(se artikkelen: Hvem var Håkon jarl? for en innføring i den politiske bakgrunnen)
Introduksjon
I denne teksten vil jeg ta for meg de religiøse aspektene i beretningene om Håkon Ladejarl Sigurdsson. Problemstillingen som skal tas opp er: Hva kan sagaenes beretninger om Håkon jarl fortelle oss om den norrøne religion? Det er altså ikke en generell presentasjon av norrøn religion i sin helhet. For å finne svar på dette spørsmålet vil jeg gå gjennom de beretninger som omhandler Håkon Ladejarl Sigurdsson og som kan gi oss ett innblikk i den norrøne religion, med utgangspunkt i beretningene i Flateyjarbók, den største av de gamle islandske manuskriptene. Innholdet er en samling av sagaer og dikt, og mye av stoffet er svært gammelt. Den tar utgangspunkt i de norske kongesagaene, men utfyller disse med informasjon fra andre, kortere sagaer og fortellinger som vi ikke finner andre steder, som beretning om hvordan Norge ble bebodd (Hversu Noregr byggðist),Grœnlendinga saga og Eiríks saga rauða som inneholder beretningene om ferdene til Vinland, samt en unik samling annaler som tar for seg tiden fra skapelsen og frem til 1349 og den eneste kopien av Edda diktet Hyndluljóð.
Beretningene om Håkon Sigurdsson fra Flateyjarbók er lite kjente utenfor de forskningskretser som særlig befatter seg med vikingtid og norrøn religion. Flateyjarbók er et viktig verk blant annet fordi det berører viktige spørsmål innenfor religionsforskningen, som oppføringen av hov og gudehus, forholdet mellom guder og mennesker og bruken av gudebilder. Den gir også et sjeldent innblikk i forholdet mellom Håkon Sigurdsson og hans gudinne, Torgerd Hordabrud. Deler av stoffet er også meget kontroversielt, som beretningen om at Håkon skal ha ofret sin egen sønn under slaget i Hjørungavåg, og tatt i bruk kraftig trolldom. Alt dette er emner som vil tas opp i denne teksten. Der hvor det er hensiktsmessig vil det også trekkes paralleller til andre konge og islendingsagaer.
Sagakritikken
Betydningen av sagaene som historiske kilder har vært svært omdiskutert de siste tretti årene. Før 1900 - tallet ble sagaene tillagt høy troverdighet av norske professorer på feltet som Gustav Storm (1845 – 1903) og Alexander Bugge (1870 – 1929), men den radikale sagakritikken vant frem tidlig på 1900 tallet med blant andre Edvard Bull den eldre (1881 – 1932) i spissen, hvor sagaene som kilder ble forkastet. Fra 1980 – 1990 tallet har en konstruktiv sagakritikk gjort seg mer gjeldende, hvor det er en større enighet om at det som står i sagaene kan være mer korrekt enn hva man tidligere har antatt, selv om man må utvise forsiktighet og fornuft ved bruk av sagaene som kildemateriell. Den konstruktive sagakritikken i Norge tar sitt utgangspunkt i forskningen til Knut Liestøl fra 1922 om at sentrale historiske fakta i muntlig overlevering kan overleve i omlag 350 år. Den konstruktive sagakritikken vil også ligge til grunn for denne oppgaven, hvor det i stor grad tas utgangspunkt nettopp i Flateyjarbók. Flateyjarbók er skrevet omlag 392 år etter Håkon Sigurdssons død, og er dermed førti år senere enn de 350 årene Knut Liestøl tar høyde for, samtidig vet vi i dette tilfellet at saganedskriverne har hatt tilgang på en rekke allerede nedskrevne sagaer fra 1100 og 1200 tallet og at den muntlige kulturen på Island stod svært sterk. Det spesielle med Flateyjarbók er at den ikke tidligere er blitt oversatt til norsk i sin helhet og inneholder mye stoff som er ulikt det vi møter i Heimskringla eller Fagrskinna. De beretningene om Håkon Sigurdson som ligger til grunn for denne oppgaven er dermed blitt oversatt av meg selv og med rettledning fra Edvard Eikill (f.1930) som tidligere har oversatt en rekke bøker fra norrønt til norsk på vegne av Saga Bok forlag.
Kildene
Jeg vil her starte med å gi en kort introduksjon av primærkildene det vil bli referert til i denne teksten.
Flateyjarbók: Den største av de gamle islandske manuskriptene. Boken skal ha blitt påbegynt i 1387 og fullført omkring 1394 på befaling av Jón Hákonarson. I siste halvdel av 1400 tallet ble manuskriptet utvidet med Magnúss saga góða ok Haralds harðráða, trolig på befaling av Þorleifr Bjornsson, som på denne tiden eide boken. Den første siden slår fast at dens eier var Jón Hákonarson og at boken ble nedtegnet av to prester: Jón prestr Þórðarson og Magnús prestr Þórhallsson.
Heimskringla: En samling av de norske kongesagaene fra Ynglingeættens opphav i en mytisk urtid med utgangspunkt i Odin og frem til slaget på Re i 1177. Nedskrevet av Snorre Sturlason på Island i tidsrommet 1220 – 1230, trolig på oppfordring fra den norske kongen Håkon Håkonsson (Norges konge 1217 – 1263). Snorre skriver med en stor tro på at det han forteller er historisk korrekt og bruker skaldevers som referanse til at hendelsene faktisk er slik som han skriver. I sin innledning til Heimskringla skriver Snorre selv at mange av beretningene er fortalt av gamle og kloke menn, men at han likevel setter størst lit til kvadene, ettersom han mener det finnes minst feil i disse, dersom de blir riktig kvedet og skjønnsomt tolket.
Fagrskinna Noregs Konungatal: Vanligvis referert til bare som Fagrskinna. Inneholder en samling norske kongesager fra Halvdan Svarte (810 – 860) til slaget på Re i 1177. Dette verket er antatt å være skrevet i Trøndelag engang i tidsrommet 1236 – 1239, og på etterspørsel fra den mektige arnmødlinge-ætta på Giske utenfor Ålesund. Det er uvisst om forfatteren var en nordmann eller en islending . Den siterer mange skaldekvad, til dels andre enn de som finnes hos Snorre, og beretningene er ofte kortere uten de ekstra tilleggsopplysningene vi kan finne i Heimskringla. Verket er også blottet for religiøse mirakler og forklaringer, unntaket er en eneste kort setning om at det forekom jærtegn rundt blodet og legemet til Olav den hellige.
Njåls saga: Nedskrevet mot slutten av 1200 tallet. Finnes i et større antall håndskrifter enn noen annen islandsk ættesaga. Handlingen foregår for det meste på Sør-Island i tiden rundt år 1000.
Norrøn religion
Det må først påpekes at man i vikingtiden ikke snakket om noen norrøn religion, vikingene hadde ikke noe særegent navn for sin tro. Dette var noe som først ble utviklet i møte med kristendommen, og man benyttet da begrepet ”forn siðr”, gammel sed, om den norrøne troen, i motsetning til ”nýr siðr”, ny sed, om kristendommen. Under religionsskiftet utviklet man begrepet heiðinn dómr, hedendom, dette som tilsvar til kristinn dómr, kristendom.
