Historie artikler av Steffen Thunheim: januar 2015

Berserkene

Odins krigere

«Odins menn gikk brynjeløse og var gale som hunder og varger, de beit i skjoldene, var sterke som bjørner eller stuter; de drepte alle mennesker, og verken ild eller jern beit på dem; det heter berserkgang.»

- Snorre Sturlason

Hva var en berserk?

En berserker var en kriger i vikingtiden som kunne gå berserk. Dette er ofte omtalt som berserkergang, og vil si at krigeren hisset seg opp i et vilt raseri på grensen til, eller kanskje forbi, galskap. I denne rusen gikk krigeren til angrep, uten tanke på sin egen eller andres sikkerhet, uten frykt, uten å nøle, ja til tider gikk rusen så langt at krigeren heller ikke enset smerte.

Hvor dette sinnet, eller denne rusen, kom fra har lenge vært et tema blant både lærde og ulærde, og kunnskapen om hvordan de opparbeidet seg denne sinnstilstanden er for lengst glemt.

Berserker raseriets kilde

En populær myte som ofte blir nevnt i forbindelse med berserkene er at de spiste fluesopp eller fleinsopp, for på denne måten å oppnå en psykotisk rus. Denne teorien ble først fremstilt av en prest, Ödmann, i 1748. Han lanserte da en teori om at forklaringen på berserkgangen var inntak av rød fluesopp (Amanita muscaria). Det finnes derimot ingenting i de skriftlige kildene som tyder på at dette var tilfellet. Ödmann skal ha basert sin hypotesen på rapporter om sibirske sjamaner, men uten å selv observert virkningen inntaket av soppen hadde på disse. Nyere tids forsøk på å fremdyrke denne sinnstilstanden ved hjelp av sopp har heller ikke båret frem, men snarere motbevist at dette ville være et effektivt rusmiddel for en kriger. Et britisk fjernsynsprogram testet i 2004 muligheten for bruk av fluesopp og alkohol ved å la en frisk frivillig bruke våpen typisk for en viking, og deretter evaluere hans utøvelse av de samme våpen under innflytelse av fluesopp og alkohol sammenlignet med ingen innflytelse. Eksperimentet viste at inntaket av fluesopp og alkohol sterkt reduserte hans mulighet for å slåss. Konklusjonen var at berserkgang må ha vært psykologisk – i motsatt fall ville de ha vært for lette å drepe.

Også i en artikkel av Jon Geir Høyerste i tidsskriftet for Den Norske Lægeforeningen, betegnes teorien som svært diskutabel blant annet fordi soppen har en deprimerende og apatiskapende effekt utover den ev. hallusinogene og eksiterende. Var det en ting berserkene ikke var, så var det apatiske! Forgiftning med meldrøyesopp blir også nevnt, idet hallusinogenet LSD er et isolat av soppen. De «kliniske» bilder som gis av berserkene, må synes psykopatologisk mer «enhetlige» enn hva soppinntaket alene skulle kunne frembringe. Sagaene nevner heller ingenting om bruken av sopp i forbindelse med berserkene, noe de trolig ville gjort dersom det var tilfellet, med tanke på hvor detaljert berserkene og deres ritualer med knurring og biting i skjold ellers er beskrevet. Det at de bet i skjoldene synes også bekreftet av arkeologiske funn. Det er funnet sjakkbrikker fra 1100 tallet laget av hvalrosstenner som forestiller en berserk som biter i skjoldet sitt. En slik sjakkbrikke er å se på artikkelens forside. Trekkene ved berserkgang er mer passende med hva som i psykiatrien omtales som dissosiativ transe. Dr.philos. Høyersten redegjør mer utfyllende om dette: Det rituelle ved at de bet i skjoldranden, oftest i gruppe, må ha representert en form for selvsuggesjon, som den innledende manøver (induksjon). Gruppedynamikken underbygde suggestibiliteten, et velkjent forhold fra så vel hypnose i klinisk sammenheng som fra sosialpsykologi. Selve det «kliniske» bilde er karakteristisk for hypnotisk og selvhypnotisk transe: Personene virker fjerne, har innskrenket sensorium når det gjelder persepsjon av omgivelsene samt nedsatt smerteopplevelse. Angivelser om «blodstilling» kan forstås tilsvarende. Og de mobiliserer økte muskelkrefter. Kritisk tenkning og allmenne hemninger svekkes også under transe, funksjoner som i utgangspunktet neppe var spesielt sjenerende for berserkene selv. Men de er ikke bevisstløse – de handler målrettet, som i en slags psykomotorisk «automatisme», muligens sammenliknbart med hva som i norsk rettspsykiatri benevnes «bevisstløshet på handlingstiden». Tilstanden følges av en svær emosjonell utladning i form av tretthet og utmattelse, noen ganger med overgang til søvn. Disse trekkene må sannsynligvis forklares ut fra selve innholdet i transen, nemlig den voldsomme affektive utladningen ved berserkgangen, i kombinasjon med en transe som langsomt ebber ut.

