet og høvde bra til å være høvding på alle måter. Da fòr allmuen ivrig opp over hele landet og ville ha ham til konge over seg og gjenreise det riket som Harald Hårfagre hadde hatt. Men da Olav syntes han hadde fått hele makten i landet, så var det ingen som fikk rå seg sjøl lengre. Da gikk han frem med griskhet mot oss småkonger, og krevde inn alle de skatter som Harald Hårfagre hadde hatt, og mer til, og folk rådde seg så lite at de ikke engang fikk lov til å velge hvilken gud de skulle tro på».  

Ved å bruke trusler om vold og drap for å få gjennom sine kristenlover, og nå ved direkte drap av politiske motstandere var Olav begynt å følge mot den samme kurs som Olav Tryggvason hadde forsøkt å føre ovenfor bøndene i landet. 

Nå gikk det heller ikke lenge før Olav vendte tilbake til Østlandet med en hær på tre hundre mann. Han gransket nøye hvordan folk holdt ved kristendommen, og de som ikke ville slutte seg om kristendommen møtte nå hardere virkemidler enn tidligere. Olav lot folk bli drevet fra landet eller lemlestet på hender og føtter, andre lot han stikke øynene ut på eller så lot han dem henge eller halshugge. Ingen som ikke ville tjene Gud kom ustraffet fra han. Kongen på Romerike fikk høre om dette, og han red til kong Rørek på Hedmark, og der møttes alle de fem kongene i Opplandene som tidligere hadde gitt Olav sin støtte. Her ble de enige om at den eneste måten de kunne unngå å bli kuet av Olav på var ved å selv ta livet av kongen. De skulle alle samle tre hundre menn hver i denne saken, og lot lendmennene sine kalle sammen folk. En av lendmennene, Kjetil fra Ringnes, anså seg som en venn av Olav og reiste isteden til kongen for å advare han. Olav reagerte lynsnart og samlet sammen hæren sin og dro dit hvor Opplandkongene var samlet og kom over dem før de hadde fått samlet sammen hæren sin. Her lot han de straffe på grusomme måter, noen ble lemlestet og andre ble tvunget til å forlate landet og aldri komme tilbake. Han la så under seg rikene som kongene hadde hatt, og tok gisler av lendmennene og bøndene i området. Samme vinteren døde også Olavs stefar, og Olav var dermed den eneste igjen i landet med kongetittel.  

Også i sveariket var konflikten mellom kong Olav Haraldsson og Olav sveakonge begynt å føre til misnøye. Olav Haraldsson hadde innført importforbud mot sveariket, og bøndene som før var vante med å fare mellom landene som de ville fikk problemer med handelsrutene sine. Mange hadde også mistet frender og gode menn i konflikten mellom kongene. Det var gammel landsskikk i Svitjod så lenge hedendommen varte at det skulle være hovedblot i Uppsala en gang i perioden midten av februar til midten av Mars. Dette kalte de Gjømåneden. Dit kom folk fra hele sveariket og de skulle også holde svears ting der. Etter kristendommen var kommet til Sveariket holdt likevel lagtinget og markedet seg.  

Til dette tinget hadde nå Olav Haraldsson sendt sine sendemenn for å få i stand et forlik med sveakongen, og landet skulle deles etter de landegrenser som hadde vært gjeldende under Olav Tryggvason. Sveakongen svarer tvert nei til forliket med Olav Haraldsson og truet til og med en av sine egne jarler med landsforvisning for landsforræderi for å støtte opp om et slikt forlik med norskekongen. En av de eldste tingmennene, Torgny lagmann, reiste seg da opp for å tale. Bøndene stimlet seg ivrig sammen for å høre hva han hadde å si, og hans tale er verdt å gjenta her, fordi den viser tydelig den mentalitet som rådet blant tingmennene, og en rettstanke som fortsatt stod seg sterk hos de eldre som fortsatt ikke var kuet av kongenes økende makt og voldsutøvelser. Torgny kom også fra en lang rekke med lagmenn, og som hadde tjent sveakongene i flere ættledd. 

«Sveakongens sinnelag er ikke slik nå mer som det hadde vært før. Torgny, min farfar, mintes Uppsalakongen Eirik Emundsson, og han fortalte om ham, at han mens han var ung, hadde leidang ute hver sommer og drog til både det ene og det andre landet og la under seg Finland og Kirjalaland , Estland og Kurland og store deler av landene i øst, og det synes ennå jordvoller og andre store festningsverk som han gjorde, men han var ikke så stor på det at han ikke ville høre på folk som hadde noe de ville snakke med han om. Torgny, far min, var hos kong Bjørn i lang tid, kjente ham og hans levevis; gjennom hele Bjørns liv stod riket hans helt og sterkt og minket ikke; men han var grei mot vennene sine. Jeg kan minnes kong Eirik den seiersæle, og jeg var med han på mange hærferder. Han økte svearnes rike, og verget det med hard hand; det var likevel lett for oss å få våge seg til å komme med råd til han. Men denne kongen vi har nå, lar ingen mann få våge seg til å si annet til ham enn det han, kongen, sjøl liker, og dette setter han alt inn på; men skattelandene sine lar han gli fra seg av ugiddelighet og kraftløshet. Han trår etter å legge Norgesvelde under seg, det er det ingen sveakonge som har brydd seg med før, og det volder uro for mange. Nå er det vår, bøndenes vilje, at du skal gjøre forlik med Olav Digre, Norges konge, og gi ham datter di Ingegjerd til ekte. Derimot, om du vil vinne tilbake under deg de rikene i austerveg som dine frender og forfedre har hatt der, da vil vi følge deg alle sammen. Men om du ikke vil gjøre det som vi sier, da vil vi gå mot deg og drepe deg og ikke finne oss i ufred og lovløshet av deg; det har forfedrene våre gjort før, den gang de styrtet fem konger i en brønn på Morating , for det de hadde blåst seg opp i overmot, slik som du gjør nå mot oss. Si nå med én gang hva vilkår du velger».

Folket lagde straks stor larm og våpenbrak for å vise at de stilte seg bak Torgnys ord i denne saken, og kongen sa at han ville gjøre som sveakongene alltid hadde gjort, latt bøndene få råd med seg i alt de ville. Med disse ordene stanset misnøyen hos bøndene.  

