Hvem var Håkon jarl?

Håkon jarls liv og rolle i norsk rikssamling sett på bakgrunn av kongesagaenes beretninger.

Innledning.

Jeg har valgt å skrive en oppgave om Håkon jarl Sigurdsson, for å se nærmere på hvordan Håkons liv var, og hvordan han påvirket den norske rikssamlingen. Grunnen til jeg har valgt å gjøre dette er fordi det tidligere er skrevet særdeles lite om Håkon jarl, og fordi beretningene om Håkon på mange måter er gjemt i blant de andre kongesagaene. Hans saga er kort, og store deler av hans liv flettes inn i sagaene til de andre kongene, istedenfor å være samlet i en egen lengre og sammenhengende saga. Det kan derfor være vanskelig å finne frem til skikkelig informasjon og få en tilstrekkelig oversikt over hvem Håkon jarl var, og hva betydning han faktiskt spilte i den norske rikssamlingen. Dessuten er det også en del av beretningene om Håkon jarls liv som virker noe suspekte og som krever en litt nøyere gjennomgang, blant annet slaget i Hjørungavåg hvor noen kilder hevder at Håkon jarl skal ha ofret sin egen sønn for å få seier. Dette og andre ting vil bli gjennomgått i den følgende oppgaven. I mangel på faglitterært material om Håkon jarl, er det i denne oppgaven kongesagaenes beretninger som vil bli lagt til grunn. Det er mulig at noe av årsaken til at ingen tidligere har skrevet noe særlig om Håkon jarl skyldes den radikale sagakritikken som vant frem tidlig på 1900 tallet med blant andre Edvard Bull den eldre i spissen, hvor sagaene som kilder ble forkastet . Men fra 1980 – 1990 tallet har en konstruktiv sagakritikk gjort seg mer gjeldende, hvor det er en større enighet om at det som står i sagaene kan være mer korrekt enn hva man tidligere har antatt, selv om man må utvise forsiktighet og fornuft ved bruk av sagaene som kildemateriell. Den konstruktive sagakritikken i Norge tar sitt utgangspunkt i forskningen til Knut Liestøl fra 1922 om at sentrale historiske fakta i muntlig overlevering kan overleve i omlag 350 år . Tar vi utgangspunkt i dette synet på kildematerialle er Håkon jarls leve tid fra omlag 937 til 995 godt innforbi rammen av 350 år fra Håkon levde til sagaenes nedskriving på 1100 og 1200 tallet. På grunn av ordbegrensningen på maks 10 000 ord vil det ikke være mulighet til å sammenligne og trekke frem eksempler både fra kongesagaene og islendingsagaene for å se hvordan disse utfyller eller viker fra hverandre i beskrivelsen av Håkon jarls liv og rolle i den norske rikssamlingen. Det vil det derfor bare være kongesagaene; Àgrip, Fagrskinna, Heimskringla og Flateyjarbòk som legges til grunn i denne oppgaven.

Håkon Sigurdsson.

Håkon Sigurdsson, bedre kjent som Håkon jarl, eller Håkon den mektige levde i perioden ca 937 – 995 og var hersker i Norge i perioden fra 970 til 995. I Fagerskinna kan vi lese følgende beskrivelse av han: ”Håkon var den vakreste mann å se, mer høvisk enn de fleste, middels høy, han hadde fagert hår og skjegg; en dugende mann i alle ting. Han talte godt, var dyptenkt, tålmodig, stygg med uvenner, både når det gjaldt åpen tale og hemmelig svik, langsint, men gavmild på gods”. Håkon Sigurdsson tilhørte Håløygjarlene, og kunne dermed regne sin ætt tilbake til Odin. Historikeren Tormod Torfæus (1636 – 1719) oppgir i sitt verk Norges historie denne ættetavlen for Håkon jarl: Odin var far til Sæming, som var far til Godhjalt, far til Hodbrodd, far til Himinleig, far til Vedrhallm far til Håvar den håndsterke, far til Godgjest, far til Heimgjest. Heimgjest var far til Gylaug, far til Myndil den gamle, far til Herse, far til Brand Jarl, far til Brynjolv, far til Bård, far til Hergils, far til Håvar, far til Harald Trygill, far til Trond, far til Harald, far til Herlaug, far til Grjotgard, far til Håkon Ladejarl, far til Sigurd, som var far til Håkon den mektige”. Vi må her huske at Torfæus selv levde på 1600-1700 tallet, og derfor ikke er en primærkilde til vikingtiden, men denne ættetavlen er likevel interessant fordi T. Torfæus har hatt tilgang på kilder som dessverre er tapt for oss i dag.

Gjennom denne gamle, og lange ættetavlen har Håkon jarl/Håkon den mektige kunne legitimere sin makt gjennom bånd til Sæming – Odins sønn, og Odins utvalgte som konge av Norge. Denne ættetavlen gjør også Håkon til en arving til det norske riket, som Sæming hadde fått av Odin. Håkon må ha ansett seg som en stor mann, og hans ættetavle tilbake til Odin kan også ligge bak hans store iver etter å blote og kjempe for å beholde hedendommen. Dersom hedendommen ble erstattet med den kristne troen, kunne også noe av hans maktlegitimitet gjennom en hedensk gud bli svekket.

Håkon Sigurdssons far, Sigurd Ladejarl, var jarl over Trøndelag og Hålogaland. Sigurd ble drept omkring år 962, da Håkon var ca 25 år. Drapsmennene var ingen andre enn Norges konge på den tiden, Harald Eiriksson, bedre kjent som Harald Gråfell og hans bror Erling Eiriksson, med hjelp fra Sigurd jarls egen bror, Grjotgard Håkonsson. Det kan her være verdt å nevne at Håkons mor, Bergljot, var datter av Ålov og Tore Jarl Teiande. Dette er interessant fordi Ålov var datter av Harald Hårfagre. Videre var Håkon Jarls farfar, Håkon Jarl Grjotgardsson, Harald Hårfagres forbundsfelle, og den Harald Hårfagre satte høyest i Trøndelag. Også den kortere boken om de norske kongene, Àgrip, plasserer Håkon jarl i slekt med Harald Hårfagre på morssiden. Håkon Jarls far, Sigurd Ladejarl, inngikk tidlig forbundsskap med Håkon den gode, Harald Hårfagres sønn, og ble en av hans beste støttespillere. Så nært har forholdet mellom ladejarlene og Hårfagre ætten vært, at Snorre forteller i Håkon den godes saga i Heimskringla under kapittelet ”Håkon jarl den mektige blir født” (Fæddr Hákon jarl hinn riki) at det er Håkon den gode som øser vann over Sigurd Ladejarls sønn, og gir han sitt navn. Drapet på Sigurd jarl førte til en slutt på det lange vennskapet mellom Ladejarlene og Hårfagreætten, og hendelsen skulle prege store deler av Håkon jarls liv. Med drapet på faren, startet også det vi kan anse som den første perioden i Håkon jarls voksne liv. Denne perioden særkjennes ved Håkons rollen som farens hevner.

Håkon jarl: Hevneren.

I mange år etter farens død dreide Håkons handlinger seg om hvordan han skulle hevne faren, og hvordan han skulle kunne sikre seg makten over farens områder uten å bli truet av eirikssønnene. Kildene er imidlertidig noe tvetydige på hva Håkon jarl foretok seg da han mottok nyheten om farens død. Fagerskinna antyder at Håkon jarl forlot landet da faren var drept, og reiste ut i viking. Vinteren tilbrakte han i Danmark hvor han hadde fredland og gjorde seg til venns med kong Harald Gormsson. Snorre hevder derimot i Heimskringla at det samlet seg en stor hær fra hele Trøndelag. Da denne hæren var samlet skal de ha tatt Håkon til jarl og høvding over hele flåten. Eiriksønnene fikk i denne perioden ingen skatter fra Trøndelag, og en gang iløpet av det tredje året har Håkon jarl trolig fått fullført den første delen av sin hevn. Einar Skålaglam forteller ihvertfall i et skaldedikt at Håkon tok hevn over faren:

Her jeg nevner hevnen Våpen dreiv som skurer Iskald sverdstorm reiste
høvdingen tok for faren, skylte over hæren, han som sjøhester temte,
larmende drog han sverdet; kampglad økte jarlen Odins uvær livet
denne dåd må prises. kraftig Odins følge ofte tok av bøndene.

Skaldekvadet forteller om et stort slag Håkon skal ha vunnet. Trolig er det her snakk om hevn over Grjotgard Håkonsson, som svek faren og gikk i allianse med eirikssønnene. Hva som skjedde med Grjotgard er noe usikkert. T. Torfæus hevder at som en del av forliket som bøndene presset frem mellom eirikssønnene og Håkon jarl, ble Grjotgard sendt ut i eksil som straff, samme med andre Håkon valgte ut. Mer troverdig er likevel Flateyjarbòks fortelling som hevder at Håkon jarl møter Grjotgard i strid. Dette er mer troverdig fordi det samsvarer med det siterte skaldekvadet i Heimskringla som forteller om Håkon jarls hevn. Sammen med Grjotgard faller også to jarlesønner og mange hærmenn. Flateyjarbòk hevder at etter å ha felt Grjotgard seiler Håkon jarl til Danmark, mens Snorre skyter inn at bøndene presser frem et forlik mellom Håkon og eiriksønnene. Eirikssønnene bryter siden forliket. De reiser hær mot Håkon og setter kursen mot Trøndelag. Håkon jarl flykter landet og kong Harald og Erling Eiriksson inntar Trøndelag. Kong Harald reiser om høsten sørover i landet, mens Erling blir igjen i Trøndelag.

Erling stiller harde skatter og krav til bøndene, og de reiser snart hær mot ham og Erling mister livet. Snorre skriver at Håkon jarl sendte noen av sine menn nordover til Trøndelag til vennene han hadde der og påla dem at de skulle drepe kong Erling om de kunne komme til, og sa at han selv skulle vende hjem igjen til riket sitt når sommeren kom. Også historikeren Tormod Torfæus skriver at Håkon jarl skal ha oppfordret bøndene til å ta livet av Erling og gitt løfter om at han selv skulle vende tilbake å hjelpe bøndene til våren. Denne beretningen er også bekreftet i Flateyjarbòk.

Dersom dette stemmer har Håkon jarl klart å ta livet av to av farens drapsmenn med kort mellomrom. At Håkon jarl kan ha hatt en finger med i spillet i Erlings død gjennom sine egne tjenest og ”etterretningsmenn” kan stemme godt med det bildet som tegnes av Håkon i denne perioden. Tiden etter han må flykte fra Norge bruker han svært effektivt. Kongesagaene er samstemte om at Håkon reiste fra Norge og søkte vennskap med danekongen Harald Gormsson, ofte kalt Harald Blåtann. T. Torfæus skriver mer utfyllende at Håkon aldri hadde angrepet danekongens land, fordi han lenge hadde pønsket på hvordan han best kunne vinne danekongens gunst. Dette kan stemme, for Snorre forteller også at da Håkon jarl kom til danekongen ble han godt mottatt. Ettersom farens drapsmann var Norges konge, og danekongens fostersønn, kan T. Torfæus beretning om at Håkon jarl lenge hadde tenkt på hvordan han kunne vinne danekongens vennskap være riktig. Det ville vært vanskelig, nær sagt umulig, selv for en så mektig jarl som Håkon å legge til åpen strid mot Norges konge uten støtte fra danekongen. For det første var Harald Gråfell for mektig i Norge, han satt tross alt på makten over det meste av Norge, inkludert det mektige Hafrsfjordbassenget. For det andre ville en åpen strid mot eirikssønnene uten danekongens samtykke kunne føre til at Håkon også ville få danekongens vrede mot seg, ettersom han tross alt var fosterfar for Harald Eiriksson. Ett feilskritt her kunne lett føre til mektige fiender med en overveldende makt, som Håkon jarl alene aldri ville hatt mulighet til å stå imot. Men dersom beretningene om Håkon jarls videre trekk stemmer, utviser han en meget dyktig evne i politisk manøvrering i dette farlige maktspillet.

Fra Danmark har Håkon jarl gjennom sine kontakter klart å ta livet av en farens drapsmenn, Erling Eiriksson. Men gjennom store deler av sitt opphold i Danmark er han sengeliggende. Fagerskinna forteller at Håkon jarl fikk en hard sykdom og ble liggende lenge om vinteren. Han spiste og drakk lite og var søvnløs, men hadde lite verk. Heimskringla bekrefter Håkons sykdom, men forklarer årsaken å være at Håkon tenkte og grunnet så mye denne vinteren at han gikk til sengs og ble rent søvnløs, han åt og drakk bare så vidt han ikke mistet kreftene. T. Torfæus forteller at Håkon var så pint av tankene om å gjenerobre farens rike og sikre makten om det for fremtiden, at han tenkte så mye på dette at han til slutt ble syk. Tiden i Danmark har Håkon jarl brukt vel, og kongesagaene bekrefter at mens han ligger i sykeseng, søker både danekongen Harald Gormsson og hans brorsønn, vikinghøvdingen Gull-Harald råd hos han. Gull-Harald mener han har krav på halve kongeriket Danmark, og søker råd hos Håkon jarl om hvordan han skal kunne få det han har krav på hos danekongen. Det er i denne situasjonen Håkon jarl viser en meget sterk politisk handlingsstrategi og evne til å gripe sjanser. Gull-Harald oppsøker danekongen og får avslag for sitt krav. Danekongen søker deretter Håkon jarls råd, for å finne en løsning på konflikten. Etter noen dagers betenkning gir Håkon det råd til danekongen at han ikke gir Gull-Harald noe av sitt rike, men isteden lar ham få Norge. Ved svik skal de lure den norske kongen, Harald Eiriksson til Danmark hvor Gull-Harald skal overfalle ham med sin hær, og deretter sette kursen til Norge.