Odins krigere

Berserkene er ikke overrepresenterte i sagaene, de fremstår snarere som sjeldne, men fryktede representanter for den norrøne krigerklassen. Det er sannsynlig at disse krigerne har vært del av en Odin-kult, og at berserker-transen har vært noe denne kulten har dyrket som en gave fra Odin, en gave som skulle mestres og beherskes for å slippes løs som et dødelig våpen i stridens hardeste kjerne. Berserker-raseriet som våpen ville være nytteløst om krigeren ikke lærte seg å påkalle det ved behov, og det er trolig her det kultiske kommer inn. Ved å kalle på Odin, bite i skjoldene og skrike som ville dyr har disse krigerne vært i stand til å sette seg selv i en nærmest hypnotisk tilstand hvor hemningene og smerteterskelen forsvinner samtidig som aggresjon og muskelkraft økes. I Snorres Heimskringla kan vi lese at berserkene var Odins krigere: «hans menn gikk brynjeløse og var gale som hunder og varger, de beit i skjoldene, var sterke som bjørner eller stuter; de drepte alle mennesker, og verken ild eller jern beit på dem: Det heter berserkgang.» En av de mest kjente berserkene, og som vi også har mest kildestoff om, er skalden og Odin dyrkeren Egil Skallagrimsson. Han drepte sin første mann i en alder av bare syv år , han var umenneskelig sterk og med et voldsomt sinne. Som en Odins kriger bar han ikke brynje i kamp, og blant hans mer berømte stridsdåder kan nevnes da han alene angrep elleve mann under et slag i England , og da han rev strupen ut på en motstander under en holmgang.

Egil var uten tvil en Odin dyrker. Dette kommer tydelig frem i hans skaldedikting. Både skaldediktingen og berserker kunsten var egenskaper som ble satt i relasjon til Odin, skaldediktingen som Odins gave, og berserkene som Odins krigere. Det er svært sannsynlig at Egil har tilhørt en Odin kult, og trolig også hatt et eget hov dedikert til denne guden, men sagaene er likevel tause om hans religiøse liv. Trolig ikke fordi han ikke hadde ett, men fordi det passet dårlig for de kristne sagaskriverne å berette om dette. Vi ser ofte at nedskriverne unnlater å skrive om konkrete elementer ved den gamle troen, og de gangene troen eller karakteristiske hedninger fremstår er det ofte i negative ordelag, og de blir ofte beseiret av en kristen konge. Dette gjelder spesielt fra tiden etter Håkon den Gode, før dette kunne sagaskriverne «unnskylde» forfedrene med at de ikke hadde kjennskap til den kristne Gud, og derfor ikke visste bedre. Vi finner derfor også friere beskrivelser av den norrøne kulten i fornaldersagaene, hvor man kunne skrive om en tid som allerede lå i historiens skygge.

At berserkene kan ha hatt tilknytning til en Odin-kult synes å underbygges av at berserkene glimrer med sitt fravær blant kristningskongenes fremste krigere, og at de etter innføringen av kristendommen til Norge ser ut til å forsvinne helt fra sagaene. Lovene nedskrevet etter denne tiden viser likevel at fenomenet ikke var helt borte fra samfunnet, og sammen med forbud mot ting som kunne knyttes opp mot den gamle troen finner vi også forbud mot å gå berserk. Trolig skyldes forbudet her både skadevirkningen disse krigerne kunne forårsake, men også deres kultiske tilhørighet til en religion som nå skulle presses ut av det offentlige rom til fordel for kirken og kristendommen. Ser vi i de eldre sagaene finner vi dem derimot både i fornaldersagaene, som høvdinger på Island, og blant hærstyrken til vår første rikskonge som selv var hedning, Harald Hårfagre.