Dette viser tydelig at også i sveariket har tingordningen stått seg sterk, og har hatt mange likhetstrekk med hvordan den var organisert i Norge, også med bøndenes rett til å ta livet av kongen dersom han handlet med urett mot folket. At sveariket var så stort som det var, og med et mye høyere innbyggertall, har trolig ført til at det har vært vanskeligere for kongen i Uppsala å fare med samme form for tvang og maktutøvelse mot bøndene enn i Norge, da kongen var avhengig av en mye større hær dersom han ønsket å få full kontroll med bøndene og hindre dem i å reise seg mot kongen. Dette har trolig ført til at tingordningen har stått seg lenger her, og at det også har tatt kongene lenger tid å få kristendommen innført i landet. Men som historien viser, så kom likevel svenskekongene til å ha mye makt og Sverige reiser seg til slutt til sin storhetstid på 1600 og tidlig 1700 tallet. 

En av følgene av tinget bøndene hadde med kongen her var at kongens datter, Ingegjerd, skulle gifte seg med kong Olav Haraldsson, et ekteskap hun selv syntes godt om. Forliket ble derfor satt på de vilkår som Olav Haraldsson selv hadde foreslått. 

Olav sveakonge hadde likevel et slikt hat mot Olav Haraldsson at han planla å droppe forliket, og da Olav Haraldsson kom til Konghelle for å møte Olav sveakonge og datteren Ingegjerd var det ingen som hadde hørt ord fra sveakongen. Olav holdt da husting med mennene sine og de rådslo at for dette sviket skulle de samle leidang fra hele Norge og herje i sveakongens rike neste sommer. Ragnvald jarl, som sist hadde støttet Olav ved å få Torgny til å tale for hans forlik på Uppsalatinget kom likevel til en løsning som sikret at sveakongens rike ikke ble hærtatt av Olav. Han førte isteden sveakongens andre datter, Astrid, søster til Ingegjerd, til Olav, og med hennes samtykke giftet de to seg, og Olav Haraldsson var dermed gift med datteren til sveakongen.  I sveariket hadde også svearne merket seg kongens svik og selv om deres lojalitet ikke lå til Olav Haraldsson, hadde sveakongen likevel forbrutt seg mot den dom som hele folket hadde dømt på Uppsalatinget. I bygdene holdt høvdingene ting med folket i landet, hærpil ble skåret og sendt over hele landet, og det ble stevnet til straffeting. På tinget ble bøndene enige om at de aldri mer ville ha Olav til konge over seg, og ikke ville de finner seg i slik livløshet og overmot som at han ikke ville høre på hva noen sa. Deretter førte bøndene Olavs sønn, Jakob, frem for tinget og tok ham til konge og gav ham kongsnavnet Anund. Deretter ble sendebud sendt mellom de to kongene, Anund og Olav sveakonge og forlik ble stilt. Olav sveakonge kunne ikke motsette seg bøndenes krav, dersom han gjorde det ville han få hele sveahæren mot seg. Det ble derfor bestemt at de to skulle være konger sammen, men Anund skulle være pliktig til å følge bøndene dersom Olav gjorde noe som bøndene ikke ville finne seg i. Det ble etterpå sendt bud til Norge og Olav Haraldsson ble bedt om å komme til Konghelle slik at de kunne gjennomføre forliket slik som før var blitt bestemt. Her ble kongene forlikte og freden ble satt mellom landene etter at bøndene, ved hjelp av tingordningen, hadde tvunget sveakongen til å følge tingets bestemmelser, de som han selv hadde vært med å sette.  Snorre regner at Olav på dette tidspunktet hadde vært konge i Norge i 5 år , og enn så lenge hadde han fortsatt folkets støtte.

Med grenseområdene mot sveakongen sikret var det på tide for Olav å følge opp om kristningsprosjektet sitt i Norge igjen. Han hadde fått høre at folket i Trondheimen fortsatt holdt til hedendommen og at de hadde blot tre ganger om året. Tiden nærmet seg for vårblotet som skulle holdes på Mære hos en høvding som het Olve. Olav blåste sammen hæren sin og dro dit med tre hundre mann. Her lot han slå ring om husene og Olve ble tatt til fange og drept, sammen med flere andre. Deretter stevnte han til ting med bøndene. Ettersom de fleste av stormennene var tatt til fange, tok folket den utvei å love kongen lydighet, og det ble dermed ingen opprør mot kongen denne gangen. Vi ser likevel at Olav nå var begynt å fare hardere frem, og strategien med å fange eller true stormenn før det blir holdt ting med bøndene var også noe som er i tråd med den strategi som Olav Tryggvason i sin tid førte mot bøndene.  

Olav hadde nå vært konge i Norge i syv år, og hans fremferd ble ikke bedre. Det berettes at han i både Lesja og Dovre tok de beste mennene til fange, og gav dem valget mellom å ta med kristendommen eller å møte sin død. De som valgte kristendommen måtte gi sine sønner til Olav som gisler for sin troskap. Slik fortsatte han gjennom landet og lot folk velge å la seg kristne eller å kjempe mot han.  

En av de mer kjente historiene om Olav er når han ting i Gudbrandsdalen med den kjente Dale-Gudbrand. Dale-Gudbrand nevnes blant annet i Njåls saga, hvor det fortelles at Gudbrand eide et hov sammen med jarlen, og dette hovet var det ene av det to største i Norge. Det andre var på Lade.  Dale-Gudbrand var heller ingen hvem som helst, og ifølge Sigvat skald som Snorre refererer til, liknet han Erling Skjalgsson i makt og rikdom.  