Den norrøne religionen var en polyteistisk religion, og er ofte referert til som åsatro – troen på æsene. Dette fordi det i den norrøne gudeverden var æsene som var hovedgruppen, med åsen Odin som gudenes konge. Æsene var likevel ikke den eneste gudegruppen og vi kan lese om andre gudeætter i de gamle gudefortellingene, som vanene. Den norrøne religionen hadde ingen form for institusjonalisert eller sentral religiøs organisasjon, noe som førte til lokale variasjoner. Disse var ikke særlig store, det nordiske folket dyrket stort sett de samme gudene, men det gav mulighet for ættene å tilføre sine egne guddommer. Dette kan ha vært tilfelle med Håkon jarls gudinne, Torgerd Hordabrud, som vi vil komme tilbake til senere. Religionshistoriker Britt-Mari Näsström mener at selv om det fantes mange guder, var det vanlig at man foretrakk én gud, og det var ikke uvanlig at guden fulgte slekten, slik tilfellet var med Tor og Frøy, noe hun finner belegg for i de islandske ættesagaene. Til tross for at man ikke hadde en institusjonalisert eller sentral religiøs organisasjon, og til tross for at man selv kunne velge hvilke guder man valgte å tilbe, ser det likevel ut til at man har skilt mellom to typer kultutøvelse.
Den sentrale og den lokale kulten.
Historikeren Jon Vidar Sigurdsson skiller mellom den sentrale kulten som foregikk på høvdinggårdene, på tingene eller hellige steder, og den lokale kulten som foregikk hjemme på gårdene. Den sentrale kultutøvelsen, som i første rekke gikk ut på ofringer og blot til gudene, ser ut til å ha vært ledet av høvdingene. Vi kan anta at den lokale kulten ble ledet av gårdens overhode. Dette kan også forklare hvorfor sagaene skiller mellom hov og gudehus som oppholdssted for de norrøne kultbildene, som ofte fremstår i sagaene i form av statuer i tre eller stein, og som skulle forestille de forskjellige norrøne guddommene i menneskelignende utforming.
Håkon Sigurdsson i Flateyjarbók.
Håkon Sigurdsson skulle bli den siste av de norske herskerne som holdt seg til denne gamle troen. Håkon levde i perioden ca 937 – 995 og var hersker i Norge i perioden fra 970 til 995. Han tilhørte den mektige håløygaslekten og kunne dermed regne sin ætt tilbake til Odins sønn Sæming. Etter Håkons død overtok Olav Tryggvason makten i landet, og med han ble kristendommen innført til Norge. Slekten til Håkon jarl var lenge nært knyttet til Hårfagre- slekten. Håkons bestefar Håkon Grjotgardsson fikk oppsynet over Trøndelag når Harald Hårfagre var andre steder i landet, og hans datter – Håkon jarls tante – Åsa Håkonsdatter, var gift med Harald Hårfagre. Etter Håkon Grjotgardsson fikk sønnen, Sigurd Ladejarl Håkonsson, jarletittel over Trøndelag. Han giftet seg med Bergjlot, som var datter av en av Harald Hårfagres andre koner, og hun ble mor til Håkon Ladejarl Sigurdsson. Dette nære forholdet mellom to av Norges mektigste slekter kom likevel til en brutal slutt, noe som skulle kommer til å prege ettermælet og beretningene om Håkon jarl i en tid hvor Hårfagre ætten igjen satt på makten i landet. Sigurd Ladejarl Håkonsson ble drept omkring år 962, da Håkon Sigurdsson var ca 25 år gammel. Drapsmennene var ingen andre enn Norges konge på den tiden, Harald Eiriksson, bedre kjent som Harald Gråfell og hans bror Erling Eiriksson, med hjelp fra Sigurd jarls egen bror, Grjotgard Håkonsson. Bakgrunnen for drapet var den store makten og populæriteten Sigurd jarl hadde vunnet seg og den potensielle trusselen dette kunne føre til for kongemakten. Dette markerte slutten på vennskapet mellom Ladejarlene og Hårfagreætten.
Etter drapet på faren dro Håkon til Danmark hvor han ble tatt godt imot, og sammen med Harald Gormsson, danekongen, konspirerte de for å ta livet av Harald Eiriksson og innsette Håkon jarl som danekongens vasall i Norge, og dermed legge både Norge og Danmark inn under danekongen. Planen var vellykket og Håkon jarl fikk på den måten makten i Norge. Men også denne alliansen skulle komme til å sprekke, og varte bare 3 – 4 år (973/974). Etter å ha tapt et slag mot den tyske keiseren lot Harald Gormsson seg kristne, og tvang siden også Håkon jarl til å ta imot dåpen. Danekongen gav Håkon flere prester og lærde menn som han skulle ta med seg til Norge for å kristne landet. Håkon jarl satte derimot prestene og de lærde på land så fort han fikk bør til å seile tilbake til Norge. Da han kom til Norge fikk han høre at noen danske jarler hadde vært i Viken og brutt ned hov og tvangskristnet alle de folk som de kom over. Håkon bygde da opp igjen alle de hov som var blitt brutt ned og sendte bud til alle i Viken at ingen mann skulle beholde den tro som jarlene hadde påbudt. Etter dette brøt han helt med danekongen, og betalte ham heller aldri igjen skatt. På mange måter gjorde Håkon jarl seg til en forkjemper for den norrøne religion ved å forkaste kristendommen og gjenoppbygge og ivareta de hedenske helligdommene i Norge. I hyllingskvadet Vellekla av Einar Skålaglam blir Håkon Jarl omtalt som den store fornyeren av den gamle religionen. Etter bruddet med danekongen satt Håkon jarl på makten i Norge helt til Olav Tryggvason kom til landet i år 995, og Håkon ble drept av sin egen trell det samme året.
Torgerd Hordabrud: Håkon jarls gudinne.