Berserkene i fornaldersagaene

I fornaldersagaen om den danske Hrolf Kråke, som skal ha levd rundt det sjette århundret, finner flere beskrivelser av berserkene, men de står her i kontrast til sagaens helt og blir fremstilt i et negativt lys. Selv om deres rolle som motstandere av historiens helt gjør at deres fremtreden blir beskrevet negativt, er det likevel verdt å merke seg deres karakteristikk. Berserkene sitter nær kong Adils høysete, hvor de skuler mot nykommeren, Svipdag, og er raskt ute med å utfordre han til kamp. Kampene er ment å være en test, men de gir seg ikke før de må bøte med livet. Ut ifra antallet av kong Adils berserker Svipdag tar livet av, bestod kong Adils berserkgruppe av tolv menn. Etter å ha brutt alliansen med kong Adil drar Svipdag sammen med brødrene sine til kong Hrolf. Også Hrolf har en styrke på tolv berserker i hallen sin, og setene nærmest kongen er forbehold disse. Da berserkene kommer til hallen etter å ha vært ute og kjempet, går lederen deres fra mann til mann i hallen og utfordrer hver enkelt ved å spørre om vedkommende anser seg som deres likemann. Ingen i hallen ønsker å kalle seg deres likemann, før de kommer til Svipdag. Han trekker sverdet og erklærer seg som berserkenes likemann. Til svar får han en utfordring om å slå sverdet i lederens hjelm. Svipdag svinger sverdet, men det gjør ingen skade, og de to gjør seg så klar til kamp. Kongen går da mellom de to og erklærer at de nå skal være likemenn og at de begge er hans venner. De to slåsskjempene erkjenner hverandres stilling og blir forsonet. Fra da av var de alltid enige, stod sammen i krig og vant seier hvor enn de gikk. Vi møter også Bodvar Bjørnsson, sønnesønn av den norske kong Hring. Han var berserk, en egenskap det kan se ut som også hans far, Bjørn, behersket. I en alder av tolv år var hans styrke så fremtredende at han ikke lengre fikk leke med de andre , og hans raseri så sterkt at ikke engang kong Hring turte stå imot han, selv ikke da han slår dronningen i hjel med bare nevene etter å ha funnet ut om hennes rolle i drapet på Bjørn. Bodvar drar siden også til kong Hrolf hvor han møter hans tolv berserker. Ritualet gjentar seg og berserkene spør om noen i hallen vil kalle seg deres likemann. Bodvar reiser seg og erklærer seg ikke bare som deres likemann, men deres overmann. Etter å ha beseiret lederen deres i kamp går kong Hrolf imellom, og de blir forsonet. Det berettes avsluttende om Bodvar at han deltar på den tapende siden sammen med kong Hrolf i et slag mot dronning Skuld. Med våpen i begge hender pløyer Bodvar seg frem så blodet står opp til begge skuldrene, og han hadde ingen andre tanker enn å forårsake så mye skade som mulig før han selv falt. Likene lå i hauger der han stod og han oppførte seg som overkommet av galskap.

Bodvar kjemper alene og han blir ikke omtalt i sagaen som berserk, men hans styrke, raseri og galskap i kamp er likevel svært karakteristisk for en berserk. Bodvar fremstilles som en av heltene i sagaen, og det er trolig av samme grunn han ikke blir omtalt med det negativt ladde ordet.

Sagen om Gange-Rolf er en annen fornaldersaga, nedskrevet på 1300-tallet, som omtaler berserkene. Denne sagaens historiske nøyaktighet har vært omdiskutert, men da det er trekkene rundt berserkene vi skal se nærmest på, og ikke de nøyaktige historiske hendelsene, velger jeg likevel å trekke frem noen beretninger også herfra. Det fortelles at sjøkongen Eirik hadde berserker i hæren sin, og i et slag mot kong Hreggvid, går disse fremst i hæren. Berserkene gikk foran fylkingen og hogg ned folk som de var råved, og de falt over hverandre. Det blir også gjort forsøk på å beseire berserkene, men våpnene biter ikke på dem.