Hit kom nå Olav med følget sitt og truet alle til å ta imot kristendommen. Gudbrand hørte om dette, og skar ut hærpil og stevnet alle dølene sammen med seg på en gård som heter Hundorp. Her holdt Gudbrand ting med folket, og det fortelles at de bestemte seg for å gripe til våpen og forberede seg på Olavs ankomst. Ifølge Snorres beretning her så møtte en hær på 700 mann, ledet av Gudbrands sønn. De ble likevel raskt slått på flukt i møte med Olavs profesjonelle hær, og Gudbrands sønn ble selv tatt til fange. Olav gav han likevel grid og sendte han tilbake til Gudbrand. Sagaen får nesten et sagnpreg her, hvor det fortelles om Gudbrand og hovgodens drøm som varsler dem om hvordan møtet med Olav vil gå. Det ender med at Gudbrand igjen lot kalle til ting og pratet med folket om Olav, og de bestemmer seg for å holde ting med han. På tinget taler Olav om sin gud, og Gudbrand svarer han som den typiske «stereotypen» av hedninger som man som regel møter i Olavssagaene. Gudbrand fremstiller her gudestatuen deres som en ekte guddom, ikke som et avbilde, og taler som om statuen bærer i seg Tors kraft.  Dette er i samsvar med slik Gudbrand fremstilles i Njåls saga, hvor han blir en kontrast til Håkon jarls syn på gudestatuene som rene gudebilder, uten noe annen makt enn å symbolisere guddommene.  

Gudbrand unnskylder gudens fravær på tinget med at det regner, og da må guden være inne, og Olav går med på at de skal møtes neste dag. Da skal Olav ha med seg sin gud, og la han møte Gudbrands gud, og dersom de da fortsatt ikke er enige, så skal de møtes til slag. 

Før tinget finner sted dagen etter, lar Olav sende menn ned til dølenes skip og lot borre hull i dem, og jaget hestene deres ut fra gardene. 

Da tinget er satt kommer dølene bærende med gudestatuen, dekket av gull og kostbarheter, og setter den ned på tingvollen. Olav lar seg derimot ikke imponere, og ber dølene vende seg mot øst, for der kommer hans gud med stort lys. Dølene snur seg mot øst og ser sola stå opp, og mens de er snudd mot øst, slår Olavs mann, Kolbein, til gudestatuen så den gikk i stykker, og både mus, øgler og ormer sprang ut av den. Snorre forteller at bøndene da ble så redde at de stormet mot båtene og hestene sine, bare for å finne at de var blitt sabotert. Olav stod da opp på tinget og ber dem nå velge om de skal la seg kristne eller kjempe mot han. 

Gudbrand, igjen som en stereotypisk hedning, ser seg nødt til å innrømme at treguden deres ikke kunne hjelpe dem, og de velger dermed å la seg omvende.  

Sagaen går her videre og forteller om mindre hendelser, og det går ofte igjen at bøndene først samler seg til væpnet motstand mot kongen, men må gi seg da de ikke kan stille med en likeverdig hær. Snorre forteller også om et tingmøte på Valdres hvor bøndene fortsatt var sterkt hedenske. Her stilte Olav med hæren sin og kalte bøndene til ting. Da de hørte at Olav var i området hadde de lagt alle uenigheter til side, og sendte ut hærpil og stevnet sammen både frie menn og treller. Olav så da at bøndene var i flertall, de lagde et voldsomt våpenbrak og skreik mot kongen da han nevnte kristningssaken sin. Olav så at han ikke kunne gå frem med makt mot bøndene der på tinget, og spurte om de hadde saker de ville han skulle hjelpe dem å løse. Dette ville de gjerne, og bondehæren begynte å splittes, og samlet seg isteden rundt den personen de støttet i de forskjellige sakene som kom opp. Slik gikk dagen, og om kvelden ble tinget løst opp. Ettersom bøndene hadde samlet slik en stor hær på tinget var det tomt i mange av bygdene, og om natten lot Olav ro skipene sine ut og sendte folkene sine opp i bygda for å brenne og rane. Dagen etter rodde de fra nes til nes, og kongen lot hele bygda brenne. Da bøndene så dette løste de seg fra flokken, hæren gikk i oppløsning og hver tok til sitt og søkte hjem for å finne husstanden sin. De så ikke annet råd enn å be kongen om nåde, og bli hans håndgangne menn. Olav gav da grid til enhver som kom og bad om det, og kongen lot folket kristne, og tok gisler fra bøndene. 

Vi ser igjen hvordan Olav bruker trusler, vold og svik for å fremme sin sak, og selv om han ikke oppløser tingene, så benytter han svik eller trussel om vold til å sette folkets ønske på tingene til sides. 

Olav skulle bittert få erfare at å vende folket ryggen på den måten han nå hadde gjort ville få kostbare følger. Knut den Mektige satt som konge over Danmark og England, og forlangte også at kong Olav skulle overdra landet til han. Knuts farfar, Harald Gormsson hadde lagt Norge under seg og latt Håkon jarl Sigurdsson styre landet, men han hadde siden revet Norge ut av hendene på Harald. Siden hadde Haralds sønn, Svein Tjugeskjegg, lagt Norge under seg og latt sønn til Håkon Sigurdsson, jarl Eirik Håkonsson styre landet. Da Eirik hadde forlatt Norge for å reise til England med danekongen Svein, hadde han satt sin sønn, Håkon jarl Eiriksson til å styre landet, og det hadde han gjort helt til Olav tok han til fange og tvang han til å flykte landet. Knut hadde latt kravet om Norge ligge fordi Olav først hadde hele folket i landet bak seg,  og Knut kunne dermed ikke ta opp kampen mot et samlet Norge samtidig som han prøvde å få kontrollen over England. Men med Danmark og England sikret, og nordmennenes støtte til Olav var som sunket i jorden, kunne Knut sette blikket mot nord. Olav hadde også provosert Knut ved å angripe Danmark sammen med sveakongen Anund hvor de hadde herjet og krevd at folket der skulle anerkjenne dem som høvdinger . Det samlede angrepet fra Olav og Anund kom etter at Olav hadde avslått Knuts forslag til forlik ved å legge Norge inn under danekongen, men at Olav kunne beholde makten som danekongens vasall. Kravet fra Knut gjorde at Olav og Anund begge fryktet av Knut skulle vende hæren sin nordover mot rikene deres.  

Knut forberedte en invasjon av Norge, og mange lot seg kjøpe til hans tjeneste med gull og andre verdisaker. Han lokket også mange med løfter om mer makt, og tanken på å få rå seg selv uten innblanding fra en konge som satt i utlandet og samtidig kvitte seg med Olavs harde hånd må ha vært fristende for mange som motvillig hadde underkastet seg Olav. 