Det er interessant at Fagerskinna forteller at Håkon jarl kort etter å ha satt Gull-Harald og danekongen på ideèn om å ta Norge, kommer seg på føttene og erklærer at han nå var frisk igjen. Det er fristende å anta at hele sykdommen til Håkon jarl ikke er annet enn ett skuespill for at rykte om at han enten var gal eller død skulle spre seg til Norge. Dette ville gjøre Harald Gråfell enda mer selvsikker, for dersom Håkon var blitt enten gal eller død, var faren for videre hevn lik null. Dermed var det også større sjanse for at Håkons dødelige felle ville lykkes. Dette er en teori som også kommer frem hos Tormod Torfæus. Det er ihvertfall ingen tvil om at Håkon jarl blir frisk igjen på et særdeles gunstig tidspunkt, like etter at hans konspirasjon mot Harald Gråfell er iverksatt ifølge sagaene.

Sendebud blir sendt til Norge, og Fagerskinna forteller at Harald Gråfell ble bedt om å komme til Danmark, hvor han skulle få Jylland til vintersete. Harald Gråfell takker ja til tilbudet fra sin fosterfar, og reiser om sommeren til Danmark med tre langskip. Sviket mot Harald Gråfell blir utspilt i Limfjorden, ved Hals, hvor Gull-Harald går til strid mot Harald Gråfell med ni skip. Når Gull-Harald reiser bort for å felle den norske kongen, iverksetter Håkon jarl del to av sin plan. Han spiller på danekongens misstillit til Gull-Haralds lojalitet, og påpeker at som konge av Norge vil Gull-Harald kunne bli en mektig fiende dersom han bestemmer seg for å svike danekongen. Danekongen og Håkon jarl blir da enige om at Håkon skal drepe Gull-Harald straks han har felt den norske kongen. Håkon skal få forlik med danekongen og være hans jarl i Norge. På denne måten har Håkon jarl klart å spille sine fiender mot hverandre. Han får hevn over den siste av farens drapsmenn ved å la Gull-Harald felle ham, og deretter får han festet sin makt om Norge ved å felle Gull-Harald og ha danekongen som sin mektige allierte. Slaget i mot Harald Gråfell og Gull-Harald skal ha stått i år 970.

I motsetning til sine forgjengere, Håkon den Gode og eiriksønnene, er Håkon jarl hedning og dyrker de gamle gudene. Dette får han mange gode ord om i de skaldekvad som er bevart om han i denne perioden. Trolig har dette også gjort det lettere for Håkon å få folkets støtte. Særlig tydelig er Håkons popularitet som blotsmann tydelig i Vellekla, hvor det skrives:

Hærens kloke herre Og de nyttige æser
lot de herjede hovsland atter kommer til bloting,
som Tor eide, atter mektig stridsmann øker
aktes som guders templer. slik sin egen heder.
Sjøl en Tor bak skjoldet,
førte han over sjøen
til jotners vei kampens
ulv. Ham guder styrer.

Forbindelsen mellom æsene og Håkons rike nevnes videre:

”Hvem tviler på guders styre
når han kan tyne konger?
Sterke makter sier jeg,
styrker Håkons rike”.

Også Fagerskinna setter Håkons bloting i forbindelse med at tidene blir bedre: ”Og den dyktige vendte til blot. Mektig fornøyde lar æsene jorden gro som før”. T. Torfæus beskriver forholdene i Norge under eiriksønnene: ”Eiriksønnene hadde ødelagt flere hedenske templer og hadde derfor fått folkets hat mot seg. Deretter rammet en prisøkning på korn Norge, på en måte som frem til da hadde vært uhørt i eirikssønnenes regjeringstid. Hedningene mente det var gudenes måte på å vise sin harme over skjendingen av templene og ritualene deres.” Videre fortelles det at landet ble dekket av snø ved midtsommerstid, fisken forsvant fra kysten, som lyst i bann, og sult herjet i alle landsdelene.

Midt oppi uåret kom Håkon jarl seilende med en stor hær tilbake til Norge. T. Torfæus skriver at folket i Norge villig underkastet seg danekongen og Håkon jarl for å bli kvitt eirikssønnene. Etter noen harde år hvor avlingene var feilet og fisket var dårlig, strømmet fisken tilbake til fjordene og kornet vokste igjen overalt hvor det var sådd. Dette fremstilles som å være ett resultat av at hovene blir gjenreist og æsene igjen dyrket. Under Håkon jarl kommer igjen æsene til bloting og dermed blomstrer også landet. Dette er et syn som kommer frem både i Heimskringla og i Fagerskinna. Håkon jarls rolle som hedning kommer også senere til å spille en stor rolle i hans historie, og som en direkte konsekvens av dette, også i Norges historie, blant annet gjennom hans kamp mot innføringen av kristendommen til Norge.


Etter at Håkon jarl hadde sittet som danekongens jarl over Norge i ca 3 -4 år (ca.973 -974) blir Håkon jarl kalt til Danmark for å hjelpe danekongen å forsvare sitt rike mot keiser Otto den andre. Dette var i samsvar med de vilkår danekongen hadde satt for at Håkon jarl skulle få tittelen som jarl over Norge. Kildene – Fagerskinna, Heimskringla og Flateyjarbòk - er samstemte i at Håkon jarl, på danekongens befaling, samler en stor hær fra Norge, og reiser til Danmark for å støtte Harald Blåtann i kampen mot keiser Otto. Kildene er også samstemte i at Harald Blåtann, sammen med Håkon jarl, slår keiser Otto i det første slaget de møtes i. Ifølge Heimskringla og Fagerskinna lå Håkon jarl etter dette i Limfjorden og ventet på bør til å reise tilbake til Norge. I mellomtiden hadde keiser Otto samlet sammen en flåte og satt over til Jylland. Danekongen møtte keiser Otto her, og tapte. Det ble siden satt grid og avtale om et møte på øya Mors. Danekongen blir her omvendt til kristendommen sammen med hele danehæren, og sender så bud på Håkon jarl. Da Håkon jarl ankommer blir han og de menn som fulgte ham, tvangskristnet av danekongen. Flateyjarbòk forteller derimot at Håkon jarl fikk bør, og reiste til Norge om vinteren. Våren etter samlet keiser Otto på ny en hær, og reiste til Danmark. Da Harald Gråfell oppdaget dette sendte han på ny bud til Håkon jarl. Og dersom Flateyjarbòks beretning er riktig, skal Håkon jarl denne gang ha stilt danekongen et ultimatum da han kom til Danmark med sin hær: Håkon jarl hadde hjulpet danekongen èn gang, med rikets hele styrke, slik som var avtalt. Denne gang vil han kun hjelpe danekongen mot godtgjørelse. Argumentet han bruker her er at hans undersåtter bare mener seg bundet til å forsvare Håkons land og rike – med andre ord bare Norge, med sine våpen, og sin kropp, og ikke Danmark. I hvertfall ikke uten vederlag. Håkon jarl stiller da det krav at de provinsene som var underlagt ham i Norge, skulle være fri fra Haralds myndighet for alltid, og at utestående skatt skulle slettes. Ved å stille dette kravet, ville Håkon jarl igjen samle det norske riket under èn norsk hersker, uten skatt og overformynderi fra en utenlandsk konge. Samtidig er det interessant fordi det viser at nordmennene på denne tiden hadde en idè om Norge som ett eget rike, og at nordmennene følte ett sterkere samhold og en sterkere følelse av lojalitet mellom hverandre, enn til andre skandinaviske riker. Håkons krav er også nevnt hos T. Torfæus. Det som er problematisk med dette materialet er at dette kravet ikke er nevnt i de andre kongesagaene. Dette er underlig, ettersom ett slikt krav tross alt ville ha stor betydning for den videre fremtiden til Norge. Det er likevel ikke grunn nok til å forkaste muligheten for at Håkon jarl faktiskt har stilt dette kravet.

Vi vet at Harald Hårfagre var oldefar til Håkon jarl, på morens side. Og Håkons fedre har vært nært knyttet både til Harald Hårfagre, og til Haralds sønn, Håkon den Gode. Begge disse kongene har hatt som motiv å samle Norge under en konge, og med de nære båndene til Håkons egen slekt er det slett ikke utenkelig at Håkon jarl selv har latt seg inspirere og fasinere av denne tankegangen. Vi vet at Håkon jarl fulgte den ordningen som Harald Hårfagre satte om at det skulle være en jarl i hvert fylke, dette er bekreftet både i Heimskringla og i Flateyjarbòk. Det kan i hvertfall virke som om det er en ny Håkon jarl som ankommer Norge etter oppholdet i Danmark. Han vender tilbake fri fra dansk overformynderi og løsrevet fra skatter og lojalitet til danekongen. Samtidig som dette kan ha hatt en sterk symboleffekt, ville det trolig også øke Håkons popularitet i Norge. De skatter og avgifter som var pålagt bøndene å betale danekongen gikk nå til den norske kongen, og dermed også indirekte til å styrke og forsvare bøndenes egne områder mot potensielle fiendtlige hærer. Dette ville utvilsomt være viktig for å skape en sterkere følelse av fellesskap og samhold blant nordmennene, og trolig også en sterkere lojalitetsfølelse til landets konge. Dersom dette stemmer har Håkon jarl på en merkverdig måte klart å få danekongens støtte til å fjerne sine egne motstandere, før han så selv løsriver seg fra danekongens overherredømme og selv tar makten i Norge. Det må legges til at Håkon jarl aldri tok tittelen konge selv om han i praksis fungerte som konge i Norge. Dette forklares i Àgrip med at Håkons ætt var fra håløygene og møringene, og det var jarleætt i begge grener. Derfor ville han ikke pryde seg med kongsnavn. Vi skal ikke se bort i fra at dette faktiskt kan stemme. Vi ser nemlig noe tilsvarende hos Erling Skjalgsson. I Olav Tryggvasons saga i Heimskringla kan vi lese at Olav tilbyr Erling jarlstittel, men Erling avslår med følgende: ”Herser har frendene mine vært, og jeg vil ikke ha høyere navn enn de”.

Før Håkon jarl forlot Danmark forteller Heimskringla og Fagerskinna at danekongen sendte lærde og prester med Håkon jarl for å kristne landet. Men da han mente været var slik han kunne sette ut til havs fra Danmark, satte han de lærde og prestene på land, og hindret dermed ett kristningsforsøk som ville hatt utgangspunkt i det tysk-romerske riket. Men T. Torfæus legger til at keiser Otto utnyttet Håkons fravær i Norge og sendte to jarler til Norge med en flåte på tretti skip for å kristne landet, mens Håkon befant seg i Danmark. Dette blir videre påpekt i Flateyjarbòk. Dette kan synes å bli belagt i Fagerskinna, som skriver at da Håkon jarl kom tilbake til Norge, hadde det alt kommet bud til Viken fra danekongen om den kristne tro. Flateyjarbòk forteller at da Håkon jarl kom til Viken fikk han fort vite hva de danske jarlene hadde gjort; brutt ned hov og kristnet folk hvor de kom med makt. Håkon bygde da opp igjen alle de hov som var blitt brutt ned og sendte bud til alle i Viken at ingen mann skulle beholde den tro som jarlene hadde påbudt. At det her fortelles at budet om kristendommen var kommet til Norge før Håkon jarl kan være riktig, men det medfører da at de må ha blitt sendt til Norge etter at Håkon jarl hadde forlatt Danmark, men at de kom frem før han via sjøveien, mens Håkon og hæren først la ut på hærtokt mot danekongens områder før han vendte tilbake til Norge. Trolig var dette noe Håkon gjorde som hevn for tvangskristningen. Det kan også ses på som Håkons måte å markere sin, og Norges, løsrivelse fra Danmark. Håkon førte skipene mot Øresund og herjet der, og siden langs kysten av Skåne, hvor han la til med flåten. Etter å ha utført blotsspon brente han flåten sin og satte hæren i land på Gautaland hvor han plyndret og herjet.
Uansett hvem som i utgangspunktet sendte budskapet om kristendommen til Norge, er resultatet det samme: da Håkon jarl kom tilbake til landet drev han de fleste tilbake til blotingen og lovte dem sin troskap. Ved sin retur til Norge, befestet Håkon nok en gang sin posisjon som Norges hedenske hersker.

Håkon jarl: Norges forsvarer.