Gjennomgående for berserkene er at de blir ville i kamp og benytter seg av nærkamp-våpen. Årsaken til dette finner vi kanskje i sagen om Fridtjov den frøkne, hvor kong Helge mister flere av mennene sine da det er stukket hull i båtene hans og flere menn drukner idet båtene synker. Berserker raseriet griper han, men Fridtjov og mennene hans er utenfor rekkevidde. Kongen tar da en bue, men full av raseri trekker han buen så hardt at den brister i to og Fridtjov og mennene rømmer til sikkerhet.

I Volsungesaga finner vi den da ti år gamle Sinfjotle. Faren, Sigmund, tar han med ut i skogen hvor de tar på seg ulvehammer. De får da ulvenatur og kan forstå ulvemål. De blir sterke krigere, og når de møter motstand uler de som ville dyr, slik at de kan komme hverandre til unnsetning. Sinfjotle som var en ung gutt, og ingen stor kriger, blir nå så sterk at han alene dreper elleve mann. Han er gått gjennom en forandring som har tatt ham fra ung gutt, til en sterk og fryktløs kriger. Krigere ikledd ulveskinn er også referert til i slaget i Hafrsfjord, hvor Harald Hårfagres hirdskald forteller om ulvhedner:

«Berserker remjet
der striden raste,
Ulvhedner ulte,
og jernvåpen skalv».

Ulvhedner ser dermed ut til å ha vært berserker og Odins krigere, kledd i ulveskinn.

Sinfjotles rolle som Odin kriger blir bekreftet da han siden blir såret og en ravn, Odins fugl, kommer med et blad som legges på Sinfjotles sår. Han kvikner da fort til, såret leges og det er som han aldri var såret. Gunnhild Røthe trekker her paralleller mellom den dødende Sinfjotle, som ved Odins inngripen helbredes raskt, og einherjene, Odins krigere i Valhall som faller i kamp hver kveld og våkner opp igjen dagen etter. Som einherjene er Odins krigere i Valhall, var de Odin dedikerte berserkene hans krigere på jorden. Sinfjotle lever siden i mange år og blir en stor kriger, deltar i mange slag og får mange seire. Da han til slutt dør etter å ha blitt forgiftet, griper Odin selv inn for å hente den falne kjempen til Valhall.

Oppfatningen om at Odin hentet Sinfjotle og hentet han til Valhall har stått sterkt, og Sigmund og Sinfjotle opptrer i Eiríksmál, et kvad til hyllest av kong Eirik «Blodøks» Haraldsson, sønn av Harald Hårfagre. Her sender Odin einherjene Sigmund og Sinfjotle for å møte kong Eirik og bringe han til Odin i Valhall etter at han falt i et stort slag i England.

Berserker i Islendingsagaene

Også forfedrene til kjempen Egil Skallagrimsson knyttes til Odin og berserkene i skikkelse av ulven. Egils farfar het Ulv og blir beskrevet som så stor og sterk at det ikke fants hans like. Som ung lå han i viking og herjet. Han ble en klok og mektig stormann, men om kvelden ble han folkestygg og skiftet ham. Han fikk derfor tilnavnet Kveld-Ulv. Også sønnen til Kveld-Ulv, Skallagrim var berserk, og flere av mennene med dem. Det fortelles at Kveld-Ulv og Skallagrim kommer over Hallvard Hardfare, som regnet seg i slekt med kong Harald Hårfagre, etter at Harald hadde tatt livet av Torolv Kveldulvsson, bror til Skallagrim. Kveld-Ulv og Skallagrim seiler ut og legger til kamp og berserkrien kom over Kveld-Ulv og flere av mennene hans. De dreper for fote til de har hogget ned over femti mann på skipet til Hallvard, Hallvard inkludert. Volden og styrken berserkene kunne fremvise i kamp er uten sidestykke, og sagaen beskriver tørt hvordan Kveld-Ulv svingte spydøksen sin og hogg den i Hallvard, gjennom hjelmen og hodet, så den sakk helt opp under skaftet, og dro den til seg så hardt at Hallvard fòr til værs og ble slengt over bord.