For mange av stormennene har det nok likevel ikke bare vært Knuts gull og løfter om makt som har vært den avgjørende faktor i å svikte Olav, men løftet om hevn. Mange i Norge hadde mistet venner og nære i Olavs misjon om å kristne landet og få gjennom sine lover. 

Da ryktene om Knuts ankomst til Norge nærmet seg, merket Olav godt at folkets støtte sviktet. Han fikk lite av bøndene, og få kom langveisfra for å støtte han. Knut ankom ved Agder og holdt der ting med bøndene. Der tok de Knut til konge over hele landet, og Knut satte inn sysselmenn og tok gisler av bøndene. Siden fortsatte han nordover langs landet, og folk kom til ham fra bygdene og lovte han troskap. I Trondheimen kalte Knut inn til åttefylkersting, og her ble han tatt til konge over hele Norge. Han lyste deretter ut et stort ting med folk fra hæren og fra landet. Her kunngjorde han at han ville gi sin frende Håkon jarl styringen over alt det landet han hadde vunnet seg på denne ferden. På vei fra nord stoppet Knut på alle tingene sørover og lot seg ta til konge. Med maktsenteret Borg i Østfold som siste stoppested, setter Knut kursen tilbake til Danmark. Han hadde da lagt landet under seg uten å trenge å ty til kamp. Olav hadde hele denne tiden holdt seg i Viken, og ville ikke møte hæren til Knut.  

Etter at Knut hadde forlatt landet møttes Erling Skjalgsson, som hadde gått i tjeneste hos Knut, og Olav utenfor kysten av Jæren. Her møtte Erling sin bane, mot Olavs vilje, etter at Olav og hans menn hadde kjempet ned Erlings skip. Olav ville da by Erling grid, en av Olavs menn, Aslak Fitjaskalle, hopper frem og hogger livet ut av Erling med øksen sin. Olav ser ulykken i dette og proklamerer at Aslak nå hadde hogget Norge ut av hånden hans. Og riktignok: drapet på Erling utløste et massivt opprør mot Olav fra Agder i øst, Rogaland, og Hordaland. Samtidig hold Håkon jarl en stor hær i Trondheimen.   Så og si hele landet var nå ute etter Olavs hode, og han hadde dermed ikke andre valg enn å rømme landet. 

Håkon jarl ble sittende på makten i Norge i knapt et år før han druknet til sjøs.  Olav så dette som en mulighet til å vende tilbake, og samlet seg en hær fra Sveariket.  De som støttet han i Norge kom også til han nå.  Men også høvdingene i Norge hadde speidere ute, og da ryktene om Olavs tilbakekomst ble bekreftet gikk det hærbud over hele landet.  Kongens harde hånd over folket og tingene, kontrollert ved gisler og drap på motstandere skulle nå endelig hevnes. Med loven på sin side lot høvdingene i Norge samle sammen en stor hær for å møte Olav. Folkets uvilje mot måten Olav hadde styrt landet på kommer også til uttrykk da Torgeir fra Kvistad hilser til kongen da de to hærene møtes: «Nå skal De få slik fred som mange har fått av Dem før, og nå skal De få unngjelde for det». Kort etter brakte de to hærene sammen og Olav forlot livet der på Stiklestad. 

TINGORDNINGEN UNDER SVEIN KNUTSSON (1030 – 1035)

For de som hadde deltatt i slaget mot Olav i håp om å vinne seg mer frihet fra den voksende kongemakten ble gleden likevel kortvarig. Olavs hardstyre ble erstattet av et enda hardere. Danekongen Knuts sønn, Svein, hadde vært satt til å styre Jomsborg i Vendland, men med Olav borte fra landet kom det raskt bud fra kong Knut om at Svein skulle returnere til Danmark, for så å sette kursen mot Norge for å overta styringen i landet, og ta seg kongsnavn der. 

Svein hadde allerede kommet østfra til Viken da slaget stod på Stiklestad. Med hele den norske krigsstyrken, både kongsmenn og bondehæren, i strid i nord var det lett for Svein å innta landet østfra. Olav falt i slaget og bøndene mistet mange gode menn. Den norske krigsevnen var dermed kraftig svekket på dette tidspunktet, og noe organisert motstand ble derfor heller ikke reist mot Svein. Han ble dermed tatt til konge på alle lagtingene, og han stoppet ikke før han kom til Trondheimen hvor han også ble tatt til konge. 

Snorre forteller at kong Svein innførte mange nye lover, og arten av disse lovene tyder sterkt på at han ikke innførte disse i samråd med de norske tingene, men heller etter egen vilje og med støtten av den store militærstyrken til daneriket bak seg. 

Istedenfor å følge de lovene som hadde vært i Norge innførte han nye lover etter mønster fra Danmark, og noen enda hardere. Ingen mann kunne lenger fare fra landet uten lov fra kongen, og om han gjorde det, tilfalt alle eiendommene hans kongen. Drap skulle straffes med konfiskering av land og løsøre. Bøndene skulle ha plikt til å bygge alle de husene som kongen ville ha på gardene sine, og hver mann som rodde fiske, skulle betale kongen langtoll hvor han så rodde, og den tollen var på fem fisker. På hvert skip som forlot landet skulle kongen ha rett til ett rom tvert over skipet. For de tingvante nordmennene hvor hver frie mann hadde en stemme, må det også ha kommet som en stor vanære at danske menn i Norge skulle ha så mye å si at vitnesbyrd fra en av dem skulle kunne velte vitnesbyrd fra ti nordmenn. Det varte ikke lenge før nordmennene uttrykte misnøye med situasjonen, men det ble likevel ikke reist noe hær mot kong Svein i første omgang. Hovedgrunnen, ifølge Snorre, var at de fleste hadde gitt gisler sønner eller nære frender som gisler til kong Svein.  Fagerskinna beretter om et ting i Nidaros hvor kong Svein og hans mor, Alfia, skulle møte med bøndene. Så lite syntes de om kongen og hans mot, at før tinget var ferdig, reiste de seg og for hjem, fremfor å høre på kongen. Dette etter at Einar Tambarskjelve hadde reist seg på tinget og sagt at kongen var en stum kylling, mange mente at han lot moren legge seg for mye opp i styringen av landet – og dronningmoren for en merr som bare kunne tale ondt. Det var mye dronningmoren som fikk skylden for de nye lovene som var blitt innført.   Samme vinter kalte kongen til ting for andre gang, men denne gang var det ingen som ville møte opp i det hele tatt.  