Nå som Håkon jarl igjen satt i Norge, fri fra danekongens overherredømme og pålagte skatter, begynner det vi kan anse som den andre perioden i Håkon jarls liv: Rollen som Norges forsvarer.
Da Harald Gormsson, danekongen, får høre at Håkon jarl har kastet kristendommen og hadde herjet omkring i landområdet hans, samler han sammen en hær og drar til Norge. Her består Håkon jarl sin første, men bare midlertidige prøve. Danekongen herjer oppover langs norske kysten, og særlig får områdene langs Sognefjorden gjennomgå. I Lærdal unngikk bare fem gårder å bli brent, i Sogn bare et sogn, i følge sagaene. Danekongen seiler nord til Stad, men da han kommer hit får han høre at Håkon er godt forberedt og har samlet en stor hær nord for Stad. Danekongen bestemmer seg derfor for å vike. De to herskerne møtes dermed ikke denne gang, men Håkon jarl fikk med dette vist sin makt. Så mektig er han blitt, at selv danekongen må vike for hans hær. Dette ble Harald Gormssons siste forsøk på å ta Norge.

Under kong Harald Gormssons arveøl får hans sønn, Svein Haraldsson, jomsvikingene til å love å gå til krig mot Norge, og drepe eller drive Håkon jarl ut av landet innen tre år. Kildene er samstemte i at hæren ble gjort klar så fort det var mulig, dette ifølge Fagerskinna for å hindre rykter om felttoget i å nå Norge og dermed gi Håkon jarl tid til å forberede seg. Ifølge Snorres Heimskringla kom ryktet dem likevel i forkjøpet. Eirik jarl Håkonsson skal ha fått høre om felttoget mot Håkon da han befant seg på Romerrike. Han samlet da straks folk og reiste til Trondheimen for å varsle faren. Snorre er alene om å nevne dette hendelsesforløpet. I Flateyjarbòk fortelles det at Håkon jarl befant seg på veitsle hos Erling, hersen på Sola, når han får nyheten om at jomsvikingene herjer landet.

I det som skjer videre viser Håkon igjen en velutviklet evne til å møte trussler, både mot seg selv og mot sine områder. Da han får bekreftet nyheten om at fiender befinner seg i landet forteller Fagerskinna at det ble bestemt å tenne vetene og skyte opp hærpil og ta alle skip i fart. Håkon stevner til seg hver eneste mann som torde verge seg og sitt gods. Selv fòr han med ett skip ut og inn av hver en fjord, og dermed visste ingen hvor nattleiet hans var eller hvor han kom. Snorre forteller at da Eirik hadde varslet Håkon, faren sin, lot de skjære hærpil over hele Trøndelag og sendte bud til Nordmøre og Sunnøre og Romsdal, nord i Namdal og til Hålogaland, og stevnet så ut full allmenning av folk og skip. Håkon jarl skal så ha seilt til Møre for å speide og samle folk der, mens Eirik jarl drog hæren sammen og førte den sørover. Snorre nevner ikke at vetene ble tent, men dette er likevel en interessant opplysning fra Fagerskinnas forfatter, og som trolig stemmer. Det fortelles nemlig hos Snorre i Håkon den Godes saga om hvordan Håkon satte lov for leidangen: ”Etter denne striden satte kong Håkon en lov for landet langs kysten og så langt inn i landet som det lengste laksen går, han gjorde en ordning her for alt bygd land, delte det i skipsreider, og skipreidene delte han i fylker. I hvert fylke var det fastsatt hvor mange skip det skulle være, og hvor store skip de skulle greie ut fra hvert fylke når det var budt opp allmenning og allmenningen skulle de ha plikt til å greie ut, når det kom utenlandsk hær til landet. Med slikt oppbud fulgte det også at de skulle gjøre veter på de høye fjellene, slik at en kunne se fra det ene til det andre”.

Dette viser at Håkon jarl har hatt et lovfestet og trolig velorganisert forsvarsverk til bruk mot invasjonshærer til sin disposisjon. Dette gjorde det mulig for han å kalle sammen en stor hær på kort tid. At det er leidangen som er kalt ut fortelles også i et skaldekvad av Tord Kolbeinsson: ”Til havets strid styrtet de slanke leidangs skip mot danenes skeider langsmed landet”. Også i Heimskringla finner vi referanse til leidangen i ett kvad kalt Eiriksdråpa: ”Langveisfra langs landet leidangen glei til kampen, mens de slanke danske skeider skrei imot den”. Vetene vil ha varslet folk raskere enn hva skipene med bud i kunne seile. At Håkon sender skip ut, har trolig vært for å samle sammen de skip som, når budbringerne kom, nå har vært kampklare. Dette må ha spart Håkon mye tid, ettersom det ikke har vært nødvendig å vente på at skipene skulle gjøres klare etter at budbringerne har kommet. Budbringerne har dermed bare trengt å informere de kampklare skipene om hvor de skulle møte resten av hæren. Kanskje har mange av skipene som ble gjort klare når vetene ble tent allerede lagt kursen mot den retning vetene ble tent i. Dersom varselet ble mottat med at vetene i nord brant, kan mottakerne ha visst at budet om hærsamling var kommet fra nord, før de tente sin egen vete og budet dermed spredte seg lengre sørover. Dette blir likevel bare en teori som det vil råde noe usikkerhet rundt, ettersom vi ikke med sikkerhet vet hvordan vetene har fungert i praksis.

Mens Håkon samler sammen hæren, reiser jomsvikingene stadig lengre nord i landet, men Snorre forteller at folk i land ikke sa sannheten om hva jarlene hadde fore, når vikingene fikk tak i noen å spørre. Fagerskinna forteller også at jomsvikingene hadde problemer med å få informasjon om Håkons tilholdssted, folk svarte bare at han var i fjordene innenfor allfarlei, stundom i nord, stundom i sør. Dette er interessante opplysninger fordi det kan tyde på at Håkon jarl må ha hatt en stor støtte i befolkningen, og at få kan ha hatt ett ønske om å svike han. Dette fordi det ville være nærmest umulig å samle sammen en så stor hær på en plass, uten at folk fikk kjennskap til hvor hæren holdt til. I hvertfall forteller det at folket støttet Håkon jarl og var mer interesserte i å beholde han som hersker, enn å la danene igjen få øke sin innflytelse over landet.

Ifølge både Heimskringla og Fagerskinna får jomsvikingene først vite hvor Håkon jarl befinner seg da de blir oppsøkt av en gammel mann. At det er mannen som oppsøker jomsvikingene og ikke motsatt kan tyde på at han oppsøker fiendehæren etter ønske fra Håkon jarl, ettersom han nå, uten jomsvikingenes viten, har samlet sammen hele hæren sin. Med tanke på det ”etterretningsapparatet” Håkon jarl viste at han disponerte når han fikk tatt livet av Erling er ikke dette helt usannsynlig. Dersom han klarte en slik bragd fra Danmark, kan vi anta at hans makt og ”etterretningsapparat” er blitt utbedret nå som han selv er i Norge, og er enda mektigere enn tidligere. Ifølge Snorre skal bonden ha fortalt dem at Håkon jarl seilte inn i Hjørundfjord dagen før, med bare ett eller to skip, iallfall ikke flere enn tre, og at han ikke visste noe om fienden. Jomsvikingene løper da til skipene sine og ror nordenom øya Hod, og så inn forbi øya. Samtidig ligger Håkon jarl og Eirik jarl Håkonsson i Hallkjellsvik i Voldafjorden med 180 skip. Jarlene ror så nordover for å finne jomsvikingene, og de møtes i Hjørungavåg. Når det gjelder dateringen av slaget i Hjørungavåg har det vært et tema som har vært mye diskutert. Et av de vanligste forslagene har vært å datere slaget til ca år 985-986, og det er også denne dateringen som legges til grunn her. Det fortelles i Fagerskinna at Jomsvikingene hadde 60 skip. Fagerskinna bekrefter fortellingen om bonden som møter jomsvikingene og sender dem mot Hjørungavåg. Fagerskinnas forfatter legger til at jomsvikingen Sigvalde jarl er skeptisk til informasjonen og mener det er en felle, men blir likevel egget av Bue Digre, og de løser dermed fortøyningene og farer med hæren mot Håkon jarl. Fagerskinna nevner også det samme antallet skip som Snorre oppgir i Heimskringla. Flateyjarbòk synes å bekrefte at bonden jomsvikingene møter er en av Håkons agenter. Mannen kalles her Ulv, og forteller jomsvikingene at Håkon lå innenfor øya Hod, og der kan de få drept ham om de vil, for han venter der på hæren sin. Jomsvikingene ber så Ulv om å bli med i skipet for å vise vei til Håkon. Her prøver Ulv å sno seg unna, trolig fordi han vet hva som venter jomsvikingene i Hjørungavåg. Han blir likevel tvunget med i båten, men da de får se Håkons flåte hopper Ulv over bord og vil ikke vente på at de skal betale ham for sviket. Men da Vagn ser dette lønner ham Ulv ved å kaste ett spyd gjennom han, og han mister der livet.

Den mest detaljerte kampformasjonen finner vi i Heimskringla. Det fortelles her at Sigvalde jarl lå mot Håkon jarl. Sigvalde hadde tjue skip og Håkon seksti. I den ene armen på fylkningen lå Bue Digre og hans bror Sigurd med tjue skip, og mot dem la Eirik Håkonsson seksti skip. I den andre armen på fylkningen lå Vagn Åkesson med tjue skip og mot ham lå Svein Håkonsson sammen med Skjegge fra Opphaug på Ørlandet og Ragnvald fra Ervik på Stad og seksti skip. Kampen blir beskrevet som lang og hard, både i Fagerskinna og hos Snorre, men Håkon jarl seirer til slutt, etter store mannefall på begge sider. Snorre legger også til en setning som har vakt mye oppsikt: ”Det er noen som sier at i denne kampen hadde Håkon jarl ofret sønnen Erling og blotet ham for å få seier, og etter det hadde haglskuren kommet, og da hadde også mannefallet vendt seg og blitt størst hos jomsvikingene”.

Erling er ellers ikke nevnt i Håkons hær hos Snorre. Også Flateyjarbok nevner Håkons offer av sønnen Erling. Det fortelles her at Håkon går opp på øya Primsigd hvor han legger seg på kne, vender seg mot nord, og kaller på Tordgerd Hordabrud. Hun vil først ikke høre, og Håkon synes hun virker sint på han. Håkon ber henne ta imot offergave fra ham, men hun vil ikke ta imot. Til slutt tilbyr Håkon henne menneskeoffer, og hun kan velge hvem hun vil ha utenom han selv eller hans sønner Eirik og Svein. Tordgerd velger da Håkon sin syv år gamle sønn, Erling. Håkon tar da gutten og gir han til trellen Skofte som tar livet av gutten på den måten Håkon jarl ”pleide”. Deretter forteller sagaen hvordan slaget gikk bedre for Håkon jarl, fordi han hadde ofret til Tordgerd Hordabrud og hennes søster Irpa. Fra nord tykknet det til og det kom en kraftig haglbyge, og det syntes som om lyn og torden også blandet seg. Jomsvikingene måtte nå kjempe mot været også.Videre fortelles det at Håvard Hoggande var den første som så Tordgerd Hordabrud i Håkon jarls hær, men siden mange andre. De så at det var som om piler fløy av hver finger på trollene , og hver gang traff de en mann slik at han fikk sin bane. Det hele ender med at jomsvikingenes hær går i oppløsning og Sigvalde hopper over bord med ordene: ”Nå vil jeg flykte, sier han, og gjør så det alle mine menn, fordi at nå er det med troll vi kjemper og ikke med menn”.