Det å gå berserk var likevel ikke uten konsekvenser for krigeren, og må ha hatt en voldsom påkjenning på kroppen, og har trolig brent opp alt av fysiske reserver kroppen har hatt. Egils saga beretter at mens berserkgangen varte var de så sterke at ingenting kunne stå seg mot dem, men så snart den gikk av dem, var de mer maktesløse enn ellers. Etter kampen mot Hallvard og mennene blir Kveld-Ulf så utmattet at han går til sengs. Han var på dette tidspunktet ikke lengre noen ung mann, og det ser ut som berserkgangen har krevd mer enn hva kroppen hans på dette tidspunktet har tålt. Etter å ha gått til sengs blir Kveld-Ulv bare verre, og kort tid etter dør han. Sagaen sier ikke hva han dør av, annet enn å si at da berserkrien var gått av ham var han helt utkjørt, og tilstanden ble raskt forverret. Trolig har han overanstrengt seg så til de grader, at når adrenalinet har forlatt kroppen har han ikke mer krefter igjen og rett og slett dør av utmattelsen.

Om Skallagrim fortelles det at han også ble ram om kvelden, og en kveld er han ute og leker med sønnen Egil og kameraten hans, Tord. De to guttene, som var tolv år gamle, prøvde å slite ut Skallagrim, som ikke var noe ungdom lengre, og det ser ut som de skal lykkes. Men da kvelden kommer og solen går ned blir det fort verre. Skallagrim løfter Tord til værs og slenger han i bakken så hardt at han dør, og griper deretter etter Egil. Torgerd Bråk, ei trellkvinne og Egils fostermor, ser dette og spør Skallagrim om han vrenger stygghammen ut mot sin egen sønn. Skallagrim slipper da taket i sønnen, men Torgerd må bøte med livet isteden.

Utenom å assosieres med ulven, er berserkene ofte assosierte med bjørnen. Berserken i første del av Vigaglums saga, som utspiller seg da Håkon den Gode (Norges konge ca. 933 – 961), sønn av Harald Hårfagre, var konge i Norge, kommer inn i høvding hallen under Diseblotet og gjentar ritualet vi har sett tidligere, ved å spørre gjestene om de ser seg som hans likeverdige. Denne berserken bærer navnet Bjørn. Han blir drept av Vigfus, og Vigfus blir da tilbudt å arve berserkens makt og anseelse. Den samme saga beretter om Eyjolf Ingjaldsson som vandrer ut i skogen. Han tar her av seg en lodden kappe, legger sverdet oppå og går ut i skogen for å hugge ved. Da han kommer tilbake er kappen borte, men sverdet ligger igjen. Han får øye på en ung bjørn som har dratt kappen med seg. Eyjolf trekker sverdet sitt og dreper bjørnen. Etter dette vender han tilbake til sine venner, og blir mottatt som en ny mann da han fremlegger bjørnens snute. Det er tydelig at hans anseelse er kraftig økt som følge av bragden. Han beseirer også siden en berserk i tvekamp.

I Grettes saga finnes vi likhetstrekk til Vigaglums saga. Her er det sagahelten Grette selv som mister kappen sin til en bjørn. Han trekker sverdet og går bjørnen i møtet. Han feller bjørnen, henter kappen sin og hugger labbene av bjørnen. Disse legger han siden frem på bordet i hallen, og hans anseelse øker betraktelig.

At berserkene som går gjennom hallen og utfordrer de sittende gjestene, eller at krigere øker i status etter på et eller annet vis ha tilegnet seg egenskapene til en bjørn eller ulv, enten i form av å ikle seg deres skinn eller felle de i kamp, er skildret så likt i så mange forskjellige sagaer er trolig ikke tilfeldig. Mer sannsynlig er det at dette har vært del av en initiasjon til en krigerelite, hvor man gjennom å enten beseire en annen berserk, eller å tilegne seg kraften fra en ulv eller en bjørn, har bevist sitt mot og sine krigerferdigheter.