Det ble rådslått rundt om i landet, og nordmennene finner til slutt en løsning: Kong Olav hadde en sønn som var til fostring hos kong Jarislav i Holmgard. Einar Tambarskjelve og Kalv Arnesson drog med et stort følge til Gardariket og kom til Aldeigjuborg om høsten. Herfra sendte de sendebud med tilbud om å ta imot Olavs sønn, Magnus, og følge ham til Norge, slik at han kunne kreve farsarven sin og bli tatt til konge over hele landet. Kong Jarislav og Magnus tok imot nordmennene og det ble bestemt at Magnus skulle følge dem tilbake til Norge. Til gjengjeld for støtten gav Magnus dem sikkerhet og fullt forlik til dem som hadde kjempet mot faren hans på Stiklestad, og svor eder på at han skulle være trygg og tro mot dem alle dersom han fikk makt og kongedømme i Norge. 

Om høsten kom kong Magnus til Svitjod hvor han møtte dronning Astrid som hadde vært gift med kong Olav den Hellige. Hun var stemor til Magnus. Da han kom, ble det kalt inn til ting og Astrid stod foran tinget og oppfordret svearne til å fare med kong Magnus for å støtte han i hans sak om å kreve det norske kongedømmet. Det fortelles av Snorre at Astrids ord på tinget veiet tungt, og gjorde at mange valgte å støtte kong Magnus. Mange har nok også hatt i tankene at danene var begynt å bli mektige med både England, Danmark og Norge under sin maktsfære. Å løsrive Norge fra Danmark, for å slik skape en buffer mellom Sveariket og danene igjen, kan også ha vært en taktisk betraktning for mange som lot seg overbevise om å kjempe for en utenlandsk konge og i et annet land. Uansett motivasjon de forskjellige har hatt for å støtte den kommende kongen forlater Magnus sveariket med en stor hær.  

Magnus Olavsson ble tatt godt imot i landet, og folket samlet seg rundt han. I Nidaros tok han ut Øreting, og da bondefolket kom til tings tok de han til konge. Da han hadde etablert seg der kalte han ut leidangen i Trondheimen og for sørover langs landet.  

Kong Svein Alfivuson forsøkte å samle nordmennene til seg, men støtten lot vente på seg, og de fleste sa rett ut til kongen at de heller ville fare og støtte kong Magnus. Med Magnus på fremmarsj, støttet av nordmennene, ser Svein seg nødt til å forlate landet og vender tilbake til Danmark.  Fagerskinna forteller at kong Svein skar hærpil og stevnet til ting da han hørte at Magnus var kommet til landet. Her bad han om folk og at leidangen skulle samles, men støtten han fikk var heller liten, og han forlot landet.  Noe nytt forsøk på å ta Norge kom ikke fra hverken Knut eller Svein, da de begge døde senere samme året.  

TINGORDNINGEN UNDER MAGNUS DEN GODE (1035 – 1047)

Etter å ha jaget Knut ut av landet seilte Magnus ned langs hele Norge om høsten, og ble tatt til konge over hele landet.  

I tiden etter han ble konge falt den unge Magnus først inn i hevntanker mot de som hadde kjempet mot Olav, faren hans. Han straffet bøndene strengt, jaget noen fra landet og tok mye gods og buskap fra andre. Så langt gikk det at bøndene begynte å tale om å ta opp våpen mot kongen, slik de hadde gjort mot de andre kongene som hadde fart med lovløshet overfor landsfolket. Magnus nærmeste krets minnet han om løftene han gav, og rådet han til å holde de løfter om fred som han hadde gitt før han kom til landet, og som hadde gitt han den gode støtten han hadde i landet, også blant de som før hadde kjempet mot kong Olav. Det fortelles at det var Sigvat Skald som gikk frem til kongen med påminnelse om de løftene han hadde gitt da han ble valgt til konge. Skaldediktet han fremførte her er gjengitt både i Heimskringla og i Fagersinna. Med denne påminnelsen fortelles det at Magnus tok seg sammen og holdt seg til de løfter han hadde gitt, og han lot også lovboken Grågås skrives. Han ble siden så godt likt at folket gav han tilnavnet Den Gode.   En fyldigere beretning er gitt i Flateyjarbók. Etter talen til Sigvat har ordene sunket inn hos Magnus, og han lot kalle til tings med de fremste tingmenn i landet. Den første tingdagen ble likevel ikke den positive opplevelsen mange av de fremmøte hadde håpet på, og en av tingmennene, Atle, står frem for kongen og sier: Slik klemmer skoene på føttene mine at jeg ikke kommer meg av flekken». Mer trengte han ikke si, ordene var velvalgte, og var en advarsel til kongen og hans rådgivere om at dersom forholdene ikke bedret seg var ikke tingmennene villige til å bøye unna, de ville stå mot kongen. Magnus lot straks møte heve, og kalte inn til ny samling dagen etter. Han valgte da en helt annen tone, og gir igjen løftene om å holde de gamle lovene, og at han ikke lenger skal gå til strid mot de som hadde kjempet mos hans far, Olav den Hellige. Trolig har han også befestet tingordningens autoritet, og fjernet «danelovene» som ble innført under kong Svein, til fordel for de gamle landslovene i Norge.  Tormod Torfæus bekrefter også at Magnus nå fjernet de lovene som Svein hadde latt innføre, og han tillot igjen reisefriheten og bruken av private skip. Svein hadde krevd at ingen skip kunne forlate landet uten hans tillatelse, og da skulle han ha plass på skipet til gods som han selv måtte ønske. Magnus gav også tilbake arv og eiendom fra de som var blitt sendt i eksil tilbake til de nærmeste slektningene. Dette var formuer Svein hadde konfiskert til fordel for den norske tronen. 