I Fagerskinna finner vi ingenting som tyder på at Håkon jarl skal ha ofret sin sønn. Her fortelles det at Erling lå på Håkons babords side sammen med Jarnskjegge fra Uthaug på Yrjum og Styrkår fra Gimsan som var den mest vidgjetne lendmann nord for Stad. Erling skal her ha ligget mot Torkjell, bror til Sigvalde. Dersom dette stemmer må Erling ha vært langt eldre enn syv år. Fagerskinna nevner også haglet som skal ha kommet, og at mannefallet endret seg i nordmennenes favør etter dette, men det sies ingenting om at Håkon skal ha ofret Erling. Det er flere ting her som trenger en nærmere forklaring. Nå må det først fortelles hvem denne Torgerd er. Gro Steinsland forklarer i boken ”Norrøn religion” Tordgerde Hordabrude, eller Torgerd, som en fylgje. Det vil si en verneskikkelse for individet eller slekten. Som eksempel på en ættefylgje, bruker Gro Steinsland nettopp Torgerd, som er ladejarlenes slektsmor, og forteller at ættefylgjen i enkelte tilfeller kan ta form nærmest som en gudinne. Steinsland skriver også at Torgerd, ifølge flere kilder, skal ha vært representert med egen kultstatue i et kulthus på Lade, hvor hun ble dyrket sammen med søsteren Irpa. Et annet spørsmål er hvorvidt Håkon faktisk ofret sønnen sin under slaget i Hjørungavåg. Det første som slår oss i denne sammenheng er at Fagerskinna, som trolig er en mer nøytral kilde enn f.eks Snorre, er at det her ikke nevnes noe om et sønneoffer, og at Erling her fremstilles som en voksen. Når jeg bruker uttryket mer nøytral, refererer det til at Fagerskinna er blottet for mirakler og religiøse forklaringer, noe som blir brukt i en viss utstrekning av Snorre i sin Heimskringla. Videre virker det lite sannsynlig at Håkon, midt i kampens hete, skal ha overlatt kommandoen til noen andre. Lite sannsynlig er det også at Håkon kunne ha forlatt flåten, uobservert og uhindret, og tatt seg til land, uten at noen av hans fiender ville ha lagt merke til det og følgt etter. Til slutt må det påpekes at det ikke finnes noen skaldekvad som forteller noe om at Håkon skal ha ofret sin egen sønn under dette slaget. Dette til tross for at det finnes skaldekvad i Heimskringla, Fagerskinna og i Flateyjarbok som refererer til forskjellige hendelser før, under, og etter slaget i Hjørungavåg. Snorres valg av ord når han omtaler sønneoferet tyder på at også han er noe skeptisk til denne hendelsen. Vanligvis kan vi se at Snorre skriver med en stor tro og sikkerhet på at det han skriver er historisk korrekt. Men her gjør han ett unntak og bruker ordvalget ”noen sier”, og antyder dermed at det er noe uenighet om hvorvidt dette faktiskt skjedde eller ikke. Også historikeren Tormod Torfæus stiller seg skeptisk til at Håkon skal ha ofret sin egen sønn. T. Torfæus begrunner dette med at det er meningsløst å tro at Håkons sønn Eirik, som var en svært klok viking, ville ha tillatt ham å drepe sin bror, når han til og med reddet fiender som var utpekt av Håkon til å bli henrettet, og når han ikke viste seg i stand til å straffe Einar Islending som han hadde adoptert inn i sin familie, og som var nær ved å desertere og gå over til fienden. T. Torfæus legger også til at både Saxo og Heimskringla nevner sønneblotet, men uten å ha tiltro til det. Man kan dermed lure på om påstanden om menneskeoffer er en konstruksjon av Snorre, som selv var kristen, og senere av forfatterne av Flateyjarbok, som var prester. Det virker også som om Flateyjarbòk, som har den mest utførlige skildringen av Håkon jarls sønneoffer, vil fremstille det slik at sønneofferet slett ikke var ett enestående tilfelle av menneskeoffring under Håkon jarl. Nedskriveren forteller at Håkon gav trellen Skofte ansvaret for å ta livet av Erling, og at Skofte da gav Erling bane etter den skikk som Håkon jarl pleide og som han rådet ham til. Dette er alvorlige beskyldninger om at Håkon jarl skal ha ofret mennesker også tidligere. Men det er ikke gitt referanser til dette verken i Heimskringla, Fagerskinna, Àgrip eller i noen skaldekvad. Motivet med dette kan ha vært å sverte både Håkon jarl, som vi har sett var en hedensk hersker som opponerte sterkt mot kristendommen, og for å vise hedendommens ”mørke” side, eksemplifisert ved menneskeofring.


Når det gjelder betydningen av slaget i Hjørungavåg må det utvilsomt ha vært et utrolig viktig slag, både for Håkon jarl og for den norske rikssamlingen. I dette slaget samlet Håkon jarl nordmennene sammen mot en felles fiende – en utenlandsk invasjons hær. Trolig har dette ført til at Norge etterpå stod tilbake mer samlet. Sammen hadde nordmennene klart å slå en invasjonshær med utgangspunkt i Danmark. Dette har trolig vært en viktig seier for nordmennene, som må ha sett seg leie av danenes store innflytelse både på deres handelvirksomhet med sin store kontroll over handelsrutene og på å være underlagt skatter og plikter til danekongen. Med seier i dette slaget forble Håkon jarl enerådende hersker i Norge, samtidig som denne seieren styrket hans makt. Nå var det ingen hærer fra utlandet som uten videre kunne true Norge, eller Håkon jarls makt. Seieren førte også til at Danmarks krav på Norge ble avvist. To ganger hadde danene nå forsøkt å ta Norge fra Håkon jarl. Først ved Harald Blåtanns forsøk, som tidligere er nevnt, hvor det ender med at han må snu da han får høre om Håkons store forsvarshær som ligger klar til å møte han. Og etterpå Haralds sønn og arvtager, Svein Tjugeskjegg, som sender en hær bestående av daner og jomsvikinger til Norge, hvor de blir slått i Hjørungavåg. Fagerskinna forteller at ”dette slaget har vært spurt viden om, og aldri har daner hatt ett slikt slag med nordmennene, fordi at nå hadde de større hær enn danene”. At Håkon jarl klarer å mønstre en så stor hær sier mye både om Håkons makt, og om hvordan Norge under Håkon jarl har klart å bygge seg opp til å bli en sterk politisk og militær makt som nå kan motstå selv danene. Det går lang tid etter dette slaget før danene igjen prøver å legge krav på Norge. Det sier også mye om betydningen av slaget at Håkon jarl trekkes frem som den store sagahelten og landeverneren, til tross for at sagaskriverne var kristne. Hadde det ikke vært for den store betydningen av dette slaget ville trolig nedskriverne ha tilført Håkon ett langt dårligere ettermæle. Håkon var tross alt hedning, og drev en aktiv kamp mot å innføre kristendommen til Norge.

Håkon jarl den mektige: Norges hersker.

Etter slaget i Hjørungavåg kommer Håkon jarls siste periode i hans rolle som den ubestridte og rådende hersker over Norge. Gjennom seier i dette slaget har Håkon klart å beseire danenes siste forsøk på å underlegge seg Norge under hans regjeringstid. Han har dermed sikret Norge for angrep fra store, utenlandske hærstyrker. Han sitter som hersker i Norge usedvanlig lenge sammenlignet med sine forløpere og etterkommere til kongemakten i landet. Hvis vi tar med tiden hvor Håkon jarl var danekongens underkonge, satt Håkon jarl med makten i hele 25 år, fra ca 970 til 995. Det er likevel underlig å se hvordan hans fall blir beskrevet i sagaene. Det fortelles først i Snorres Heimskringla at så lenge Håkon jarl rådde i Norge, var det gode år i landet og god fred for bøndene innenlands. Jarlen var vennesæl blant bøndene det meste av den tida han levde. Så langt høres ting greit ut. Men så legger Snorre til; ”men da det lei på, ble jarlen så lei med det, at han ble usedsmann i omgang med kvinner. Det gikk så vidt at han lot døtrene til mektige menn ta og føre hjem til seg, og der lå han med dem i ei uke eller to, og så sendte ham dem hjem igjen”. Skildringen av Håkons oppførsel ovenfor kvinner går igjen i Àgrip, Fagerskinna og i Flateyjarbòk. Dette synes å være merkelig. Håkon jarl satt trygt i Norge for alle fiender utenfra, og det eneste som kunne true hans makt var bøndene i sitt eget rike. En sterk motstand fra bøndene var det eneste Håkon ikke kunne stå i mot. Ikke minst fordi han var helt avhengig av bøndenes og stormennenes godvilje for å kunne beholde sin militære makt, som i stor grad var basert på leidangen. En slik handling er sterkt imot det bildet som blir gitt av Håkon jarl ellers i sagaene. At en så stor strateg som Håkon jarl, som har vært fullstendig klar over at hans militære og politiske makt var avhengig av støtte fra stormennene, skal ha kjørt fullstendig over dem og tatt kvinner til seg med makt virker høyst usannsynlig. Håkon må ha visst at dersom han gjorde dette ville ikke reaksjonene la vente på seg. Bøndene og stormennene ville slått seg sammen og det hele ville ha endt i ett voldsomt opprør. At Håkon som har hatt god kontakt både med bøndene og stormennene og har vist seg som en særdeles dyktig strateg med en usedvanlig god evne til å handle taktiskt skal ha begått en så enorm feil virker så lite sannsynlig at det er på sin plass å stille spørsmål om dette også kan være en konstruksjon av de kristne nedskriverne for å ytterlige sverte Håkon jarls omdømme. Påfallende er det også at Snorre i sine avsluttende ord om Håkon jarl skriver: ”Håkon jarl var gavmild som få, og det var en ren ulykke som førte slik høvding til den død han fikk. Men det som meste gjorde at det gikk som det gikk, det var at nå var tiden kommet da blotskap og blotmenn skulle fordømmes, og hellig tro og gode seder skulle komme isteden”. Dette kan bekrefte at Håkon jarl ble tillagt verre sider og ett verre ettermæle enn hva som var tilfellet, ettersom han var hedning, og i følge den tradisjon Snorre her skriver om dermed skulle fordømmes. Snorre skriver også: ”Men en får si som sant er om Håkon jarl, at det var mange ting ved ham som gjorde han til en dugelig høvding, først stor ætt, og så vett og kunnskaper til å bruke makten, mot i kampen og lykke til å vinne seier og drepe sine fiender”. Det virker underlig at Snorre her trekker frem Håkons vett og kunnskap til å bruke makten sin, dersom det stemmer at Håkon skal ha missbrukt makten sin til å bortføre kvinnene rundt om i landet. Det kommer likevel frem andre faktorer som mer sannsynlig kan ha ført til Håkon jarls fall. Fagerskinna forteller at Håkon begynte å styre landsfolket hardt, ble grisk etter gods og fulgte ikke loven. Det kan tenkes at Håkon etter seieren over danene har følt seg så mektig at han på sikt har prøvd å sette til side lovene i landet. Håkon har utvilsomt vært den mektigste styreren Norge til da hadde hatt, og det er ikke uten grunn han har fått tilnavnet ”den mektige”. Heimskringla og Flateyjarbòk nevner at Håkon skal ha hatt 16 jarler under seg, noe som skaldene trekker frem som en virkelig stor bragd: ”Hvor i verden ellers vet man at jorddrott har land som 16 jarler. Slikt hæren lenge minnes.” Med tanke på hvor sentralt tingordningen stod i Norge, og nordmennenes respekt for lovene herfra er det slett ikke utenkelig at bøndene og stormennene har gått sammen om ett attentat mot Håkon jarl dersom han skal ha forbrutt seg mot lovene. Det kan se ut til at Håkons fall har vært at han ble for mektig, og lot makten gå til hodet på seg. I Viking Norway refereres det til Frostatingsloven hvor det kommer frem at de ikke bare hadde rett til å straffe en leder som brøt med loven, de var faktiskt forpliktet til det.
På denne tiden kom det også ett nytt kongsemne til Norge som var av Harald Hårfagres ætt: Olav Tryggvason. I han kan bøndene og stormennene ha funnet en ny leder med rikdom og ressurser nok til å kunne ta opp en kamp mot Håkon dersom deres eget attentat skulle slå feil. Håkon Jarls død, og behandlingen av hans døde legeme står i sterk kontrast til de store dådene han utførte i sitt liv. Ikke minst med tanke på den store betydningen av slaget i Hjørungavåg. Det ser ut til at Håkon jarl har spilt en langt større rolle i samlingen av Norge enn hva han er blitt gitt honør for i ettertid. Mye av årsaken til dette henger nok sammen med hans dårlige ettermæle. En sterk indikasjon på dette er at Adam av Bremen, som var en langt mer samtidig kilde enn sagaskriverne, beskriver Håkon jarl som den første av nordmennene til å tilegne seg kongelig makt. Det kan tenkes at Adam av Bremen har oppfattet Håkon som Norges første konge fordi han var den første som i realiteten hadde ressursene, makten og populariteten til å i praksis samle Norge under seg.

Konklusjon

Ut i fra Håkon jarls mange storverk, som å løsrive Norge fra dansk overherredømme og overvinne to danske invasjonsforsøk, er det helt klart at Håkon har hatt en langt større betydning for den norske riksamlingen enn hva han er blitt gitt ære for i ettertid. Det virker nærmest som om nedskriverne har prøvd å sverte Håkons rykte gjennom å tilegge ham både sønneoffer og overgrep mot landets kvinner. I C.R Ungers Heimskringla er Håkon jarls saga på knappe atten kapittler som er nedskrevet på tolv sider og den er her tittlert med ”Sagaen om Harald Gråfell og Håkon jarl”. Sagaen starter med å fortelle om eirikssønnenes maktovertakelse i Norge, og ikke før midt i sagaen nevnes Håkon jarl, og det siste vi får høre at at Håkon jarl flykter landet og reiser til Danmark. Håkons beundringsverdige politiske spill om hvordan han greier å gripe makten i Norge og hans vellykkede forsvar av Norge er, istedenfor å være samlet under en egen saga om Håkon jarl, flettet inn i sagaen om Olav Tryggvason, og da med en kontinuerlig veksling mellom beretninger om Olav og Håkon, frem til Olav kommer til Norge og Håkon dør. Håkon jarl har dermed, i denne utgaven av Heimskringla, ingen egen saga. Fortellingen om hans liv er bare fortalt gjennom å være knyttet opp mot to andre norske konger. Det er vel på sin plass å påpeke at de to kongene som fortellingen av Håkon er samlet mellom, Harald Gråfell og Olav Tryggvason, begge var kristne.