I beretningene om Håkon jarl refereres det ofte til hans gudinne, Torgerd Hordabrud som hun blir kalt i Flateyjarbók. Disse beretningene gir et viktig bidrag til våre få kilder og sparsommelige kunnskaper om denne typen guddommer. De første forklaringene på hvem Torgerd er finner vi hos Snorre Sturlason og Saxo Grammaticus. I Snorres Edda skriver han i Skáldskaparmál kap 55: ”Så er sagt, at kongen som er kalt Hölgi, som Hàlogaland er oppkalt etter, var far til Torgerd Holgabrud”. Snorre forteller at det ble blotet til dem begge. Saxo forteller hvordan Kong Helge i Hålogaland frir til Finnekongen Gauses datter Thora, blir avvist av faren, men vinner sin brud ved Hotherus`s hjelp. Gustav Storm (1845 – 1903) forklarer her at Thora er et kjælenavn for Torgerd, og at det her er Torgerd Hordabrud det er snakk om. I sagalitteraturen opptrer Torgerd under forskjellige tilnavn; Höl¬gabrúðr, Hörgabrúðr, Hölga troll, Hölgatroll, , Hördatroll. Gustav Storm gikk i sin tid gjennom disse navnene og kom til den konklusjon at tilnavnene med ”brúðr” trolig er de opprinnelige, mens tilnavnene med troll er kommet inn senere, trolig som et resultat av demoniseringen av Torgerd Holgabrud. I Flateyjarbók omtales hun som Hordabrud, noe som trolig refererer til hennes opphav i Hordaland, og som et mer nøytralt tilnavn enn betegnelsen troll. Ettersom Flateyjarbók benytter seg av tilnavnet Hordabrud, er det også det som vil ligge til grunn for denne oppgaven. Gunnhild Røthe plasserer Torgerds tilholdssted på en øy, noe som vil forklare at Håkon jarl gikk i land på ei øy, Primsigd, da han skulle ofre til Torgerd under slaget i Hjørungavåg. Hun trekker også paralleler til Halfdanar saga Brǫufostra, hvor det fortelles om ei kvinne ved navn Ladgerd som hersket over ei øy som Halfdan seilte forbi på vei til England. Til henne ofret han mye gods mot at hun gav ham mange skip. Saxo nevner ei Ladgard i beretningen om Ragnar Lodbrok. Hun er her fremstilt som leder for en gruppe valkyrier, en funksjon som er tilsvarende Torgerds valkyriefunksjon under Hjørungavåg slaget. Nora Chadwick har identifisert Torgerd med Ladgerd. Hun mener det norrøne navnet Hlaðgerð er identisk med det latinske navnet Lathgertha (Ladgerd). Ladgerd er både Ragnars elskerinne og valkyrie, en rolle som Røthe sammenligner Torgerds forhold til Håkon jarl. Religionshistorikeren Gro Steinsland forklarer Torgerd som en fylgje. Det si en verneskikkelse for individet eller slekten. Som eksempel på en ættefylgje, bruker hun nettopp Torgerd, som er ladejarlenes slektsmor, og forteller at ættefylgjen i enkelte tilfeller kan ta form nærmest som ei gudinne. Hun påpeker at Torgerd, ifølge flere kilder, skal ha vært representert med egen kultstatue i et kulthus på Lade, hvor hun ble dyrket sammen med søsteren Irpa. Dersom vi ser på den historiske utviklingen av Torgerd Hordabruds omtale er det mulig at Torgerd opprinnelig var ei kvinne som tilhørte ladejarlenes ætt, håløygene, og som etter sin død ble opphøyet til en ættefylgje. Denne kulten har så spredt seg med håløygene etter hvert som de ekspanderte sitt maktområde. Med tiden ble hun blitt gitt så mye makt at hun på Håkon jarls tid er blitt oppfattet som en gudinne på linje med Odin og Tor. I Njåls saga gis hun samme status i omtalen av gudene som Tor, og hun er representert med en egen gudestatue i gudehusene som er knyttet til Håkon jarl. Gunnhild Røthe mener kulten om henne opprinnelig var knyttet til hennes gravhaug/horg, derav hennes tilnavn med hørg. Her hun ble dyrket av håløygene som familiens fylgje og utviklet seg siden til en nasjonal kult med flere kultsteder i form av tempelbygg.
Det norrøne kulthuset
Det har lenge vært diskutert om det norrøne kulthuset, hovet, har vært en egen sakral bygning, eller om hovet bare har vært en forlengelse av høvdinghallen. Gro Steinsland drøfter denne diskusjonen og trekker frem at man i eldre litteraturforskning mente at hovet betegnet en sakralbygning på linje med den kristne kirken. Fra 1960 endret arkeologen Olaf Olsen på hele diskusjonen og hevdet at hovet ikke var en egen sakralbygning. Han mener derimot at ordet hov bare refererer til en gård som var samlingssted for den felles gudedyrkelsen. Han flytter også i stor grad den norrøne gudedyrkelsen utendørs, og mener at i den grad gudedyrkelsen har funnet sted innendørs har dette vært i gårdens storstue, eller i gildehallen, som så ble utstyrt med gudebilder og tepper for anledningen. Disse ble så fjernet igjen mellom festene, når rommet fungerte som oppholds og arbeidsrom. At ordet hov er blitt gitt betydningen tempel, mener han skyldtes at man i nordisk språk ikke hadde noe eget ord for kultbygninger. Da man siden skulle gjengi bibelske og verdenshistoriske fortellinger trengte man et ord for jødenes og romernes hedningetempler, og man valgte da å benytte ordet hov. Få generasjoner etter omvendelsen til kristendommen ble minnet om de hedenske hovenes karakter som kombinert profane og sakrale visket bort. Under inntrykk av den kristne kultbygningens eksklusivt sakrale anvendelse skjedde dermed en forskyvning av ordets betydning. Han mener dermed at saga nedskriverne må ta feil når de beskriver de hedenske hovene som bygninger reist eksklusivt til å praktisere den norrøne gudedyrkelsen.
De aller seneste årene er diskusjonen likevel igjen vendt om, ettersom flere nyere funn kan tyde på at det førkristne samfunnet virkelig hadde egne kultbygninger på høyt sosialt nivå. Gro Steinsland refererer her til Øyrbyggenes saga hvor det fortelles om Torolf Mosterskjeggs hov på Island:
"Ved Hovsvåg bygde Torolf seg en stor gård som han kalte Hovstad. Der lot han reise et hov, og det var et stort hus. Det hadde en dør på langveggen nær ved den ene tverrveggen, og innenfor sto høysetestolpene, og i dem var det noen nagler som kaltes ”gudenagler”. Der inne var det fredlyst. Lenger inne i hovet var det et tilbygg som lignet koret i kirkene nå, og der stod det en stalle midt på gulvet, liksom et alter, og på den stallen lå det en helsmidd gullring som veide tyve øre. På stallen skulle og blotbollen stå, og oppi den blotteinen, som var en skvettekost til å skvette offerblod av bollen med."
Denne sagaen gir et godt innblikk i hvordan hovet kan ha sett ut innvendig, og nedskriveren av sagaen trekker klare paralleller til samtidens kristne kirker.
Dersom vi vender oss til Flateyjarbók kan vi finne en unik beskrivelse av hvordan selve hovet så ut som byggverk. Det fortelles her om Sigmund, sønn av en av Håkon jarls lendmenn på Færøyene, som kommer til Norge. Under oppholdet spør Håkon hvilken tro han har, og Sigmund svarer at han tror på sin egen kraft og styrke. Håkon sier da at slik må det ikke være, men Sigmund skal søke råd hos den som han selv setter all sin lit til; Torgerd Hordabrud. Beskrivelsen som så følger gir et sjeldent innblikk til et av den norrøne religionens store kulthus, det norrøne hovet. Sagaen forteller at de to går inn i skogen og følger en liten sti til de kommer frem til en rydning hvor det står et hus med en skigard rundt. Dette huset var usedvanlig flott og fullt av utskjæringer som var innlagt med gull og sølv. De går inn i huset, og her står det en mengde med gudebilder og det var mange vinduer, så det fantes ikke skygge noen plass.
Foruten denne skildringen finnes en rekke referanser til hovbygninger i Flateyjarbók, ikke minst i sagaene om Olav Trygvasson og Olav Haraldsson.