Britt-Mari Näsström trekker frem et annet eksempel i boken «Blot», hvor hun refererer til sagaen om Hrolf-Kraki, som vi har nevnt tidligere. En del av sagaen beretter hvordan Bodvar dreper et stort udyr, som Saxo beskriver som en bjørn, og lar den livredde Hott drikke to store slurker av blodet og spise udyrets hjerte. Den tidligere redde og lite krigerske Hott, får siden en helt ny status, blir gitt navnet Hjalte og blir siden et av medlemmene i Hrolf-Krakis berserklag. Näsström mener at bakenfor historien om Bodvar og Hott ligger det en initiasjonsrite hvor den eldre krigeren initierer den yngre Hott til mennenes kretser. Hun mener at bjørnen her er et felles symbol, noe som kommer igjen i ordet berserk, som betyr bjørneskjorte. Hott blir skremt og ydmyket av de eldre i dette forbundet, utkjemper en skinnkamp og vinner retten til å tre inn i forbundet, tre momenter som vanligvis inngår i en initiasjonsrite. Under kampen gjentar han tre ganger en setning om at denne kampen kommer til å bli hans død, noe Näsström mener er den del av ritualet. Å «dø» fra barndommen eller fra sitt gamle menneske er et annet moment som er vanlig i innvielser, som ved innvielse i de hemmelige mannsforbundene som visse ordener utgjør, hvor de som ønsker å tre inn må ligge en stund i en likkiste.

Denne transformasjonen passer godt med hvordan sagaene fremstiller krigerne etter at de er begått en stor dåd, enten ved å beseire en berserk eller tilegne seg kreftene til en ulv eller en bjørn. Som vi har sett har jo også deres posisjon og status i samfunnet økt etter at de har utført denne dåden. Hott tar til seg udyrets villhet, ureddhet, og kanskje også evnen til usårbarhet, en egenskap man trodde berserkene hadde i kamp. Da han har gjennomgått initiasjonen, skifter han navn til Hjalte, for å markere at han nå er en annen enn den han var tidligere.

Berserkene i kongesagaene

Foruten Ynglinge-saga hvor det fortelles om berserkene som Odins krigere, møter vi dem først igjen i Halvdan Svartes saga. Der er det sagahelten Sigurd Hjort som blir presentert som en stor kriger, og han var slik en dyktig kriger at han tolv år gammel drepte Hildebrand berserk og elleve andre berserk. Igjen ser vi at det å beseire en berserk blir trukket frem som en stordåd som gav økt status som kriger. Sigurd er likevel ikke uovervinnelig, og faller siden selv for en berserk ved navn Hake. Berserkene i sagaen fremstilles som onde, og etter å ha drept Sigurd bortfører de barna hans og plyndrer gården. Halvdan entrer da scenen og frigjør barna før han lar gården til Hake brennes ned, med mennene hans inni. Berserken selv velger å ta sitt liv ved å legge seg over sitt eget sverd.

Det sies ingenting om hvorvidt Halvdan selv holdt berserker i hirden sin, men vi finner dem med høy status hos hans sønn, Harald Hårfagre, som også var knyttet til Odin gjennom sitt andre tilnavn, som dessverre er mindre kjent i dag; Harald Odinsfostre. Harald lot bygge et stort hærskip hvor han satte hirden sin og berserkene. Han var svært nøye i valg av stavnbuer, for de hadde kongens merke. De som befant seg her hadde en viktig plassering, og vi kan anta at det var gav stor ære å befinne seg blant de utvalgte. Fra stavnen og bakover til øserommet het det rausn, og her hadde berserkene sin plass. Vi har tidligere sett hvordan berserkene deltok i slaget i Hafrsfjord, hvor det fortelles om berserker som brøler og ulvhedner som uler.

Fagerskinna beretter også om Harald og hans berserker, og det fortelles at han hadde stor tiltro til dem. Det fortelles at Harald hedret kjempene og foregangsmennene i følget sitt, og de var så djerve og uredde at de var først i fylkingen i kampene og hadde ulvefelleskapper i stedet for brynjer. Også i skaldeform fortelles det om Haralds ulvekrigere:

«Om berserkers utstyr vil jeg spørre deg,
liksjømaker! Hvordan er hærfanget
for dem som trenger seg frem i flokken,
og vil være djerve i striden?

Ulvhedner kalles de som i kampen
går med blodsølte skjoldrender,
sårfarger spydene røde
på dem som til draps kommer,
som der braker sammen.
Jeg tror kongen helt satte sin lit til
de djerve pålitelige mennene,
de som hogger i skjold.»