Vi kan gå ut fra at Håkons store makt, innflytelse og popularitet i Norge har vært en viktig faktor i å styrke den norske kongemakten og knyttet stormennene og bøndene nærmere kongen. Når han også benytter seg av leidangen for å forsvare Norge mot en utenlandsk invasjonshær har dette trolig også vært med på å styrke en følelse av tilhørighet knyttet både til kongen og landet. Vi kan nærmest ane konturene av en ”oss mot dem” mentalitet, hvor ”oss” er nordmennene og ”dem” er de stadig truende danene. Dette er en tankegang som også trekkes frem i Torgrim Titlestads Viking Norway, og er ett synspunkt som vi slett ikke skal se vekk i fra stemmer. Å overvinne danene, som i flere tiår har vært en kontinuerlig trussel mot nordmennene i form av plyndinger, kamper og i form av forsøk på å legge landet under den danske kongemakten, kan – og har trolig – gjort mye for å utvikle en norsk mentalitet og fellesskapsfølelse. Når Adam av Bremen trekker frem Håkon jarl som den første i Norge med kongelig makt, og ikke Harald Hårfagre, sier det mye om den påvirkning Håkons liv har hatt på den norske rikssamlingen og den oppfatningen både nordmennene og andre har hatt av Håkon jarl og Norge som nasjon både under, og etter Håkon styretid.

KILDER

Àgrip.

Oversatt av Gustav Indrebø. Norrøne bokverk nr 32. Det norske samlaget. Oslo 1936.

Fagerskinna.

Oversatt av Edvard Eikill. Saga bok 2008.

Flateyjarbòk.

Bind 1. Prentverk Akraness H.F 1944.

Heimskringla.

Utgitt ved C.R Unger. Brøgger & Christie 1968.

LITTERATUR
Knut Helle, "Hovedlinjer i utviklingen av den historiske sagakritikken”, i Leiv Eriksson, Helge Ingstad og Vinland. Trondheim 2001: 13-27.
Claus Krag, Aschehougs Norges historie – Vikingtid og rikssamling 800 – 1130. Bind 2. AIT Otta AS, 2005.
Gro Steinsland, Norrøn religion. Pax Forlag A/S, Oslo 2005.
Jòn Viðar Sigurðsson, Norsk historie 800 – 1300. Det norske samlaget. 2 opplag. 2006.
Tormod Torfæus, Norges Historie. Bind 1- 3. Eide forlag. 2008.
Torgrim Titlestad, Viking Norway. Saga bok. 2008.
Torgrim Titlestad, "Tilbake til sagaene". Nytt norsk tidskrift 1/2009.

Egil Skallagrimsson som Odin-dyrker

I denne artikkelen vil jeg se nærmere på om det finnes påfallende likhetstrekk mellom gudedyrkeren og guddommen som blir dyrket, og hvorvidt det er noen sammenheng mellom gudedyrkerens egenskaper og klassetilhørighet og guddommens egenskaper og stilling i den norrøne gudeverdenen. For å studere dette nærmere vil jeg trekke frem den islandske skalden Egil Skallagrimsson som representant for den islandske overklassen og som representant for Odin dyrkeren. Ved å gjøre dette vil jeg forsøke å se om det er likhetstrekk i de egenskaper som sagaen trekker frem hos Egil, og de egenskaper de religiøse tekstene tillegger Odin, samt deres possisjon i samfunnet de var en del av. Til denne artikkelen er det særlig historiske primærkilder som Egil saga Skallagrimsonar, Heimskringla og Fagerskinna som vil bli brukt, og Edda som den religiøse primærkilde.

Egil Skallagrimsson og Odin.

Egil Skallagrimsson var sønnesønn av landnåmsmannen Kveldulv Skallagrim som emigrerte fra Norge til Island etter fiendskap mellom Kveldulvs slekt og Harald Hårfagre. Sagaene fremstiller Egil som en mektig mann, en dyktig skald og en fryktelig kriger. Dette er noen av de aspektene som det vil redegjøres mer for, og settes i sammenheng med hans dyrkelse av Odin.

Odin selv, er ofte sett på som den øverste av gudene. I noen av Odins tilnavn er han omtalt som dròttinn – ”drauga drottinn” og ”hanga drottinn” - det norrøne ordet for konge. Dette tyder på at Odin har vært oppfattet som en konge, da gjerne Åsgårds konge, gudenes konge. En rekke fremstillinger av Odin i Valhall tyder også på dette. Odin utfører blant annet høvdingenes arbeid med forberedning til gilde i hallen, og Valhall utpekes som Odins hall. I dikt som Grimnesmål og Gylfaginningen fra Snorres Edda kan vi lese at Odin lærer opp konger i noe av sin kunnskap.

Skaldekunsten.

Når det gjelder Egils egenskaper, sett i lys at hans rolle som Odin dyrker, kan vi finne flere ting som knytter Egils egenskaper til aspekter ved Odin. Allerede som 3 åring skal Egil ha vært i besittelse av skaldekunsten, en egenskap som var regnet for å være en gave fra Odin. Religiøst er Odin knyttet til skaldekunsten som en gave fra gudene gjennom en fortelling i Snorres Edda, hvor det fortelles at skaldedrikken hadde sitt opphav i en fredsslutning mellom æsene og vanene. Som fredstegn ble de enige om å blande spytt. De to stridende flokkene spyttet i et felles kar, og for at ikke spyttet skulle gå til spille, laget æsene en mannsperson av det. Han fikk navnet Kvasir. Han var så klok at han hadde svar på hva det skulle være. Kvasir reiste rundt i verden og delte med seg av sin kunnskap, man da han kom til dvergene Fjalar og Galar, svek og drepte de ham. De samlet opp blodet i tre kar og blandet honning i det. Av dette ble det en mjød som gjør hver som drikk av den til skald eller lærdomsmann. Dvergene bortforklarte siden drapet ved fortelle æsene at Kvasir var blitt kvalt av sitt eget vett. Siden inviterte dvergene til seg jotnen Gilling og kona hans. De fikk med seg Gilling på en rotur og laget det slik at jotnen, som ikke kunne svømme, druknet. Da de fortalte kona at Gilling var død, gråt hun høylydt. De lurer henne så til å gå ut for å trøste seg ved å se ut over sjøen hvor Gilling hadde druknet. Med det samme hun passerte dørstokken, slapp Galar en stein i hodet på henne og drepte henne. Da Gillings sønn, Suttung, fikk dette å vite, plasserte han de to dvergene på et skjær. Dvergene bad for sitt liv, og lovet ham den dyrebare mjøden som bot for drapet på faren. Dette gikk Suttung med på. Suttung fikk med seg mjøden til Nitberg og satte Gunnlod, datteren sin, til å vokte den.

Odin får høre om hvor mjøden er da han under navnet Bòlverk besøker en jotne ved navn Bauga, bror til Suttung. Odin greier til slutt å komme seg til Nitberg hvor han forfører Gunnlod, som vokter mjøden. Han blir hos henne i tre netter og han fikk da lov til å ta tre slurker av mjøden. I den første slurken tømte han det ene karet, i den neste det andre og i den siste det tredje. Han flyktet i ørneham med all mjøden i seg, men ble forfulgt av Suttung som også hadde iført seg ørneham. Når æsene så Odin kom flyvende, satte de karene sine ut på gårdene, og når Odin kom inn over Åsgard spydde han mjøden opp i karene. Suttung var da så nær innpå at Odin trodde han skulle bli fanget, og sendte resten av mjøden ut bakveien. Denne mjøden var ikke god, og den kunne hvem som ville ta. Men Suttungsmjøden gav Odin til æsene og til de folk som kan dikte. Derfor kalles skaldskapen for Odins funn, Odins gave eller æsenes drikk.

At Egil Skallagrimsson knytter sin skaldekunnskap opp til Odin finner vi mange eksempler på i Egils saga, blant annet i to av hans mest kjente kvad ”Hodeløsningen” og ”Sønnetapet”. I hodeløsningen refererer Egil til at han tok med seg skaldekunnskapene sine da han reiste fra Island til Norge: ”Mot vest jeg fòr, tok med ombord den dyre mjød, meg Odin bød”. I kvadet Sønnetapet refererer han til skaldskapen både som Odins gave og som Odins mjød: ”Tungt det er på tungens vekt å veie Valfaders skatt”, ”krøkt av sorg jeg evner knapt å løfte i lyset frem mjøden dyr, som Friggs mann bar i urold fra Jotunheim”, og til slutt ”til meg gav Fenris motmann en idrett uten lyte”. Fenris motmann er her en omskrivning for Odin, mens idretten er en referanse til skaldekunsten. Vi finner det samme senere i Egil saga hvor han kveder: ”Ofte skal ordene mine, Odin meg selv dem lærte, spørres og viden spredes i spreke horders land”. Vi ser her hvordan Egil knytter sin skaldekunnskap til både Suttungsmjøden og direkte til Odin som lærer.

Runeristing.

Et annet viktig aspekt som knytter Egil til guden Odin er hans mestring av runer. Vi kan lese i Edda diktningen hvordan Odin hang seg selv i verdenstreet Yggdrasil og stakk seg med sitt eget spyd. Slik hang han, ofret til seg selv, i ni netter. Slik kunne han tre over terskelen til de dødes rike og gripe runekunnskapen.

”Jeg vet at jeg hang

I det vindkalde tre

Ni hele netter.

Med odd såret,

Til Odin gitt,

Sjøl gitt til meg sjøl,

I det treet

Som ingen vet

Av hvilke røtter det rant.

Brød fikk jeg ikke,

De brakte ikke horn;

Speidet ned fra treet,

Tok så opp runer,

Tok dem med skrik,

Og fra treet falt jeg.”

Et eksempel på Egils runekunnskaper er under en veitsle til kong Eirik og dronning Gunnhild på Atløy hvor Bård, gårdens bonde, forberedte diseblot. Egil er da i følge med Olve, huskar hos Tore herse. Olve er ute for å kreve inn landskyld som ikke var betalt til Tore om våren. De fikk hardt vær med storm på ferden og la seg da til på Atløy, hvor de ble tatt imot av Bård. Bård ledet dem til ett ildhus som lå et stykke unna de andre husene. Her fikk de tørke klærene og de fikk servert mat og surmelk. Bonden beklagte ovenfor dem at han ikke hadde øl å servere. Samme kvelden kom Kong Eirik og Gunnhild til gården, og bemerket at bonden selv, Bård, ikke var tilstede. Eirik får da vite at han er å steller gjestene sine, og at disse er huskarene til Tore herse. Kongen vil møte dem, og ber dem hentes. Kongen hilste Olve vennlig og ba ham ta plass i høysetet. Senere ble det bragt inn øl, og Olve og følget hans skjønner da at øl var det nok av, det var heller det at Bård ikke ville dele ølet sitt med sine uventede gjester. Utover kvelden gjør Egil det klart hva han synes om Bårds gjerrighet, og kveder ett nedlatende dikt om han. Bård svarer med å klage til dronning Gunnhild på den store mengden mjød Egil tømmer i seg uten å bli mindre tørst, og sammen blander de gift ett drikkehorn og serverer det til Egil. Sagaen forteller da at Egil dro ut kniven sin og stakk seg i hånden, tok hornet og ristet runer i det og smørte blod over. Deretter fremsier han et skaldekvad som henviser til runenes kraft, og resultatet er at hornet sprekker og ølet renner utover. Slik berget Egil sitt eget liv, før han tok livet av Bård med sverdet sitt.

Et annet eksempel på Egils runekunnskaper finner vi da han er på besøk hos Torfinn, en bonde ved Eidaskogen. Her finner Egil at datteren til Torfinn ligger syk på tverrpallen. Han får da vite at en bondegutt har prøvd å riste runer for å gjøre henne bedre, men det syntes at det siden bare var blitt verre. Egil sier seg da villig til å prøve å gjøre henne bedre. Han ba dem først løfte henne opp av sengen og legge rene klær under henne, og det ble gjort. Deretter ransaket han sengen hennes og fant der et hvalbein med runer på. Egil leste runene, deretter spikket han dem av og skavet dem ned i ilden, brente opp hvalbeinet, og lot bære klærne hun hadde ligget i, ut i vinden. Deretter kvad Egil følgende:

”Ei må den runer riste

Som råde dem ei makter;

Mangen en grep miste

Blant mørke runestaver.

Ti lønndomstegn jeg skjelnet

Tydelig på benets flate;

De det var som voldte

Vivet den lange smerte.”

Egil rister så selv runer og legger de under hodergjerdet hennes. Da var det som om hun våknet av en søvn, og erklærte at nå var hun frisk. For dette fikk han mange gode ord og vant seg Torfinns vennskap.

Magi og forbannelser.