Dersom vi ser i islendingsagaen Njåls saga, finner vi en annen beretning om et hov som Håkon jarl eide, da sammen med storbonden Dale-Gudbrand . Det fortelles her at Gudbrand var den største venn av Håkon jarl, og de hadde et hov sammen som aldri ble lukket opp, bortsett fra når jarlen selv var til stede. Det var det ene av de to største hov i Norge, det andre var på Lade. Beskrivelsene her tyder også på at gudehusene ikke var en del av høvdinghallen, men derimot var utskilt fra de andre bygningene, som på Lade hvor gudehuset er plassert i en lysning i skogen på respektfull avstand fra de verdslige bygningene. Røthe legger også vekt på kildenes beskrivelse av en egen kultbygning i forbindelse med Torgerd Hordabrud. Dette gir grunnlag for å tro at det faktisk har eksistert egne kultbygninger i vikingtiden for de norrøne gudene. Det er likevel mulig at oppføringen av slike byggverk var forbeholdt de områdene hvor høvdingene hadde ressursene og arbeidskraften som trenges for å sette igang et slikt prosjekt.
Det må også nevnes at sagaene benytter seg av to forskjellige ord for byggverk som det ser ut til har vært knyttet til den norrøne kulten, ”góðahús” (gudehus), eller ”hof” (hov). Eksempler på dette finner vi i Hardar saga ok Holmverjas hvor Torstein går inn i sitt gudehus og faller ned foran guddommen sin. I Hrafnkels saga Freysgoða saga, fortelles det at fiendene til Hrafnkel går ned til gudehusene han hadde eid. Her plyndrer de gudestatuene og setter fyr på gudehuset, slik at alt sammen brenner opp.
Det kan synes som om hovene ofte var knyttet til konger eller mektige høvdinger og dermed også var knyttet mer opp mot den offentlige kulten, mens gudehusene trolig var mindre og tilhørte den private kulten knyttet til den enkelte gårdseierens private kult. Näsström påpeker i Blot at man også i gammeltyske gloser finner to forskjellige ord for bygninger hvor gudebildene ble oppbevart: plôzhûs (blothus) og apkutiohûs (avgudhus) og trekker paralleller til det norrøne samfunnets begreper om góðahús og hof. Funksjonen ser likevel ut til å ha vært den samme både for hovet og gudehusene, nemlig som et sted å blote til, og oppbevare, de norrøne gudebildene.
Gudebildene
Sammen med informasjonen om Håkon jarls og Gudbrands hov, er også en beretning i Njåls saga om deres syn på gudebildene som var å finne i disse hovene. Sagaen forteller at det til Gudbrand kommer en drapsmann som har flyktet fra Island. Han går under navnet Rapp og søker opphold hos Gudbrand, som tar imot ham, om enn noe motvillig. Det går likevel ikke lang tid før Rapp volder stor skade hos Gudbrand. Han klager sin nød til Håkon jarl, og jarlen dømmer Rapp som lovløs og lover ut gods for Rapps hode. Om sommeren kommer Håkon selv på veitsle (gjestebud) til Gudbrand. Mens veitslen pågår, sniker Rapp seg opp til det store gudehuset som Håkon jarl og Gudbrand eier. Her stjeler han gullringer fra guddommene som står representert ved statuer inne i gudehuset. Interessant er det at to av gudinnene som nevnes å skulle ha vært representert her er gudinnene Torgerd Hordabrud og søsteren Irpa. Dette viser at Ladejarlenes ættemor ikke bare var representert ved Lade, men også ved andre sentrale gudehus i Norge. Også Steinsland påpeker det særegne ved at Håkons hov ikke er viet til noen av de mer kjente gudene, men til søskenparet Torgerd og Irpa.
Rapp bærer ut gudene og setter fyr på gudehuset. Når Gudbrand ser det nedbrente hovet og gudene som står utenfor sier han: ”Stor makt er gitt gudene våre, av seg selv er de gått ut av ilden”. Om enn kommentaren fra Gudbrand er riktig eller ikke, så henviser den til en gammel tankegang om at gudene kan utøve sin makt gjennom gudebildene, og at de kan gripe direkte inn i hendelsesforløp. Det er denne tankegangen som også blir reflektert i sagaene om Olav Tryggvason og Olav Haraldsson i Flateyjarbók. Når de skal bevise de norrøne gudenes avmakt knuser de ofte gudestatuene, og hedningene virker sjokkert over at gudene ikke slår dem til bakken for ugjerningen. Som eksempel på dette trekker Britt-Mari Näsström frem et eksempel fra Olav den helliges saga, hvor bøndene bærer frem til tinget en gudestatue av Tor. De bøndene som er på tinget og som ser gudebildet blir båret frem springer da frem og bøyer seg for det. Olav lot seg derimot ikke imponere, men lot gudebildet slå i stykker. Fortellingen slutter med at bøndene lar seg døpe, mens Olav den hellige formaner dem til å aldri mer henge sitt gull og sine edelsteiner på stokker eller steiner.
Gro Steinsland refererer til en rekke sagaer og andre litterære kilder som forteller om gudebilder hvor de omtales med ulike begrep som trégoð,skurðgoð, trémaðr og líkneski, og hun konkluderer med at det ser ut til å dreie seg om gudestøtter i menneskelignende utforming. Dette synes også bekreftet ut ifra beskrivelsene av gudestatuene i Flateyjarbók.
Bruken av kultbilder er en gammel tradisjon, og i verket Germania som ble skrevet av den romerske senatoren og historikeren Cornelius Tacitus (ca 56 – 117) i år 98 kan vi lese at germanerne tok med seg en rekke gudebilder og symboler når de gikk til krig.
Men tross for at dette er en gammel tradisjon som vi finner både i den germanske og den norrøne kulturen har vi dessverre langt mindre sikre kunnskaper om dette emne enn ønskelig. Dette skyldes at beretningene om kultbildene er svært sparsommelige og at de ofre bærer preg av at de er nedskrevet i en periode hvor kristendommen hadde begynt å gjøre seg gjeldende i de skandinaviske landene. Også beskrivelsen av gudebildene hos Tacitus er utsatt for kritikk, ikke minst fordi, som Näsström påpeker, han aldri selv besøkte de germanske stammene han skildrer. Hans beskrivelser hviler dermed helt på informasjonen han fikk fra sine informanter. Også når det gjelder arkeologien er funnene sparsomme, noe som skyldes at kultbildene ofte var laget i tre. I tilegg forbød kristenrettene folk å ha kultbildene og mange av disse ble derfor ødelagt i den følgende tiden, noe som kommer tydelig til uttrykk i misjonsfortellingene. I de tilfellene hvor arkeologien kan fremvise funn av kultbilder, ser de likevel ut til å samsvare med de beskrivelsene som fremlegges i de skriftlige kildene som omhandler gudebilder og symboler. Gro Steinsland gir her noen konkrete eksempler fra arkeologien, som en liten fallisk statuett av en mannsfigur med skjegg som er funnet i Rällinge i Sør – Sverige og som er tolket som Frøy. Enda mer kjent er nok en islandsk figur fra 900 tallet som fremstiller en sittende mann med noe som tolkes som en torshammer i hendene. Middelaldertekster skal også fortelle om navngitte personer som hadde små gudebilder gjemt i pengepungen. Sammen med alle disse eksemplene er det nok funn til å kunne påstå at beretningene om gudebildene i Flateyjarbók er troverdige, en konklusjon også Gro Steinslands kommer frem til om de beretningene om gudebilder som hun selv viser til.