Det er verdt å merke seg at berserkene her fremstilles som både pålitelige og formidable krigere som kongen hadde stor tillit til. Dette står i kontrast til hvordan de ofte ellers fremstilles i sagaene. Dette kan ha sammenheng med at de her er fremstilt som allierte med sagaens hovedperson, og ikke som hans motstandere.

Islendingsagaen om Egil Skallagrimsson bekrefter at kong Harald hadde berserker i hæren sin. Tolv av dem stod foran i båten, og siden ved masten, rundt kongen, under slaget i Hafrsfjord.

Berserkene forsvinner etter dette gradvis ut av sagaene, samtidig som kristendommen gjør sitt inntog i landet. Harald Hårfagre er den siste norske kongen som blir nevnt med en hær av berserker. I den islandske lovboken Grágás er berserkergang blitt forbudt ved lov og straffes med tre års landsforvisning. Boken er nedskrevet på 1100 tallet, men lovene har sitt utspring fra 900 tallet.

En beretning i fra Flateyjarbók, med paralleller til en beretning i fortellingen om Vatsdølene, forteller om hvordan biskop Fridrek havner i konflikt med to berserker. Det fortelles at berserkene ankom et stort gilde, og gikk straks i gang med å utfordre folket der. De bet i skjoldene, ulte som hunder og gikk over brennende ild. Biskopen kaster viet vann over ilden og berserkene kan da ikke lengre gå på den. I Flateyjarbók ender det med at de begge faller fremover og brenner i hjel, mens biskopen selv går helskinnet gjennom. I fortellingen om Vatsdølene blir berserkene skrekkelig redde ilden etter biskopens inngripen, og de flykter til benkene. Her blir de slått i hjel av deltakerne på gildet. Etter denne oppvisningen lar mange seg imponere av biskopen og vender seg til Gud og tar den nye troen.

Vi ser at berserkene forsvinner ut av sagaene, og der hvor de fremtrer etter kristendommens inntog er det for å vise den nye troens styrke ved å beseire Odins fremste krigere.

Selv om berserkene forsvinner, finner vi likevel en referanse til berserkens egenskap i et svært skjebnesvangert øyeblikk i sagaen om Olav den Hellige. Tore Hund, mannen som av mange blir ansett som Olavs banemann, lar seg nemlig ikke såre av jern! Flateyjarbók forteller at Tore Hund hadde fått finneferden av Håkon jarl Sigurdsson, og mens han var nordpå fikk han laget seg tolv reinskinnskufter med så mye trollskap i, at ingen våpen kunne bite på dem, enda mindre enn på brynjer. Tolv tallet kjenner vi igjen som en referanse til antallet i en gruppe berserker, sammen med egenskapen som gjør at våpen ikke biter på dem. Snorre beretter at Tore Hund bar en slik reinskinnskufte da han møtte Olav i slaget på Stiklestad. Kong Olav hogger til Tore, men sverdet sårer han ikke, og der hvor slaget traff skinnkuften står det røyk opp. Sigvat Skald refererer til dette i et kvad fra slaget:

«Gavmild konge merket
hvordan kraftige galdrer
fra trollkyndige finner
fullt ut Tore berget:
da gullets herre hamret
«Hunden» over aksla
med gullprydet klinge -
den beit ikke på ham»

Kongen utbryter da til sin sidemann, Bjørn stallare: «Slå du hunden som ikke jern biter på». Bjørn snur øksa i hånden og slår til med hammeren. Tore sjangler under slaget, men faller ikke, og Bjørn må selv bøte med livet. Hendelsen er likevel nok til at kongen mister fokuset et øyeblikk, og mennene rundt kommer nært nok innpå til å såre han og gi han banesår.

Slik kunne også sagaberetterne forklare deler av Olavs nederlag på Stiklestad; han kjempet ikke bare mot menn, men mørk magi med opphav fra Odin, var tatt i bruk i kampen mot han og beskyttet hans fiender.