Kjennskap til runene henger ofte også sammen med kunnskap om magi. Når Odin henger seg i Yggdrasil fortelles det i strofe 138 i Håvamål at han tok opp runene med ett skrik. På terskelen mellom liv og død griper han denne kunnskapen gjennom sitt smertefulle offer. Men diktet forteller også om en annen type kunnskap Odin fikk kjennskap til i denne tilstanden, nemlig galdrene, som også er sterkt forbundet med magi. Det fortelles at Odin her fikk ni storgaldrer, og Håvamål nevner opp hele atten forskjellige magiske galdrer som kan påvirke alt ifra våpen og utfallet av strid til å tøyle naturkreftene og gi helbredende evner og i Balders drømmer kan vi lese hvordan Odin vekker en volve opp fra de døde ved hjelp av valgalder for å dra nytte av kunnskapene hennes. Også Egil besitter kunnskap om magi, om enn ikke i like stor grad som Odin. I Egils saga kan vi lese at han retter magi mot kong Eirik ”Blodøks” Haraldsson. Egil blir uvenn med kongen etter at Eirik setter loven til sides og gjør urett mot Egil i en arvestrid som blir lagt frem for Gulatinget. Etter disse hendelsene kaster Egil en sterk forbannelse over Eirik:

”Driv, dådrike makter,

Drotten fra land og rike!

Hevn, Odin og høye æser,

I harme, at han meg rante!

La folkeplageren flykte,

Frøy og Njord, fra Norge!

Tungt, Tor, du tukte

Tinghelgs usle krenker!”

Eirik på sin side, lot Egil gjøre lovløs i hele Norge, slik at det var fritt frem for hver mann i landet å ta livet av han. Hevnen for dette får Egil nærmest ved en tilfeldighet. Da han skal seile fra landet blåste det opp til styggvær, og Egil og folkene hans tar til land på en øy som het Herdla. På denne tiden befant Ragnvald kongssønn seg også på øya, da han var blitt oppfostret på en kongsgård her, hos en mann som gikk under navnet Skjegg-Tore. Egil får her tatt livet av både kongssønnen og Berg-Onund, mannen som hadde stilt motkrav til Egil i arvestriden. Deretter går de mot kongsgården på hærmannsvis og dreper alle de kommer over. Fortsatt rasende, selv etter denne blodige hevnen, tok Egil en hasselstang i hånden og gikk opp på en bergnapp som vendte mot land. Der tok han så ett hestehode og satte det på stangen og fremsa sine forbannelse over kong Eirik og dronningen, Gunnhild. Han vender nidet mot landvettene i Norge, slik at de skulle veiville fare og ingen av dem skulle kunne finne eller nå hjemmet sitt før de hadde drevet Eirik og Gunnhild ut av landet. Deretter styrker han forbannelsen sin med å riste runer på stangen, og sagaen forteller at der stod alle ordene han brukte. Det kan jo her legges til, at ikke lenge etter ble Eirik og Gunnhild fordrevet fra Norge, og reiste til England hvor de fikk herredømme over Nortumberland.

Odins kriger.

Snorre forteller følgende i sin Heimskringla: ”Odin kunne gjøre det slik i et slag at uvennene hans ble blinde eller døve, eller fulle av redsel, og våpnene beit ikke mer enn kjepper, men hans egne menn gikk brynjeløse og var gale som hunder og varger, de beit i skjoldene, var sterke som bjørner eller stuter; de drepte alle mennesker, og verken ild eller jern beit på dem; det heter berserkergang”. Dette var det som kjennetegnet berserkerne, Odins krigere. Dette er en interessant beskrivelse, og en beskrivelse som på mange måter er svært passende for Egil. Det første tegnet på en berserker var at han gikk brynjeløs. I Egils saga fortelles det om et stort slag i England hvor den engelske kongen Adalstein skulle kjempe mot skottekongen Olav Raude om kongedømme i England. I dette slaget deltar både Egil, og broren hans Torolv Skallagrimsson. I beskrivelsen av brødrenes kamputrystning fortelles det at de begge bar skjold, hjelm og våpen, men som Odins krigere, bar ingen av dem brynjer. Dette blir også vektlagt i sagaen hvor nedskriveren skriver at ” Hverken han (Egil) eller Torolv bar brynje.

Under en beskrivelse fra slaget får vi også en fremstilling av deres voldsomme krigsrus: ”Torolv ble nå så vill, at han slengte skjoldet på ryggen og grep spydet med begge hender; dermed sprang han frem og hogg og stakk til begge sider...”, ”...deretter kjørte han spydet i bringen på jarlen, tvegs gjennom brynjen og buken, så det stakk ut mellom herdene, vog ham til værs over hodet på seg og drev spydskaftet ned i jorden. Og der på spydodden endte Ring jarl sitt liv”. Om Egil fortelles det at han i Frisland hadde ett slag mot friserne, men vikingene fikk overtaket. Friserne tok da til å flukte å Egil og mennene satte etter. De kom til et dike, og når friserne var kommet over rev de vekk kloppen etter seg. Egil tok tilspang og spratt over diket. Saganedskriveren forteller at dette var ikke et sprang for alminnelige folk, og det var da heller ingen andre som prøvde seg. Da friserne ble dette vâr, satte de på ham, men han hogg godt fra seg. Elleve mann gikk på ham, men det endte med at han felte alle sammen. Fortellingen om dette er også overlevert i ett skaldedikt av Egil selv hvor han skryter av å ha sloss mot elleve stykker ved to anledninger.

”En gang sloss jeg mot åtte

og mot elleve tvenne ganger;

på alle jeg ende gjorde

alene, og vargen mettet.

Harde hogg vi skiftet

der harme i hop vi rente;

fra sterke arm fløy stålet

mot stribare fienders flokk".

Hvorvidt Egil faktiskt har drept elleve stykker alene kan diskuteres, men dette også kan være en referanse til hans status som berserk. I boken I Odins Tid trekker religionshistorikeren Gunnhild Røthe frem at i skaldediktningen blir elleve-tallet brukt i skildringer av sterke krigere som kjemper alene mot flere, et klart bilde på gode krigeregenskaper. Som eksempel på dette viser Røthe nettopp til Egil Skallagrimsson som skildringen på en typisk berserk og odinskriger.

Senere i Egils saga fortelles det om en holmgang Egil hadde mot Atle Skamme, som på dette tidspunktet satt på de eiendommene som Egil tidligere hadde ført arvesak om, mot Berg-Onund. Her stiller Egil med hjelm og skjold, spyd og sverd, men det fortelles ikke noe om at han skal ha hatt på seg brynje, noe han trolig heller ikke hadde. Gang på gang svinger Egil sverdet sitt mot Atle, men det biter ikke. Egil slenger da fra seg både sverd og skjold og griper tak i Atle med bare nevene, så han faller. Egil hukte seg så ned og bet kverken i ham. I skaldekvadet forteller Egil det slik:

”Dragvandil dennegang ikke

dugde det aller minste,

for Atle eggen døyvde

Med arge trolldoms råder.

Da lot jeg mannen merke

hvor makten satt, og bet ham

jekslene gjennom kverken,

og hjalp meg slik av knipen.”

Disse hendelsene viser en styrke og en villskap som setter både Egil, og broren Torolv, i en egen kategori som berserker, Odins krigere. Det må likevel nevnes at saganedskriveren aldri direkte kaller Egil for en berserk, men berserkerforestillingen ligger likevel, som vi har sett, implisitt i skildringen av hans utsende og egenskaper i kamp. Dette finner man også støtte i hos Gunnhild Røthe hvor hun tar for seg Egils berserker egenskaper.

Egils berserkeregenskaper er videre forbundet med ulven og hamskifteegenskaper. Som vi så fra Snorre var et av de andre kjennetegnene på berserkerne at de var ”gale som hunder eller varger”. I Egils saga kan vi lese at Egils farfar, Ulv, hadde tilnavnet Kveldulv fordi han skiftet ham om natten. Sagaen forteller ”men hver dag når det led mot kveld, ble han folkestygg, så de var ikke mange som fikk vekslet ord med ham. Han ble tidlig søvntung om kvelden, og det ordet gikk at han var ram til å skifte ham”. Berserkeregenskapen og hamskiftet var noe som gikk i arv i slekten til Ulv, og det fortelles også at sønnen til Ulv, Egils far, Skallagrim skiftet ham. I skildringen av Skallagrim virker det som han mister alle hemninger når hamskiftet kommer over han. Sagaen forteller at Skallagrim lekte sammen med Egil, som da var tolv år, og Tord Granesson som var i tyveårsalderen. Tord og Egil holdt på å vinne over Skallagrim, men da kvelden kom og solen var gått ned gikk det fort verre. Skallagrim ble da så sterk at han løftet Tord til værs og kjørte ham i bakken så hardt at han brøts sund all igjennom og var død på flekken. Deretter grep han etter Egil. Sagaen forteller at en av trellkvinnene til Skallagrim, Torgerd Bråk, så dette og skal ha sagt til Skallagrim: ”Vrenger du ut stygghammen nå, Skallagrim, mot din egen sønn!”. Skallagrim blir da så rasende på henne at han slipper taket i Egil, og tar livet av trellkvinnen isteden. Forbindelsen mellom berserkerne og ulvehammen finner vi også grunnlag for i Harald Hårfagres saga hvor det fortelles om berserker og ulvhedner som hylende krigere under slaget i Hafrsfjord.

Posisjon i samfunnet

Egils rolle og posisjon i samfunnet kunne man skrevet en egen oppgave om, men fokuset her blir å se på Egils samfunnsposisjon sammenlignet med Odins posisjon i Valhall. Som vi så tidligere er Odin fremstilt som konge i Valhall. Han utfører blant annet høvdingenes arbeid med forberedning til gilde i hallen, og en rekke kvad og fortellinger plasserer han i hallens høysete. Selvom Egil ikke har noen kongetittel, hadde hans familie en høy stilling i Norge før de forlot landet. Sagaen forteller tidlig at Kveldulv tok lendmannsrett, en tittel også forfedrene hans hadde hatt, og ble en mektig mann. Lendmann var en stilling som ble gitt til personer som hadde fått ett område å administrere av kongen, og som gjengjeld måtte avlegge en troskapsed til kongen. Administreringen gikk i blant annet ut på å holde ro og orden i området, og å kreve inn skatter på vegne av kongen, hvorav de kunne beholde deler av inntektene selv. Dette ble en svært viktig inntekt for lendmennene, og knyttet dem også nært opp til kongemakten. Hvor langt tilbake i tid Kveldulvs slekt hadde hatt denne stillingen sies det ingenting om, men vi vet ihvertfall at Kveldulv hadde denne tittelen under kong Audbjørn som var konge over Firdafylket og som senere var en av kongene som gjorde opprør mot Harald Hårfagres forsøk på å samle Norge under seg. At Kveldulv skal ha vært i et pliktforhold overfor kongen bekreftes også da kong Audbjørns sendemenn kommer til Kveldulv for å be han bistå kongen i slaget mot Harald Hårfarge. Kveldulv avviser denne forespørselen da hans plikt bare er å verge kongens område, Firdafylket, men at det ikke er hans plikt å reise til Møre, hvor slaget skulle stå, for å verge møringenes områder. Dette tyder på at hans posisjon som lendmann var knyttet til det området han administrerte og som var underlagt kongens maktområde, og at han dermed ikke var pliktig til å følge kongen på krigstokt utenfor dette området. Kveldulvs sønn, Torolv, blir siden en av Haralds hirdmenn og blir kongens lendmann over det rike Hålogaland, noe som også gav han finneskatten. Det er likevel ingenting i sagaen som tyder på at Kveldulvslekten noengang fikk tittelen som herse. Dette var mest sannsynlig en arvelig tittel i Norge som fantes først og fremst langs kysten, og som var i bruk lenge før vikingtiden. Tittelen omfattet trolig lederskap av militær art, religiøs kult og tinget. I ett kvad Skallagrim fremsier etter at han og Kveldulv har kjempet et sjøslag mot Haralds menn hvor han sier at dette var hersens svar til kongen.

”Nå hersen har

gitt kongen svar!

på ynglings ætt

åt varg seg mett.”

Hersetittelen anses for å ha vært på lik linje med jarl og småkonge, men med en langt mer selvstendig stilling. Ved å påta seg tittelen herse i denne sammenhengen sier Skallagrim seg fri fra tittelen som lendemann som skyldte sin maktstilling til kongen, med påfølgende løfter om lojalitet og troskap. Denne hendelsen fører til at konflikten mellom de to slektene eskalerer, og Kveldsulvsætten forlater siden landet og flytter til Island hvor Skallagrim blir en av de første landnåmsmennene fra Norge som bosatte seg permanent. Her etablerer han seg som høvding på Borg og tar seg store landområder hvor han bygger seg en rekke gårder han selv disponerer, og deler ut store områder til sine menn og frender. Det er dermed et rikt område Egil Skallagrimson skulle komme til å bli høvding over. På sine vikingferder knytter han som vi så, også tette bånd til den engelske kongemakten og vinner seg slikt en mengde rikdommer. Selvom Egil ikke har noen kongetittel, blir han likevel en av de mektigste høvdingene på Island, og tilhørte uten tvil det det sosiale toppsjiktet i landet.