Et alternativt gudesyn: Guder og kultbilder i menneskenes verden.
Dersom vi ser videre i beretningen fra Njåls saga om Håkon jarl og hans reaksjon til det nedbrente hovet finner vi en annen oppfatning av kultbildene og gudene. Istedenfor å fremtre som den ”stereotypiske” hedningen vi ofte finner i sagaene til Olavene, og som Gudbrand i dette tilfellet synes å representere, konkluderer Håkon som svar til Gudbrands kommentar mer pragmatisk med at ”ikke er det gudene som voldte dette, en mann må ha brent hovet og båret ut gudene”. Det virker her som om Håkon jarl tenker seg gudestatuene som gudebilder, men uten noen makt utenom å symbolisere guddommene. Gudene styrer fra sin verden, men utøver ikke sin makt direkte gjennom gudestatuene. Håkon jarl fremviser tilsynelatende et mer religionfilosofisk ”modernistisk” syn her enn hva vi finner hos mange av hans samtidige.
Det står videre at Håkon jarl skal ha kommentert gudenes hevn over hovets ødeleggelse slik: ”Og gudene hevner ikke alt med det samme. Men han vil bli drevet bort fra Valhall og aldri komme der, han som har gjort dette”.
Med dette legger han mye av gudenes makt til livet etter døden, og mindre i de levendes verden. Men vi finner også eksempler på at gudene kan gripe direkte inn i menneskenes verden, som når Torgerd Hordabrud og søsteren Irpa kommer Håkon jarl til unnsetning under slaget i Hjørungavåg. Dette kommer vi tilbake til under avsnittet ”menneskeofring”.
Etter Rapps gjerning leter de alle etter ham, også jarlen deltar i søket, men de finner ham ikke. Jarlen ber da de andre hvile og går bort fra dem.
Han bad ingen mann om å bli med, og dvelte en stund alene. Han satte seg da ned på kne, og holdt seg for øynene. Siden gikk han tilbake til de andre og ba dem følge ham. Han tverrvendte fra veien de hadde gått, og kom til et dalsøkk. Der spratt Rapp opp foran føttene på dem, og løp til skogs.
Det fremstilles her som at det er gudene selv som har vist Håkon veien til der hvor Rapp har gjemt seg. Man kan merke seg at både her, og under slaget i Hjørungavåg, at Håkon setter seg ned på kne når han kaller på gudene. Men ingen av plassene nevnes det at han kneler ned foran noen gudestatue eller lignende. Dette er med på å vise at gudebilder eller lignende gjenstander ikke har vært en nødvendighet for å komme i kontakt med det guddommelige.
Går vi tilbake til beretningen fra Flateyjarbók hvor Håkon jarl tar med seg Sigmund til hovet ute i skogen, fortsetter den med å fortelle om Håkons forhold til en gudestatue av Torgerd Hordabrud. Det fortelles at innerst i huset stod en kvinne med flotte klær, og foran henne kastet Håkon jarl seg ned og lå slik lenge. Siden reiste han seg opp, og sa til Sigmund at dersom hun tok imot offeret ville hun la gullringen hun hadde på armen løsne. Håkon grep så etter ringen, men det syntes for Sigmund som om hun knyttet hånden, og jarlen fikk ikke tak på ringen. Håkon kastet seg da ned på kne igjen, og Sigmund kunne se at tårene stod i øynene hans. Så reiste jarlen seg igjen, og denne gang løsnet ringen.
Denne beretningen gir ett litt annet bilde av Håkon jarls gudeoppfatning, ettersom gudestatuen her synes å være i direkte forbindelse med Torgerd Hordabrud, men det ene utelukker ikke det andre. Det er mulig Håkon jarl har vært av den oppfatning at gudene kunne gi tegn til menneskene gjennom gudestatuene – som for eksempel ved å ikke slippe ringen – men at han likevel ikke har ansett gudestatuene som selve guddommen. På denne måten vil det ha vært fullt mulig for Håkon å kommunisere med sin gudinne både med og uten bruk av gudestatuer. Gudebildene ville dermed ikke ha noe direkte makt, som vi så i Njål saga, men likevel være en representasjon av guddommen. Å knuse et gudebilde ville dermed heller ikke være det samme som å knuse selve guddommen.
Det er også interessant å se på de fellestrekk som går igjen ved påkallelsen av Torgerd Hordabrud. Felles for beretningene i Flateyjarbók og Njål saga er at Håkon kneler når han søker å oppnå kontakt med sin gudinne, et tegn både på respekt og underkastelse. Beretningene i Flateyjarbók tyder også på at Torgerd har vært en gudinne som ikke alltid har vært like lett å tilfredsstille. Under bønnen på Lade blir Håkon avvist ved første forsøk, gudestatuen av Torgerd slipper ikke ringen. Først når Håkon igjen kaster seg ned og gråter sin fortvilelse og bønn godtar hun.
Menneskeofring til Torgerd Hordabrud under Hjørungavågslaget?
Nå som vi har vært gjennom noen av de mer generelle aspektene av den norrøne religionen vi finner i beretningene om Håkon jarl, vil oppgaveteksten ta for seg de mørkere aspektene ved denne mektige herskeren og hans gudinne. Her finner vi sterkere eksempler på den makten og de store kravene som stilles fra Torgerd Holgabrud, og de mørke kreftene Håkon jarl kunne ta i bruk ved hjelp av sin kjennskap til trolldom. Det fortelles i Flateyjarbók at Håkon jarl hadde et stort slag i Hjørungavåg, hvor han beseiret en stor hær av daner og jomsvikinger som hadde kommet for å legge Norge inn under Danmark igjen. Slaget går først i favør for danene og jomsvikingene, og Håkon jarl finner ut at han må ta affære. Håkon går da opp på øya Primsigd hvor han legger seg på kne, vender seg mot nord, og kaller på Torgerd Hordabrud. Hun vil først ikke høre, og Håkon synes hun virker sint på han. Håkon ber henne ta imot offergave fra ham, men hun vil ikke ta imot. Til slutt tilbyr Håkon henne menneskeoffer, og hun kan velge hvem hun vil ha utenom han selv eller hans sønner Eirik og Svein. Torgerd velger da Håkon sin syv år gamle sønn, Erling. Håkon tar gutten og gir han til trellen Skofte som tar livet av gutten på den måten Håkon jarl pleide – ved bruk av dette uttrykket ligger det implisitt at menneskeofring var en vanlig praksis for Håkon. Deretter forteller sagaen hvordan slaget gikk bedre for Håkon jarl fordi han hadde ofret til sin gudinne. Fra nord tykknet det til og det kom en kraftig haglbyge, og det syntes som om lyn og torden også blandet seg inn. Jomsvikingene måtte nå kjempe mot været også. Videre fortelles det at Håvard Hoggande var den første som så Torgerd Hordabrud i Håkon jarls hær, men siden mange andre. De så at det var som om piler fløy av hver finger på trollene, og hver gang traff de en mann slik at han fikk sin bane. Det hele ender med at jomsvikingenes hær går i oppløsning og Sigvalde flykter med ordene: ”Nå vil jeg flykte, sier han, og gjør så det alle mine menn, fordi at nå er det med troll vi kjemper og ikke med menn”.