  

Da Magnus først hadde blitt tatt til konge ble det også gjort forlik mellom han og danekongen Horda-knut, slik at de to landene ikke skulle plage hverandre med strid. Deler av dette forliket var at den skulle arve landet etter den andre, den som levde lengst av de to. De to var begge svært unge da de ble tatt til konger, og styrte ved hjelp av rådgivere. Knut skulle likevel være den første til å miste livet av de to, etter 7 år som konge. Magnus samlet da sammen hæren sin og drog til Danmark. Her kalte han sammen danene til ting, også de 12 rådgiverne Knut hadde hatt med seg under forliket mellom de to kongene, og som hadde vært vitner til avtalen de hadde inngått. På tinget her ble avtalen lovfestet og Magnus kunne legge Danmark under seg uten å måtte legge til kamp.   Fagerskinna forteller at Magnus for til Danmark med en stor hær fra Norge, og ble tatt til konge på Viborgtinget. Han skattla landet og styrte etter lovene og satte høvdinger over landet om vinteren.  

Magnus sin makt skulle likevel bli utfordret senere, både i Danmark og Norge. I Danmark lot Svein Ulvsson, som Magnus hadde satt til jarl over Daneveldet, kalle til ting på Viborg, og her ble han gitt kongetittel.  I Norge ble det ikke tingmøter eller nordmennene som skulle utfordre han, men hans egen farbror: Harald Hardråde.

Harald hadde vunnet seg store rikdommer i Konstantinopel og hadde blant annet tjenestegjort i væringgarden.  Han hadde nå vendt kursen mot Norge. Etter en kortere allianse med Svein Ulvsson, Magnus rival om makten i Danmark, seiler Harald direkte til Magnus. Her blir han tatt godt imot, og Magnus gir han retten til halve Norge, og retten til å styre over hele landet når han selv var ute av landet. Når de to var sammen skulle Magnus likevel være førstemann i hilsen, tjeneste og sete. Morgenen etter lot Magnus blåse hele hæren sin til tings. Da tinget var samlet kunngjorde Magnus den gaven han hadde gitt Harald, og Harald ble gitt kongsnavn der på tinget. Gode venner ble de to likevel aldri, og knapt et år etter de to hadde blitt forlikte ble Magnus syk og døde. På dødsleie gav han Daneveldet til Svein Ulvsson, da han syntes det rimelig at Svein skulle ha Daneveldet, mens Harald skulle styre for Norge.  Fagerskinna forteller at Harald først kom til Norge og krevde kongsnavn, men at Magnus avviste han. Deretter dro Harald til Svein Ulvsson, og sammen herjet de i Sjælland og Fyn. De hadde gjort den avtalen at de sammen skulle ta land fra Magnus: Svein i Danmark og Harald i Norge. 

Etter dette for Harald igjen til Norge, og kom først til Viken. Her kalte han til tings og bad bøndene gi ham kongsnavn. Det var derimot ingen som torde gjøre dette mot kong Magnus vilje, og Harald måtte dra videre med uforrettet sak. Han dro videre til Gudbrandsdalen og kalte sammen til ting der, og her ble han gitt kongsnavn av Tore Guttormsson på Steig. Da kong Magnus fikk høre disse nyhetene samlet han sammen en stor hær og dro Norge. Han kom til Viken, og Harald stevner hæren sin mot han. Det var nå folk gikk mellom kongene og tok til ordet for det forlik hvor Harald skulle få halve Norge til eie.  

TINGORDNINGEN UNDER HARALD HARDRÅDE (1045 – 1066)

Da Magnus var død holdt Harald ting med hæren. Han ville ta hæren med seg til Daneveldet og legge landet under seg, og dermed være konge i begge landene, slik Magnus hadde vært. Einar Tambarskjelve tok til motmæle mot dette, og sa på tinget at de var mere skyldig i å føre Magnus til graven, sammen med Olav den hellige, enn å fare utenlands i jakten på mere gods. Det ble dermed til at hæren gikk i oppløsning, og Harald fikk ikke viljen sin gjennom denne gang. Kong Harald forstod da at han måtte legge Norge skikkelig under seg, før han kunne tenke på å utvide maktområdet sitt. Han for da med hæren sin til Norge og holdt ting med folket, og lot seg ta til konge i hvert fylke til han hadde fått kongsnavn over hele landet.   Fagerskinna beretter at Harald først ble tatt til konge over hele landet på Borgarting, deretter for han nordover og ble tatt til konge på tingene. I Trondheim stevnet han til åttefylkers ting, og hele landet ble lagt under han, og han var siden konge i Norge så lenge han levde.  

Noen motstand mot Harald nevnes ikke, og trolig har folket støttet hans legitimitet, både som halvbror av Olav den Hellige, og som medkonge og arving etter kong Magnus Olavsson. 

Allerede året etter kunne Harald samle sammen leidangen slik ham hadde ønsket og sette kursen mot Danmark, hvor han herjet når sjansene bød seg.  

Han fremstilles som gavmild og dyptenkt, men samtidig dyktig med våpen og sterk i sin innenlands politikk.   Hans diplomatiske vilje skortet det nok heller mere på. Skaldekvadene forteller at det nyttet lite å si imot kongens vilje.  Snorre forteller at Einar Tambarskjelve var talsmann for bøndene i Trondheimen og talte bøndenes sak for kongen på tingene. Han kjente lovene godt, og fryktet ikke tale kongen imot. Dette irriterte Harald seg kraftig over, og det kom stadig til ordkrig mellom de to. Einar var også snar med å minne kongen om at bøndene ikke ville finne seg i urett dersom han brøt landslovene for dem.  

Men til tross for at Einar selv kjente lovene godt, lot han mennene sine bære våpen til et tingmøte hvor en mann som var tatt for tyveri skulle føres frem for kongen. Mannen hadde tidligere vært hos Einar som hadde vært godt fornøyd med hans tjenester. Med våpen i hånd førte Einar mannen bort fra tingplassen, og satte dermed både kongen og folket til sides, og brøt tingfreden. Siden ble det forsøkt å sette et forlik mellom Einar og kongen, men denne maktdemonstrasjonen fra Einars side var mer enn kongen kunne tåle, og da Einar kom til målstuen i kongsgården gikk Haralds menn på han og tok livet av han. Harald ble siden sterkt hatet for denne handlingen blant folket i Trondheimen, og bare mangelen på en formann til å lede dem skal ha vært grunnen til at en hær ikke ble reist mot kongen der og da.  