Konklusjon

Det er ingen tvil om at Egil og Odin deler en rekke egenskaper og at de begge tilhører det sosiale toppsjiktet i det samfunnet de er en del av. Spørsmålet som stiller seg når man har sammenlignet disse to karakterene er om det er mulig at forfatteren av sagaen nærmest prosjiserer en rekke av Odins egenskaper over på Egil, som i sagaen fremstår nesten som et supermenneske. Han er uovervinnelig i strid, umenneskelig sterk og med sterk innflytelse på samfunnet gjennom sin rike høvdingpossisjon og sine forbindelser til England. Dette har sterke fellestrekk med Snorres fremstilling av Odin som konge i ynglingesaga hvor Odin er den sterkeste i alle idretter, uovervinnelig i strid og sitter som konge over de andre høvdingene. Årsakene til de slående likhetene mellom Egil og Odin kan være mange. Det kan hende at det er så enkelt at en slik stor kriger og skald som Egil rett og slett identifiserte seg selv med Odin, og valgte å dyrke en guddom som han kjente igjen seg selv i, eller det kan hende disse egenskapene er tillagt Egil fordi dette var egenskaper det egnet seg for en mektig og krigersk høvding å beherske, i tråd med det som er skrevet i Rigstula.

Det skal her ikke settes spørsmålstegn ved hvorvidt Egil har levd eller ikke, til det er kildene for samstemte, men vi kan stille spørsmål ved sagaens troverdighet av Egils bedrifter. Det kan synes som at saganedsriveren har overdrevet Egils ferdigheter og betydning for å skape en islandsk ”folkehelt” som opponerte mot den norske kongemakten som prøvde å underlegge seg det selvstendige Island.

Dersom vi går ut ifra at Egils saga er nedskrevet i første halvdel av 1200 tallet, muligens av Snorre, vil dette passe med den politiske situasjonen som det selvstendige Island da stod overfor. Helt fra starten av hadde norske konger prøvd å sikre seg overherredømme over de områdene nordmennene bosette seg i. På 1000 og 1100 tallet ble Man, Suderøyene, Orknøyene, Shetland og Færøyene lagt under norsk herredømme. Presset mot Island var stort gjennom hele denne perioden, frem til Island måtte erkjenne Håkon Håkonsson som overherre i 1262.[36]

Under konfliktene mellom de islandske stormennene og den norske kongemakten har nok fortellingene om landnåmsmennene som flyktet til Island under Harald Hårfagres norske rikssamling blitt ivrig fortalt. De selvstendige stormennene var igjen truet av en norsk kongemakt med ambisjoner om å ekspandere sitt maktområde.

KILDER

Egil Skallagrimssons saga

Aschehoug & Co

1995

Heimskringla

Stormutgaven: J.M.Stenersens Forlag A/S. Oslo 2003.

Fagerskinna

oversatt av Edvard Eikill

Saga Bok

1 Opplag 2007

Elektronisk:

Snorres Edda

http://www.heimskringla.no/wiki/Skáldskaparmál

Litteratur

Gunnhild Røthe, I Odins Tid, Saga Bok, 2010.

Torgrim Titlestad, Vikingkongen, Erling Skjalgssonselskapet, 2005.

Jón Viðar Sigurðsson, Norsk historie 800 - 1300, Det norske samlaget, 2006.

Fredrik Paasche, Norsk litteratur historie, bind 1, side 366, Aschehoug & CO, 1957.

Maktlegitimering og norrøn religion

I de fleste kjente religioner kan vi finne eksempler på at religionen er brukt for å legitimere herskerklassens makt. Eksempler på dette er hinduismen hvor kaste og karma brukes for å legitimere forskjellene mellom klassene, og i kristendommen kan den kristne tro brukes for å legitimere presteskapets makt.
Mitt spørsmål her er hvorvidt vi finner det samme i den norrøne religionen? Ved hjelp av de bevarte norrøne gudekvadene og sagalitteraturen vil jeg se nærmere på om også den norrøne religion kan ha fungert som en form for legitimering av herskerklassens makt og rettferdiggjøring av de ulike klasseskillene. Der hvor det er mulig vil jeg støtte meg til annen faglitteratur for å bekrefte mine utspill. I denne oppgaven blir det særlig tidsrommet fra 850 og frem mot 950 som vil stå i fokus. På denne tiden kan vi gå ut ifra at den norrøne religionen hadde fått en fast form, og var ikke enda blitt utsatt for det det store presset fra de kristne misjonskongene.

Det første som slår en når man setter seg inn i den norrøne religion og det norrøne samfunn er i hvor stor grad selve samfunnsstrukturen er gjenspeilet i gudeverdenens struktur. I vikingtidens bondesamfunn var det gården som i stor grad utgjorde sentrum for de fleste, og rundt gården lå det temmet innmark og utemmet utmark. Og midt på gårdsplassen stod tuntreet, symbolet på enhet og orden og slektens kontinuitet og livskraft. Vi finner det samme igjen i de kosmologiske mytene med Åsgård, Midgård og Utgård. Dette gjenspeiler på mange måter gårdssamfunnets helligsteder, innmark og utmark . Dette kan også forklare hvorfor jotnene ikke fremstilles som rent onde, men at også de har sin nytte. På den samme måten som menneskene fryktet utmarken fordi den kunne være farlig, men samtidig full av viktige ressurser, ser vi at jotnene er skremmende og farlige, men også viktige og ressurssterke. Gården og dens nærmiljø utgjorde kjernen i vikingtidssamfunnet, og dette gjenspeiles dermed på mange måter i religionen. Men vi må huske på at dette ikke er et en til en-forhold! Vi kan finne sammenhenger og gjenspeilinger, men samtidig er både samfunnet og religionen i stadig endring. Og den religiøse gudeverdenen kan ofte gjenspeile verdenen slik menneskene ønsker den skal være, ikke slik den er. Vi må heller ikke glemme at religionen blir påvirket av de som har makten til å bruke religionen til sin fordel og til å legitimere sin egen possisjon. Hedendommen kunne legitimere mange herskere, fordi det fantes mange guder, og fordi gudene fikk mange sønner som ætteleddene kunne føres gjennom. Dette var en klar fordel i tidlig vikingtid hvor det var mange småkonger rundt i distriktene. Men etter Harald Hårfagres rikssammling trengtes noe mer. Trolig har Harald vært nedover i Europa, og i England, og sett hvordan det kristne maktapparatet har vært til støtte for eneherskerene. Ved å sende sin sønn til England og la ham døpes håpte nok Harald at sønnen ville finne støtte blant de kristne lederne i Europa, og nyte godt at det rike kirkeapparatet som var sterkt etablert . Ved innføring av monoteismen legitimerte den sterkere kravet om å ha en gud og samtidig en konge. Kongen kunne hevde at hans krav til landet var støttet av den ene gud, hvor før samtlige høvdinger kunne hevde å stamme fra gudene. Det ser dermed ut til at Norges misjonskonger blant annet har vært inne på den tankegang vi vi idag kaller «rational choice theory» som går ut på at man velger den religionen med mest fordeler . Og fordelene her ser vi mange av, alt fra bedre kontakt med rike, kristne konger i Europa til legitimering av sin rolle som enehersker.


Max Weber hevder at økonomisk og politisk priviligerte grupper ofte bruker religionen til å
legitimere sin livsstil og plass i samfunnsstrukturen . At personer i det økonomiske og politiske
maktsjiktet sannsynligvis har brukt religionen nettopp til å legitimere seg selv kan vi finne mange historiske og religionhistoriske eksempler på. Vi finner eksempler på dette i hinduismen hvor kasteordningen innenfor Verna - ideologien blir legitimerte gjennom antropologi-myten. Desto høyere kroppsdel kasten er laget av, jo høyere rang har denne kasten i samfunnet. Prestekasten oppstår fra hode, den øverste kroppsdel, og også den delen av kroppen hvor fornuften sitter. Krigerkasten kommer fra armene, og som vi vet brukes armer og muskler til å svinge sverdet i kamp.Nederst på rankstigen finner vi tjenerkasten som er skapt av urmenneskets føtter . Tilsvarende finner vi i den norrøne religion at den økonomiske og politiske makteliten er legitimert gjennom guddommelig inngrepen i selve samfunnsstrukturen. I eddakvadet Rigstula finner vi den gudegitte forklaringen på det sosialet skillet i samfunnet. Her drar guden Heimdall fra Åsgård og ned til Midgard. Heimdall oppsøker tre forskjellige par hvor den økonomiske og sosiale forskjellen mellom parene er fremtredende. På hvert av stedene tilbringer guden tre netter i sengen til hvert par, og på alle tre stedene blir konen gravid og føder en sønn. Fra sønnene oppstår tre samfunnsklasser: treller, bønder og storfolk. Det er tydelig både av navnet, utsenet og arbeidet hvilken av de tre klassene sønnene tilhører. Det første ekteparet Heimdall kommer til heter Åe og Edda, som betyr Oldefar og Oldemor. Sønnen Edda får med Heimdall kalles Trell, og det fortelles at han har skitten, skrukket hud, stygt ansikt og lut rygg. Han arbeider hele dagen og bærer tunge bører. Også hans kone, Tir, kommer til gårds med søle på bena og solbrente armer. Deres sønner får tunge arbeidsoppgaver som å lage gjerder, gjødslet åkrer og grov torv. Fra dem stammer trelle-ættene. Det andre stedet Heimdall kommer til heter paret Ave og Amma, som betyr Farfar og farmor. Ave har velklipt skjegg og pannelugg og skjorta sitter godt på ham. Det er tydelig at de har bedre økonomiske ressurser. Sønnen her blir kalt Karl og temmer okser og tømrer hus, oppgaver mer storslåtte enn trellens arbeid med å bygge gjerder og gjødsle åkeren. Konen hans kommer til gards i geiteskinnskjole og med brudelin, en langt mer eksklusiv inntreden enn å komme sølet og solbrent. Fra deres sønner stammer bonde-ætten. På den siste plassen heter paret Far og Mor. Sønnen guden får her kalles Jarl. Her er husfolket vakre og velstelte og de besitter tydeligvis store rikdommer. Maten som serveres er storslått med viltkjøtt og vin servert i sølvbeger. Sønnen som fås med Heimdall her er lys i motsetning til trellene som er mørke, og hans opplæring består ikke av gårdsarbeid, men våpentrening og jakt. Det er tydelig at den siste sønnen, som blir maktelitens stamfar, favoriseres av Heimdall. Guden selv viser seg for ham og deler sin visdom med ham. Han blir opplært i runer og tilbudt eiendommer.
Det er tydelig i diktet at den sosiale forskjellen mellom klassene legitimeres gjennom Heimdalls inngrepen. Forskjellene mellom klassene er gudegitt. Stridsferdighetene, visdommen og eiendommene er gitt til makteliten som gaver fra de guddommelige maktene. Det er trellene som har ansvar for det fysiske arbeidet, mens makteliten på den andre enden av rangstigen tar seg av ting som krig og jakt.

Når det gjelder maktelitens bruk av religion for å legitimere sin makt ser det ut til at det i stor grad har vært Odin som har vært høvdingenes gud. Det virker logisk utifra hans guddomelige funksjoner og tilnavn. I noen av Odins tilnavn er han omtalt som dròttinn – draugadrottinn og hangadrottinn, det norrøne ordet for konge. Dette tyder på at Odin har vært oppfattet som en konge, da gjerne Åsgårds konge, gudenes konge. En rekke fremstillinger av Odin i Valhall tyder på dette. Odin utfører blant annet høvdingenes arbeid med forberedning til gilde i hallen, og han plasseres i hallens høysete. I dikt som Grimnesmål og Gylfaginningen kan vi lese at Odin lærer opp konger i noe av sin kunnskap. At Odin er valgt til herskerklassens fremste gud, og også konge blant gudene, har nok mye å gjøre med hans mange egenskaper. En av hans egenskaper er som dødsgud. Dette kommer særlig frem i hans rolle som høvding, eller konge, i dødsriket Valhall. Tydelig kommer det også frem i Grimnesmål hvor det fortelles at Odin velger hvem som skal dø i kamp. Men hans egenskap som dødsgud henger tett sammen med hans egenskap som visdomsgud. Eksempler på dette finner vi mange av i eddadiktningen. Det fortelles i Håvamål vers 138 – 139 at Odin hang seg selv i verdenstreet Yggdrasil for å gripe runene. Yggdrasil består av to ord, Ygg som er et Odin navn, og drasill som betyr hest. Ved å henge seg i Yggdrasil tredde Odin inn i de dødes verden for å skaffe kunnskap. At Odin overlever å henge seg i treet viser at han trosser døden og vender seirende tilbake til de levendes verden. I Vegtamskviða, kanskje bedre kjent som «Baldrs draumar», rir Odin ned til Hel, et av de andre dødsrikene, hvor han tvinger en volve opp fra døden. Også dette gjør han for å øke sin visdom. Like viktig er hans funksjon som krigsgud. Odin bærer tilnavn som Sigrfar (Seierfar), Valfar (de falnes far), og Herföðr (Hærfar) som henviser til denne rollen. Snorre forteller i Ynglingatal at Odins krigere gikk brynjeløse og drepte alle mennesker. Hverken ild eller jern bet på dem. Debatten om hvorvidt det er Odin som gud, eller som jordisk konge Snorre her portrettere skal vi la ligge, poenget er uansett det samme, nemlig at det å mestre slike egenskaper i kamp ville vært uunværlig!
Det er i funksjon av disse egenskapene Odins rolle som herskermaktens guddom trer tydelig frem. Dette er alle egenskaper som makteliten ville hatt bruk for som ledere.