Spørsmålet som melder seg til denne teksten er hvorvidt det er sannsynlig at Håkon jarl ofret sin egen sønn under slaget i Hjørungavåg. Det er lite sannsynlig Håkon kunne ha forlatt flåten midt under slaget, uobservert og uhindret, og tatt seg til land, uten at noen av hans fiender ville ha lagt merke til det og fulgt etter. Videre virker det lite sannsynlig at Håkon, midt i kampens hete, skal ha overlatt kommandoen til noen andre. Hvis vi også sammenligner med de andre kildene til dette slaget, Fagerskinna og Heimskringla blir påstanden om sønneofferet enda mindre sannsynlig. I Fagerskinna, som trolig er en mer nøytral kilde enn f. eks Snorres Heimskringla når det gjelder de religiøse fremstillingene, nevnes det ikke noe om et sønneoffer, og Erling fremstilles her som voksen og aktivt deltakende i slaget. Når jeg bruker uttrykket mer nøytral, refererer det til at Fagerskinna er blottet for mirakler og religiøse forklaringer, noe som blir brukt i en viss utstrekning av Snorre i Heimskringla. Det må likevel påpekes at også selv Snorre virker skeptisk til denne påstanden. Vanligvis kan vi se at Snorre skriver med en stor tro og sikkerhet på at det han skriver er historisk korrekt. Men her gjør han ett unntak og bruker ordvalget ”noen sier at Håkon jarl ofret sønnen Erling..”, og antyder dermed at det er noe uenighet om hvorvidt dette faktisk skjedde eller ikke. Også historikeren Tormod Torfæus (1636 – 1719) stiller seg skeptisk til at Håkon skal ha ofret sin egen sønn. Torfæus begrunner dette med at det er meningsløst å tro at Håkons sønn Eirik, som var en svært klok viking, ville ha tillatt faren å drepe hans bror, når han til og med reddet fiender som var utpekt av Håkon til å bli henrettet. Eirik viser seg heller ikke i stand til å straffe Einar Islending som han hadde adoptert inn i sin familie, og som var nær ved å desertere og gå over til fienden. Torfæus legger også til at både Saxo og Heimskringla nevner sønneblotet, men uten å ha tiltro til det. Man kan dermed lure på om påstanden om menneskeoffer er en konstruksjon av Snorre, som selv var kristen, og senere av nedskriverne av Flateyjarbók, som var prester. Gro Steinsland knytter beretningen om sønneofferet opp mot en form for valkyrieoffering og skriver at det ikke er utenkelig at det ble ofret til valkyrjene i krig, men at dette trolig har vært i form av mat, drikke eller kostbarheter og at historien om Håkon jarls sønneoffer trolig er overdrevet på dette punktet. Også Britt-Mari Näsström konkluderer med at denne episoden er lite troverdig, og mener at den er skutt inn i fortellingen for å redde æren til Sigvalde jarl, som flykter midt under slaget under påskudd av at han ikke hadde lovet å sloss mot troll, samtidig som hun forklarer den tendensiøse utformingen med at den er ment for å fremheve grusomheten i den førkristne religionen.
Det virker som om Flateyjarbòk, som har den mest utførlige skildringen av Håkon jarls sønneoffer, også vil fremstille det slik at sønneofferet slett ikke var et enestående tilfelle av menneskeoffring under Håkon jarl. Som tidligere påpekt forteller nedskriveren at Håkon gav trellen Skofte ansvaret for å ta livet av Erling på den måten de pleide. Dette er alvorlige beskyldninger om at Håkon jarl skal ha ofret mennesker også tidligere. Men det er ikke gitt referanser til dette i noen andre sagaverk.
Motivet med dette kan ha vært å sverte både Håkon jarl, som vi har sett var en hedensk hersker som opponerte sterkt mot kristendommen, og for å vise hedendommens ”mørke” side, eksemplifisert ved menneskeofring. Til slutt må det påpekes at det ikke finnes noen samtidige skaldekvad som forteller noe om at Håkon skal ha ofret sin egen sønn under dette slaget. Dette til tross for at det finnes skaldekvad i sagaene som refererer til forskjellige hendelser før, under, og etter slaget i Hjørungavåg. Som en bekreftelse på denne demoniseringen av Håkons gudinner (Torgerd og Irpa) og på svertingen av Håkon jarl finner vi lengre ute i Flateyjarbók noen sterke anklager rettet mot Håkon jarl ifra den kristne misjonskongen Olav Tryggvason. Under et tingmøte på Mære i Nord Trøndelag trekker bøndene der frem det gode styret under Håkon jarl og hans store djervhet. Anklagende svarer da Olav Tryggvason:
"Nå dersom du roser Håkon jarls djervskap og lederskap for den seieren, som han syntes å vinne over jomsvikingene, da er det sannere, at ikke vant han den seieren med djervskap, heller med Fandens kraft og så mye vondskap, at han gav Fanden åpenbart sin sønn, syv vintrer gammel, og ikke mindre seg selv."
Det er ikke de gamle gudinnene som trekkes frem som å ha bistått Håkon med seieren, men Fanden selv. Vi ser hvordan Håkon beskyldes for å stå i samarbeid med onde krefter, og at han til og med skal ha gitt både sin sønn og seg selv i bytte for ta del i Fandens kraft. Det er heller ikke lengre en forsiktig antydning til at Håkon skal ha ofret sønnen sin til Torgerd Hordabrud, men åpenlyst ha ofret sin sønn til Fanden. Vi ser ved dette hvordan forbindelsen til den norrøne religionen her er blitt til noe mørkt og djevelskt, noe man absolutt burde holde seg borte ifra.
Den typen offer vi ser eksempel på her kalles ofte do ut des – offer, som i praksis betyr at ”jeg gir for at du skal gi igjen”. I eksempelet vi har sett på her, skal Håkon ha ofret sin sønn i bytte mot at Torgerd sikrer han seier i det pågående slaget. Vi finner et annet lignende eksempel i Flateyjarbók hvor det fortelles om Eirekr Sviakonung som ofrer til Odin for seier. Eirekr gikk inn i hovet til Odin før et slag mot Styrbjarnar Svíakappa og blotet for seier, og som offer skulle han bare ha ti år igjen å leve. Da kom det en stor mann med en vid hatt til Eirekr. Denne mannen gav Eirekr en rør-stokk og sa at han skulle kaste denne stokken over hæren til Styrbjørn med ordene ”Odin eier dere alle”. Da han gjorde dette så han et spyd fly gjennom luften og over hæren til Styrbjørn, og alle i Styrbjørns hær ble øyeblikkelig blinde. Like etter knakk ett stort fjellstykke løs og styrtet ned på Styrbjørns hær og drepte dem alle.