Harald sendte siden sendebud til Håkon Ivarsson, dattersønnesønn til Håkon jarl den Mektige. Det var nå lenge siden Håkon jarl hadde vært hersker i Norge, men hans ætt hadde fortsatt innflytelse i landet. Med han ville Harald få til et forlik, og dermed skaffe seg en viktig alliert i nord som kunne mildne bøndenes sinne over drapet på Einar. Så viktig for han var dette at han gav sin sendemann, Finn Arnesson, fullmakt til å gi Håkon hva han måtte ønske for å få til forliket, det eneste som skulle spares fra forliket var makten over kongedømmet.  Med fullmakten i ryggen gikk Finn frem for bøndene på tinget i Trondheimen, og forliket kom i stand.  Prisen ble likevel dyr for kongen, og Håkon ble så den neste jarlen i Norge, og fikk Magnus Olavssons datter, Ragnhild, til ekte.  Men med Håkons støtte kunne han endelig sikre freden og makten i Norge, og da han neste gang kalte ut full leidang i Norge for å fare til Danmark, var det en stor hær som møtte han.  Så mektig var denne hæren at selv den en gang så mektige Danekongen måtte gi seg i flukt da han møtte nordmennenes hær i slaget ved Niså. Dette tyder på at Harald må ha hatt stor oppslutning i landet, ettersom leidgangsskip kom til han fra alle fylkene.  Slaget antas å ha stått i år 1062, 15 år etter Harald ble enekonge i Norge.  Det har med andre ord tatt han lang tid å bygge opp popularitet og hærstyrke nok til å utføre denne lenge planlagte handlingen. To år etter kom det likevel til et forlik mellom de to kongene, hvor de bestemte seg for å slutte fred. Kong Svein skulle beholde kongemakten i Danmark, og Harald i Norge. Grensene mellom de to landene skulle gå der de hadde gått fra gammal tid. For å sikre at freden ble holdt, ble det også utvekslet gisler.  

Harald tapte med dette sin ambisjon om å legge under seg Danmark, men med grensene mot Daneveldet sikret kunne han sette blikket mot et nytt mål: England. Lite fortelles om tingordningen etter dette, men Harald synes å ha hatt et godt grep om landet. Han bestakk og kjøpte de stormenn han kunne, mens de som gjorde for mye ut av å gå imot han møtte samme skjebne som Einar Tambarskjelve. Noen store overtramp mot selve tingordningen nevens ikke i Haralds saga hos Snorre, og da han siden kaller ut leidangen for å fare til England får han stor oppslutning.  Dette kan nok skyldes mye at han hadde kontroll med de mennene som hadde embeter i landet, og at den store oppslutningen skyldes «pisken og guleroten»: Mange møtte fordi de søkte Haralds gunst og gull, andre fordi konsekvensene av å ikke møte opp kunne bli alvorlige. Trolig mye på grunn av det samme var Haralds regjeringstid jevnt over stabil og fredelig: de som kunne ha utgjort en trussel mot han enten var drept eller undertrykket, og de resterende var bestukket med store mengder gull.

Ifølge Snorre skal 200 skip ha kommet til Harald bare fra Norge, i tillegg kom mannskaper fra Orknøyene, Flandern og England.  Det skulle likevel gå ille for Harald i England, og han falt ved Stamford Bridge etter å ha fått en pil gjennom halsen.  

Tormod Torfæus kommenterer avslutningsvis at Olav Haraldsson hadde undertrykt alle han kunne for å vinne seg makt og ære, og det var derfor han til slutt selv falt i fremmed rike. Han trekker også frem et utdrag fra Adam av Bremen som beskriver Haralds fremferd i landet: I Norge ble det utført svære ting på den tid da kong Harald overgikk alle tyranners raseri med grusomhetene sine.  

KONKLUSJON

Vi kan se hvordan tingordningen eksisterer allerede før folkevandringstiden, og er etablert som egne organer som står imot utviklingen av enekongemakten i Norge. På sikt utvikler de seg til å bli en mot-makt, eller et kontrollorgan for kongens handlinger, sammenlignbart med en tidlig form for Storting. I tillegg til å fungere som et politisk organ, har vi også sett at tingene fungerte som domstoler. Her kom landsfolket sammen og drøftet saker, og samlet seg om egne ledere dersom kongen prøvde å bryte lovene i landet, eller samle for mye makt i egne hender. Under Harald Hårfagre var tingordningen truet, og mange som stod i opposisjon mot kongen måtte forlate landet og flyktet til Island. Under Håkon den Gode fikk tingordningen igjen et oppsving. Håkon benyttet seg av tingene for å få kongsnavn i landet, og anerkjente de gamle lovene i landet, særlig symbolisert ved at han gav bøndene odelen tilbake. Under Olav Tryggvason og Olav Haraldsson kan vi se hvordan kongene først må forholde seg til tingene i landet, og taler dem etter munnen, før de fikk samlet seg nok makt til å gå mot de fremste tingmennene, og forsøkte å skremme og lamme deltagerne på tingene. De brøt med de gamle lovene, jaget folk bort med sverd i hånd, og forsøkte å ture frem som de ville. Konsekvensen av dette viser seg som et klimaks da Olav tar livet av Gulatingets fremste talsmann og representant: Erling Skjalgsson. Fra hele Vestlandet samler folk seg, ledet av Erlings to sønner, og går med våpen i hånd mot kongen. I nord hadde Olav fart hardt frem mot Frostatinget og dets tingmenn, og også her samlet nå folk seg. Olav ble jaget fra landet og måtte flykte til Russland. Da han senere forsøkte å returnere til landet hastet tingmennene sammen og reiste en voldsom hær. De hadde benyttet seg av motstandsretten, retten til å gripe til våpen mot kongen om han forsøkte å bryte lovene for folket. En konge som forbrøt seg mot lovene skulle straffes hardere enn andre, og det at Olav forsøkte å returnere etter de hadde jaget ham fra landet stred sterkt med nordmennenes rettsoppfatning. Fra hele landet samlet folket seg under tingmenn og hærføreres merker og stod imot kongen som måtte bøte med livet. 