Konklusjon

Berserkene har trolig tilhørt en krigerkult som dyrket Odin, en kult med egne initiasjonsriter hvor man «døde» og tilegnet seg nye egenskaper og en høyere status i samfunnet som en mektig kriger. Deler av kampritualet har vært å knurre og bite i skjoldet med mål om å oppnå en transe, sannsynligvis en dissosiativ transe. De var ofte å finne rundt maktpersoner som høvdinger og konger, og var kjente for deres dyktighet i kamp og ofte særdeles voldelige handlinger. Deres tilknytning til Odin har vært uforenelig med den kristne troen, og deres høye status som høvdingene og kongenes elitekrigere må dermed ha forvitret etter hvert som kristendommen har gjort sitt innpass blant den herskende overklassen. Berserkenes negative fremstilling og deres fravær i de senere sagaene må dermed ses i sammenheng med at kongene i Norge ble kristne og forbudet mot å holde ved den gamle troen også medførte et forbud mot berserkgangen.

I sagaene før kristendommen gjør sitt inntog har berserkene høy verdi når de er tilknyttet en populær konge, og gjennom kongen tjener fellesskapet ved å sloss for kongen og beskytte hans undersåtter. De blir derimot fremstilt negativt i de tilfellene hvor de opptrer på vegne av en ond konge, eller uten tilknytning til en herskermakt. Dette kan ha sammenheng med at de var mektige krigere som mindre fellesskap hadde vanskelig for å stå imot: ved kamp var man nærmest garantert å miste flere menn enn antallet berserker man beseiret. Derfor forteller sagaene også ofte om at forsøk på triks og lureri for å beseire berserkene, f.eks. ved å brenne ned hallen mens berserkene sov ut rusen fra kvelden før og lignende.

Det er også en sjans for at berserkene blir fremstilt i et mer negativt ordelag enn hva som var tilfellet, beskrivelsene av berserkene er fra en tid hvor den gamle og nye troen eksisterte side om side, og kristendommen forsøkte å spre sin misjon. Noen i samtiden har kanskje undret seg over hvordan en gud kunne være falsk, eller svak, når hans utvalgte krigere var så mektige og nær uslåelige. Svaret kan ha vært å svartmale krigerne og fremstille dem på samme måte som Odin ofte ble fremstilt; som onde og ustabile krefter som ikke kan stoles på. Ved innføringen av en ny tro og et kristent samfunn med nye moralske verdier, var det ikke lengre plass til aggressive krigere tilknyttet en krigskult dedikert til Odin.

Kilder

Angrvadil, oversatt av Edvard Eikill

Egils saga. Sagaer i utvalg. Aschehoug & CO. Parvoo 1995.

Fagerskinna, oversatt av Edvard Eikill, Saga Bok 2008. 2 utgave.

Flateyjarbòk. Bind I. Prentverk Akraness H.F 1944.

Flateyjarbòk. Bind II. Prentverk Akraness H.F 1944.

Fortælling om Vatnsdølerne. http://www.heimskringla.no/wiki/Fortælling_om_Vatnsdølerne. Sist endret 23 Des. 2013.

Grágás, http://heimskringla.no/wiki/Kristenretsafsnittet Siste endring 26 Des. 2013.

Grettes saga, http://www.heimskringla.no/wiki/Grettes_Saga Siste endring 23 Des. 2013

Heimskringla. Gustav Storms utgave. J.M. Stenersens Forlag A/S. Oslo 2003.

The saga of Hrolf-Kraki, oversatt av Jesse L. Byock. Penguin Books. 1998.

Vigaglums saga, http://www.heimskringla.no/wiki_Vigaglums_Saga Siste endring 13 Jan. 2013.

Litteratur

Berserkene – hva gikk det av dem: http://tidsskriftet.no/article/1121904. Dr.philos. Jon Geir Høyersten.

Blot, Britt-Mari Näsström. Pax Forlag. 2001.

I Odins Tid, Gunnhild Røthe. Saga Bok. 2010

Krigerske brettspillere: http://www.aftenposten.no/fakta/innsikt/Krigerske-brettspillere-7573845.html Sist oppdatert 11. Sep. 2014.

Bilde forside:

http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/0/04/Berserker%2C_Lewis_Chessmen%2C_British_Museum.jp

Historie artikler av Steffen Thunheim

søndag 11. januar 2015

Tilgjengelige artikkler

Berserkene: Odins krigere

torsdag 8. januar 2015