Gro Steinsland har diskutert hvorvidt menneskeoffer har vært vanlig i vikingtid og viser til at det ikke ser ut til å ha vært uvanlig i Norden før vikingtiden, og hun refererer spesielt til moselikfunnene fra Danmark. Problemet er bare at disse dateres til 200 – 400 evt, og sier derfor lite om praksisen slik den var i vikingtiden flere hundre år senere. Et mer konkret eksempel fra vikingtid, er Snorres fortelling i Ynglingesaga om at svearne blotet kongen sin, Domalde, for å få slutt på hungersnøden. Selv om hendelsen i Flateyjarbók virker heller tvilsom, skal vi ikke avfeie at ofring av mennesker i vikingtiden, da særlig tilknyttet krig og krisesituasjoner kan ha forekommet. Britt-Mari Näsström viser til en rekke fortellinger fra nordiske kilder som refererer både til personer som skal ha ofret mennesker, og til plasser hvor denne type offer skal ha forekommet. Hun mener likevel det er trolig at disse beskrivelsene har tilknytning til myter, eller er tendensiøse fortellinger som oppstod under eller etter religionsskiftet. Både Steinsland og Näsström konkluderer med at menneskeofring kan ha forekommet i krisesituasjoner, men at slike ofringer trolig ikke var vanlige.
Seid
Når man ofrer til gudene på denne måten er det fordi mennesket ønsker å oppnå noe, men erkjenner at det trenger gudenes hjelp til dette. Gudene er suverene og kan ha andre meninger om en sak enn de dødelige og derfor får man ikke alltid oppfylt de ønskene man har. Men de norrøne kildene forteller også om en annen måte å få ønsket sitt oppfylt på, nemlig ved hjelp av seid, som ofte oversettes med trolldom. Seiden er av magisk karakter på den måten at den som utøver seid, prøver å tvinge igjennom sin egen vilje. Det vil først forklares hva seid i denne sammenhengen er, og noen eksempler fra gudefortellingene og sagaene for å få en viss forståelse for dette aspektet. Deretter vil vi igjen tre inn i beretningene om Håkon jarl og se på hvordan sagaene legger frem fortellinger om mørk trolldom styrket av nok et menneskeoffer.
Seid viser seg, ifølge Näsström, i to forskjellige typer: den første som en måte å se inn i fremtiden på, mens den andre, seidens operative funksjon, kunne påvirke fremtiden så den ble slik man ville ha den. Et eksempel på dette er i Skirnesmål hvor Frøys tjener, Skirne, benytter seg av galdrer og forbannelser for å overtale jotunkvinnen Gerd til å møte Frøy. Snorre skriver at Frøya var den som lærte denne egenskapen bort til Odin. I de skandinaviske kildene ser vi at seiden ofte knyttes opp til kunnskap. Kunnskapen det her dreier seg om innebærer at en person kan se inn i fremtiden eller fremkalle bestemte virkninger sosialt eller kosmologisk ved å uttale besvergelser eller foreta seg bestemte ting. Dette finner vi eksempler på i blant annet Håvamål og i Ynglingatal i Heimskringla hvor det fortelles om forskjellige galdrer som kan gjøre folk blinde eller våpnene sløve. I Balders drømmer fortelles det at Odin ved hjelp av galdrer vekker en volve opp fra de døde for å tilegne seg kunnskaper om fremtiden. Volven blir fremstilt som en av de store kosmiske rådgiverne og som den norrøne religionens fremste medium. Volven kjenner fortiden, nåtiden og fremtiden og seiden er en del av hennes spesialkompetanse, et kunnskapsområde som gir henne makt over liv og død. Tydelig knyttes galdrene og runene til visdom i vers 139 – 141 av Håvamål hvor det fortelles at Odin skrikende tok runene, deretter fikk han kunnskapen om ni storgaldrer. Disse bragdene avsluttes med at Odin forteller ”da ble jeg frodig, og fikk meg kunnskap, vokste og trivdes vel.” Gro Steinsland trekker også frem et eksempel i fra Egil Skallagrimsson saga, hvor det fortelles om en ung kvinne som lå lam fordi en beiler hadde ristet feilaktige runer over henne. Egil som var runekyndig, oppdaget dette og kunne befri kvinnen med helsebringende runer. Dette blir dermed et eksempel på hvordan seid kan besverge, men også løse mennesker fra forbannelser.
I Flateyjarbók finner vi en usedvanlig gjennomført beskrivelse av hvordan forbannelser kunne bli utført i form av galdrer, eller nidviser. Her blir det heller ikke gjort bruk av hjelpemidler, men visene selv er magiske og utløser forbannelsen. Seiden blir her utført av en handelsmann, Torleif Asgeirsson, som blir behandlet urett og ranet av Håkon jarl. Som hevn oppsøker Torleif Håkon jarl når han er på Lade. Torleif ankommer forkledd som en tigger, og blir ført frem foran Håkon. Han får her Håkons tillatelse til å fremføre et kvad han hadde laget til ære for jarlen. Da sier Torleif frem kvadet og fremfører halvparten av det, og jarlen synes det var lovprisning i hver strofe og finner at også storverkene til Eirik, sønnen hans, var tatt med. Ettersom kvadet lei på skjedde det noe underlig med jarlen. Han verket og klødde så mye over maven og enda mest om lårene, at han ikke på noen måte kunne være i ro, og så mye plage fulgte denne verken, at han lot klore seg med en kam der som den kom til, og der som den ikke kom til, lot han ta en striefille og knytte sammen til tre knuter og dra av to menn mellom lårene på seg.
Håkon jarl likte dette dårlig og ber Torleif om å fremføre et annet kvad, og han truer med straff dersom han ikke gjør kvadet bedre. Han lovte da bedring og tok opp noen viser som het Tåkepratviser. Da han hadde fremført Tåkevisene, ble det helt mørkt i hallen, og han tok da opp igjen Jarlsnidvisene. Da begynte våpnene i hallen å bevege seg, uten menns påvirkning, og det ble mange menns bane. Jarlen falt da i uvett, og Torleif forsvant gjennom lukkede dører. For dette fikk han tilnavnet Jarleskald. Ettersom kvadet var ferdig minket mørket og hallen ble klar. Jarlen kom da til vett igjen og fant at han var blitt forbannet, og så at æren hadde blitt forringet. Han hadde mistet skjegget og mye av håret, og det vokste siden aldri tilbake. Han forstod da at den gamle mannen hadde vært Torleif som ville hevne seg for ranet.
Enda sterkere seid tar Håkon jarl i bruk da han går inn for å hevne denne forbannelsen. Full av vrede vender han seg til sine gudinner, Torgard Hordabrud og søsteren Irpa. De gir han det råd at han skal ta noe drivved og lage den til en tremann. Sagaen beretter hvordan Håkon skaper kunstig liv ved hjelp av trolldomsord og den trollskap og spådomskunst som hans gudinner hadde. På deres befaling lar han drepe en mann og tar ut hjertet hans. Dette la han på tremannen, og gav tremannen navnet Torgard (hankjønnsformen av Torgerd). Deretter styrket Håkon han med så mye av djevelsk kraft at Torgard ble i stand til å gå. Håkon tar han siden med seg til et skip, gir han en spydøks fra hovet som skal ha tilhørt Hölge, og sender han til Island hvor han tar livet av Torleif. Torleif rekker å slå tilbake idet spydøksen går gjennom magen hans, og Torgard forsvinner ned gjennom jorden.