Etter Olavs død kom en ny tid med hardstyre under Svein fra Danmark, men nordmennene visste råd: de gjorde åpenlyst motstand på tingene, og hentet frem Olavs sønn fra Russland. De satte han til konge mot at han gav fred til de som hadde gått imot faren, og mot løfter om at de gamle landslovene skulle respekteres. Magnus prøvde seg, men bøndene knurret og Sigvat skald gav ham en sterk advarsel i sitt skaldedikt. Magnus måtte bøye seg, og gav igjen løftet om å respektere de gamle lovene.

Under Harald Hardråde ble tingene virkelig utsatt for press. Han hadde økonomien og hærstyrken til å undertrykke tingmennene. Harald ble for sterk for mange, han slaktet for fote, tok livet Einar Tambarskjelve som var den som friest talte kongen midt imot, og satte gårder i brann. Haralds maktsult ble likevel for stor, og han falt til slutt i England, i kampen om å underlegge seg atter et rike. 

SLUTTNOTAT

Som avslutning bør det nevnes at tingordningen på ingen måte opphørte å eksistere etter Harald Hardråde. Selv den hardbarka kongen Sigurd Jorsalafar (1090 – 1130), som hadde fått tilnavnet sitt etter å ha vært på korstog i Midtøsten, og blant annet deltatt i frigjøringen av Spania og Portugal fra muslimene, måtte bøye seg for tingordningen da han kom tilbake til Norge. 

På denne tiden var Sigurd konge sammen med brødrene, Kong Øystein I Magnusson og Kong Olav Magnusson. Kong Sigurd krevde Sigurd Ranason dømt for å ha tatt fra kongs gods: han hadde beholdt godset fra finneferden. Sigurd Ranason hadde derimot fått en avtale av kong Øystein om å betale 60 sølvmark til kongen hvert halvår, men beholde resten av godset selv. Kong Sigurd ønsker nå Sigurd Ranason dømt for dette, og tar opp saken etter å ha kalt inn til bymøte i Kaupang i Trondheim. Kong Øystein stod da opp og talte på vegne av Sigurd Ranason og refererer her til at Kong Sigurd må forholde seg til landsloven: 

«Denne saka som du har mot Sigurd, er slik, bror, at han ikkje skulle verta saksøkt i eit bymøte, for saka høyrer til under landslova og ikkje under Bjarkøylova. Det er kjent, bror, at Bjarkøylova inga domsmakt har i denne saka». 

Kong Sigurd satte da tingmøte som skulle stå om to uker i Keflisøy. 

Også dette tingmøtet gitt i favør av Sigurd Ranason da Øystein påpeker at tinget på Keflisøy var satt av lovkyndige menn og bønder for at de skulle kunne ha rett lov mot hverandre. Sigurd Ranason var derimot ingen bonde, men en lendmann, og saken mot han måtte dermed opp på et høyere ting: saken må føres mot et lovting, som i dette fylket var Trondarnestinget. Øysteins påstand ble da gransket i samsvar med loven, og lovmennene var da enige med Øystein i at han hadde tolket loven rett. 

Kong Sigurd prøver saken sin frem for både Trondarnestinget og Arnarheimstinget, men saken blir avvist av begge tingforsamlingene. Blant annet kunne ikke en mann bli dømt lovløs på Frostatinget dersom lovbruddet hadde skjedd i Hålogaland. Han kunne bare dømmes lovløs i sitt eget lovdistrikt. Saken ender opp med å bli ført frem og tilbake mellom forskjellige ting instanser, til Øystein løser Sigurd Ranason fra saken og tar saken i sitt eget fang. Det blir da en sak mellom kongene og den kan dermed ikke føres for et fylkesting, men må skyte saken inn under de større lovtingene: Frostatinget, Gulatinget eller Eidsivatinget. Kong Sigurd velger da å ta opp saken for Frostatinget, og kaller til tingmøte i Nidaros. Hele fortellingen trenger ikke å gjenfortelles her, men enden på visa blir at selv den mektige og hærvante kong Sigurd Jorsalafar må bøye seg for tingordningen og følge den rettsprosessen som landslovene krevde. I siste instans ender han også med å fremstå som taperen i saken, før det ender med forlik mellom Kong Sigurd, Kong Øystein og Sigurd Ranason.  

KILDER

Ágrip. Det norske samlaget. Oslo 1936.

Cornelius Tacitus. Germania. Aschehoug & Co. 1997.

Egil Skallagrimssons saga. Aschehoug. 1995.

Flateyjarbók, bind IV. 1945.

Fagerskinna. Oversatt av Edvard Eikill. Saga Bok 2007.

Íslendingabók: http://heimskringla.no/wiki/%C3%8Dslendingab%C3%B3k

Morkinskinna. Oversatt av Kåre Flokenes. Erling Skjalgssonselskapet. 2 Opplag. 2002.

Litteratur

David M. Wilson. The Vikings in the Isle of Man. The Author and Aarhus University Press. 2008.

Kim Hjardar & Vegard Vike, Vikinger i Krig. Spartacus forlag. 2011.

Knut Helle. Gulatinget og Gulatingslova. Skald AS. 2001

Samuel Laing: Vikingene: bedre enn sitt rykte. Oversatt av Edvard Eikill Erling Skjalgssonselskapet. 2005.

Tormod Torfæus, Norges Historie, bind II. Eide Forlag. 2008.

Tormod Torfæus, Norges Historie, bind III. Eide Forlag. 2008.

Tormod Torfæus, Norges Historie, bind V. Vigmostad & Bjørke AS. 2011.

Torgrim Titlestad, Vikingkongen Erling Skjalgsson. Erling Skjalgssonselskapet 2005.

Torgrim Titlestad, Viking Norway. Saga Bok. 2008.

Internettkilder

http://www.kongehuset.no/c26978/artikkel/vis.html?tid=27627

http://www.khm.uio.no/forskning/prosjekter/avaldsnes/aktuelle-saker/hovedresultater-fra-utgravningssesongen-2011.html

Bilde fremside

Bård Breivik: Tingveggen. 

http://nn.wikipedia.org/wiki/Fil:Gulatinget_tusen%C3%A5rssted.jpg