Denne episoden er spesiell da Flateyjarbók klassifiserer seiden Håkon bruker her som trollskap. Ifølge Steinsland har de gjøremål som klassifiseres som trolldom til felles at de tilhører en ideologi som innebærer skade på mennesker og natur og kan fremkalles og styres av personer som har den rette kunnskapen. Vi ser også at denne typen seid skiller seg ut ved at det ikke bare er Håkon jarl som utfører seiden, men at den også blir styrket ved guddommelig kraft. Mennesket og guddom er begge involvert i denne kraftige trolldommen.
Det er mektige krefter som tillegges de gamle norrøne gudene, men disse kreftene bærer sterkt preg av å ha blitt demonisert av de kristne saganedskriverene. Det er gjennom menneskeofring og ”djevelsk kraft” disse guddommene viser sin makt. Vi må dermed se på beretningene om gudenes inngrepen i disse sammenhengene med stor kildekritisk sans, men likevel ikke avfeie alt i dem, da de tross for demoniseringen fortsatt kan bære i seg spor av den gamle kulten. Som vi har sett tidligere, mener både Steinsland og Näsström at menneskeoffring kan ha forekommet i vikingtiden. Mer troverdighet har likevel beretningene om gudebilder og gudehusene, da disse ikke bærer det samme preget av å være et produkt av prestenes ønske om å sverte, og samtidig advare mot, den norrøne religionen, som i tiden disse beretningene ble nedskrevet enda ikke var fordrevet fra folkeminnet.
Konklusjon
Som vi kan se har beretningene om Håkon jarl svært stor verdi, både historisk og som kilde for religionsforskningen. Mange steder gir de et unikt innblikk i de mange nyansene vi kan finne rester av fra denne gamle religionen, og hvordan den religiøse praksisen i den norrøne kulten kan ha vært. Det kommer frem at mangelen på et presteskap førte til lokale variasjoner og til fremveksten av lokale guddommer og ættefylgjer. Videre gir beretningene et sjeldent innblikk i hvordan det norrøne gudehovet kan ha sett ut, og hvilken betydning disse, samt gudehusene, kan ha hatt i den norrøne gudedyrkelsen. De er også med på å skape et mer nyansert bilde av hedningenes syn på gudebildene. Vi får se forskjellige oppfatninger av gudebildene, og det kommer frem at noen valgte å stille seg på sidelinjen i trosvalget og heller stolte på sin egen kraft og styrke. Beretningene viser også forskjellene på offer til gudene, hvor man ofret for at gudene skulle gripe inn, og på seiden, hvor den som utfører seiden selv prøver å tvinge gjennom sin vilje. Samtidig kommer det frem at også seiden hadde flere nyanser og klassifiseringer, og at men også her kunne be om guddommelig hjelp for å styrke kraften i seiden. Men det må ikke glemmes at sagene til tider bærer tydelig preg av å ha vært nedskrevet av kristne, noe vi får en stadig klarere oppfattning av blant annet i Flateyjarbók, etter hvert som boken går fremover og fortellingene om Håkon jarl og den norrøne gudeverdenen blir til noe stadig mer suspekt, djevelsk, og negativt. Samtidig fordyper og utfyller beretningene fra Flateyjarbók ofte hendelser som vi gjerne bare får korte glimt av i andre sagaer, og mye av stoffet bærer preg av å være svært gammelt. Her finner vi historiske linjer tilbake til menneskeofring og ritualer som går langt lengre tilbake enn til vikingtiden, og som vi enda kan skimte restene av i fortellingene om mektige menn, trolldom og guders inngrep i menneskenes verden.
PRIMÆRKILDER:
Balders drømmer. Oversettelse av Ludvig Holm – Olsen. Cappelen. 2001.
Fagerskinna. Oversatt av Edvard Eikill. Saga Bok. 2008.
Flateyjarbók. Bind I – II. Akraness H.F. 1944 – 1945.
Germania. Av Cornelius Tacitus. Oversatt av Trygve Width. H.Aschehoug & Co. 1997.
Heimskringla. Av Snorre Sturlason. Oversatt av Gustav Storm. J.M.Senersen Forlag A/S. 2003.
Harðar saga ok Hólmverja: http://www.snerpa.is/net/isl/hardar.htm. Juli 1998
Hrafnkels saga Freysgoða: http://www.snerpa.is/net/isl/hrafn.htm. Februar 1997.
Håvamål. Oversettelse av Ludvig Holm – Olsen. Cappelen. 2001.
Njål Saga. Oversatt av Fredrik Paasche. Aschehoug. 1987.
Skáldskaparmál: http://www.heimskringla.no/wiki/Skáldskaparmál. April 2009.
Skirnesmål. Oversettelse av Ludvig Holm – Olsen. Cappelen. 2001.
LITTERATUR
Hagland Jan Ragnar, Innleiing i Fagerskinna. Saga Bok. 2008.
Helle Knut, Hovedlinjer i utviklingen av den historiske sagakritikken, i Leiv Eriksson, Helge Ingstad og Vinland. Trondheim 2001: 13-27.
Kanditat 2021, ”Hvem var Håkon jarl? Håkon jarls liv og rolle i norsk rikssamling sett på bakgrunn av kongesagaenes beretninger”. Semesteroppgave i Vikingtid (HIS 320) ved UiS, høsten 2009
Näsström Britt-Mari, Blot. Pax Forlag A/S. 2001.
Olsen Olaf, Hørg, hov og kirke. København. 1966.
Paasche Fredrik, Oversetterens etterord i Njål Saga. Aschehoug. 1987.
Rowe Elizabeth Ashman, The Development of Flateyjarbók. The Viking Collection. 2005
Røthe Gunnhild, I Odins Tid. Saga Bok. 2010.
Røthe Gunnhild, Þorgerðr Hörðabrúðr The fylgja of the Háleygjar family. Institutionen för nordiska språk. 2010
Sigurðsson Jòn Viðar, Norsk historie 800 – 1300. Det norske samlaget. 2 opplag. 2006
Sigurðsson Jòn Viðar, Det norrøne samfunnet. Pax Forlag A/S. 2008.
Steinsland Gro, Eros og død i norrøne myter. Universitetsforlaget AS. 1997.
Steinsland Gro, Norrøn religion. Pax Forlag A/S. 2005.
Titlestad Torgrim, Viking Norway. Saga bok. 2008.
Titlestad Torgrim, Tilbake til sagaene. Nytt norsk tidskrift 1/2009.
Torfæus Tormod, Norges Historie. Bind 1og bind 3. Eide forlag. 2008.
INTERNETT KILDER
Om Snorre Sturlason:
http://www.heimskringla.no/wiki/Snorri_Sturluson_biografi
Sist oppdatert: 6. feb 2010 kl. 08:56.
Om Torgerd Hordabrud:
http://www.heimskringla.no/wiki/Om_Thorgerd_Hölgebrud
Sist oppdatert: 21. apr 2009 kl. 08:12.