Ikke minst har trolig det samlede Norges hovedkonge, Harald Hårfagre, brukt Odin for å legitimere sin makt og sin rikssamlingsidè. En myte som nesten er glemt er myten om Odin som Harald Hårfagres ættefar som finnes i Flateyjarbok. Det fortelles i denne myten at det var jotnen Dovre som gav Harald idèen og lovte ham hjelp til å samle Norge til et rike. De kristne sagaskriverne hadde trolig store vanskeligheter med å godta en hedensk opphavsmann tl de to store kristningskongene, Olav Tryggvason og Olav Haraldsson. For å pynte på denne historien omskrev de dermed Odin til Dovre, eller same som hos Snorre. Som Harald Odinsson kan Harald ha legitimert rikssamlingsidèen som en guddommelig idè fra Odin, den øverste av gudene . (Dette gir forsåvidt også en ny mening til Eidsvoldmennenes «til Dovre faller».)
I Flateyjarbok er til og med Haralds ættetavle fra Odin tatt med. Forkortet forløper den seg slik: «Burri het kongen som var far til Bur, far til Odin Åsakongen,far til Gudrød Veidekonge, far til Halvdan Svarte, far til Harald Hårfagre, som først var enekonge over Norge .»
Vi kan nok tenke oss at Harald flittig har brukt denne ættetavlen for å legitimere sin makt og sin rett som nedstamming til gudekongen Odin. Dette vil også forklare hvorfor Odin, eller Dovre, viste seg for Harald og gav ham idèen, og hjelp til å samle Norge under seg. Og hvem hadde vel rett til å nekte en arving av Odin retten til landet?





KILDER

Eddadikt. Oversatt av Ludvig-Holm Olsen. 2001. 2 opplag. Cappelens forlag.
Flateyjarbok Bind 1 – 3. (1860, 1862, 1868) Christiania. P.T. Mallings Forlagsboghandel.
Heimskringla. Utgitt av C.R.Unger (1868). Trykt hos Brøgger & Christie.


LITTERATUR

Inger Furuseth og Pål Repstad. Innføring i religionssosiologi. Universitetsforlaget 2003. 2 Opplag 2006.
Knut A. Jacobsen og Notto R. Thelle. Hinduismen og buddhismen». Høyskoleforlaget 1999. 5 utgave 2008.
Gro Steinsland (2005). Norrøn Religion. Pax Forlag. Oslo 2005.
Torgrim Titlestad (2008) Viking Norway. Saga bok 2008. Trykket hos Kai Hansen Trykkeri AS, Stavanger.
Edvard Eikill (oversetter) og Torgrim Titlestad (Red). Harald Hårfagre og Norges tilblivelse. Saga bok 2007.

Olav Tryggvason og kristningen av Norge

Mange forbinder i dag kristningen av Norge med Olav Haraldsson, eller Olav den Hellige som han ble kjent som etter sin død. Jeg ønsker her å gå inn i forholdene før Olav Haraldsson, og se nærmere på kristningskongen før ham, Olav Tryggvason, som jeg føler ofte havner i skyggen av Olav Haraldsson. Det kan vanskelig tenkes at Olav Haraldssons helgenstatus ville fått så stor betydning for kristendommens innpass i Norge, dersom kristendommen ikke på forhånd hadde fått arbeidet seg inn i nordmennenes mentalitet. Vi må ha i bakhodet at kristen innflytelse etter all sannsynlighet har kommet til Norge allerede før de tre kristningskongene . Da særlig gjennom vikingenes handels og hærtokter. Det er mye mulig at det også har vært sendt misjonærer til Norge tidligere, men som i stor grad opererte alene. En av disse kan ha vært presten Alfgeir, som reiste det kjente steinkorset på Sola etter Erling Skjalgsson . Dette er selvsagt bare en teori, det kan jo også tenkes at Alfgeir ble gitt til Erling av Olav Tryggvason, men det er likevel verdt å nevne.

Olav lar seg døpe

Olav Tryggvason var i den første delen av livet sitt en aktiv viking, og reiste på hærferd mange plasser, inkludert England, Skottland, Man og område der omkring. Men da han kom til Syllingene utenfor England møtte han ifølge Snorre en spåmann. Denne spåmannen forutsa at Olav skulle bli en stor, kristen konge som skulle utrette store ting. For at Olav ikke skulle tvile på dette, fortalte han Olav at når han så vendte tilbake til skipene sine ville det bli kamp. Der skulle Olav bli såret og dermed bli båret på skjold ombord i skipet. Han skulle nesten dø av såret, men han skulle bli bra igjen innen syv dager, og like etter la seg døpe. Det spåmannen forutsa skjedde: Da Olav Tryggvason gikk tilbake til skipene sine kom det ufredsmenn og det ble til strid. Olav ble her såret og båret på skjold ombord i skipet, men på syv dager etter var han frisk igjen.
Olav Tryggvason lot seg deretter døpe ved Syllingene sammen med hele følget sitt, og han fikk med seg prester og andre lærde menn . Også den eldre Fagrskinna forteller at Olav ble kristen vest i Syllingene, men den nevner ikke noe om hendelsesforløpet eller at Olav fikk med seg prester og andre lærde .

Olav og Kong Ethelred II

Går vi bort ifra disse kildene, og fordyper oss i den moderne litteraturen, kan vi i Torgrim Titlestads «Viking.Norway» lese at den engelske kongen Ethelred II tilbyr hele 22 000 pund i i sølv for å få istand en fred med Olav. Dette fordi Olav Tryggvason og danekongen Svein Tjugeskjegg hadde herjet flere plasser i England . I ett forsøk på å bryte samarbeidet mellom Olav og Svein, ville Ethelred II prøve å splitte de to gjennom å kjøpe Olavs vennskap .
Hverken Snorre's «Heimskringla» eller Fagrskinna forteller om dette møte mellom Ethelred II og Olav Tryggvason. Snorre forteller derimot bare at Olav ikke lengre herjet i England fordi han hadde tatt ved kristendommen, og England var et kristent land . Dette kan være fordi forfatterne hadde en større interesse av å fremtille Olav som en selvstendig konge som, selvom han tok til seg kristendommen i England, handlet i Norge helt på eget intiativ og at kristningen av Norge var hans egen flammende lidenskap. Det kan dermed tenkes at Olav først fikk istand en avtale med Ethelred II og deretter lot seg kristne. Dette betyr ikke at Olav ikke kan ha blitt påvirket av den kristne tro lenge før dette, ikke minst på sine hærtokter, men at det var først her Olav lot seg døpe. Dette virker også sannsynlig ettersom Snorre, som nevnt tidligere, skriver at Olav fikk med seg prester og andre lærde. En eneboer, som Snorre forteller om, er tross alt en eneboer og ville derfor ikke ha omgitt seg med mange prester og lærde. Det er derimot mer sannsynlig at Olav fikk prester og lærde fra kong Ethelred II. Biskop Sigurd den mektige kan ha vært en av disse. Det finnes en del særstoff om ham i Flateyjarbok som ikke er nevnt andre steder. Ifølge Flateyjarbok var biskop Sigurd blant annet sammen med Olav om kåringen av Sunniva som Norges første helgen, og kirkebyggingen på Selje . Olav har nok fått mye av sin kunnskap om kristendommen fra ham. Vi vet at den engelske kirken hadde arbeidet tidligere for å kristne Norge, da gjennom Norges første kristningskonge Håkon den Gode. . Det er derfor svært sannsynlig at kirken nå så en ny mulighet i Olav Tryggvason, som kunne komme til å bli en ny kristen konge.
Avtalen mellom Olav og Ethelred II får derfor fordeler for dem begge. Ethelred II håpet nok på at en avtale mellom Olavs vikinghær og engelskmennene ville holde danene unna, ihvertfall for en stund . Og kirken i Wessex så selvsagt en ny mulighet i Olav til å få kristnet Norge. For Olav Tryggvason selv var det også flere fordeler med denne avtalen. Pengene han fikk gjennom fredsavtalen med Ethelred ville komme godt med til å finansiere de nødvendigheter Olav trengte for å feste ett grep om Norge. Våpen, utstyr, mannskap og gaver er bare noen av kostnadene som kommer med ett slikt prosjekt. I tilegg ville innføringen av kristendommen ytterligere kunne styrke hans makt. Dersom kirken fikk fotfeste i landet ville Olav få en viktig støttespiller som kunne skaffe ham mere penger, men også allianser til andre kristne herskere i Europa.

Olav kommer til Norge

Snorre forteller videre at da Olav Tryggvason først kom til Norge seilte han i land på Moster. Her lot han synge messe, og det ble senere bygget en kirke der . Deretter seilte han trolig til Trøndelag. Utifra handlingen som foregår rundt Olavs ankomst og det faktum at Gauldalen nevnes er det trolig at det er Trøndelag Olav ankommer til . Dette bekreftes forsåvidt også av Fagrskinna som forteller at da han kom til Trøndelag, tok alle trønderne vel mot han, og først de i Gauldal . At kildene her samsvarer såpass øker sannsynligheten for at dette er riktig. At Olav Tryggvason valgte å reise til Trøndelag kan være fordi han hadde hørt om bøndenes missnøye mot Håkon Jarl, og tenkt seg at han kunne vinne deres støtte ved å seile til Trøndelag og støtte bøndene. Med Håkon Jarl borte ville også høvdingsete i Trøndelag være ledig, og Olav kan dermed ha tenkt at muligheten derfor var større for å etablere ett maktsenter her enn andre steder i Norge. Det var mer sannsynlig at bøndene nå ville velge Olav, enn å la sønnene til Håkon Jarl overta styre. Bøndene kunne i så tilfelle forventet harde reaksjoner ettersom de hadde jaget etter farens liv. At dette tydeligvis fungerte bekreftes av Snorre som forteller at Olav ble tatt til konge over hele landet på et allment folketing i Trondheim, og han dro så rundt og la landet under seg . Videre forteller Snorre at Olav reiste til Viken området hvor han skal ha kommet med sin kjente uttalelse om at han kulle klare å kristne hele Norge, eller også dø. Deretter skal han ha reist videre fra Viken og mot Vestlandet .

Olav og Vestlandshøvdingene

Denne «misjonsreisen» fra Viken og mot Vestlandet er ikke bekreftet i Fagrskinna og nyere historie forskning setter spørsmålstegn ved hvor riktig dette kan være. Torgrim Titlestad mener blant annet at danene ville ha forsterket sitt militære hold over Viken for å forsvare dette mot Olav Tryggvason når de fikk høre at han hadde dratt fra England. Videre ville Olavs base i Trøndelag fortsatt være for begrenset og utsatt til at han kunne legge i vei på noen større militæraksjoner. Det er derfor mer trolig at Olav først og fremst prøvde å få til en fredelig avtale med de mektige høvdingene på Vestlandet. Høvdingene og krigerne på Vestlandet hadde etter all sannsynlighet mye erfaring i å delta i kamper som følge av de mange toktene utenlands, og ikke minst hadde regionen ett sterkt og erfarent forsvarsverk etter kamper mot danene. Olavs sjanser til å gjennomføre sine ambisjoner om kongedømme over Norge og innføring av kristendommen ville dermed gå langt lettere med Vestlandshøvdingene på sin side, og som en buffer mot danene . Den videre fortellingen om at bøndene på Vestlandet holdt møte med Olav på Gulatinget er mer sannsynlig. Her skal bøndene ha advart om at de ville gripe til våpen mot Olav om han brøt lovene og prøvde å tvinge bøndene under seg med makt, men dersom han holdt lovene og gav dem noe til gjengjeld ville de love ham sin tjeneste fullt og helt. Det ble dermed bestemt at Olav skulle gifte sin søster Astrid til den kjente rygekongen Erling Skjalgsson, og Erling fikk deretter kontroll over område nord fra Sognesjøen og øst til Lindesnes, på samme vilkår som Harald Hårfagre hadde gitt sine sønner . Nå som Vestlandet hadde akseptert kristendommen og med Erling Skjalgsson som støttespiller stod Olav straks mye tryggere.

Olavs misjonsferd

Med alliansen med Vestlandet bak seg, fortsetter nå Olav Tryggvason en langt hardere linje mot de andre hedenske strøkene i Norge. Snorre forteller at det blir samlet folk til Firfylkesting nord på Dragseid på Stad hvor sogninger, fjordinger, sunnmøringer og romsdøler skal møte med Olav. Han gir de her valget mellom å la seg kristne eller å møte hæren hans som nå består av blant annet folk fra Trøndelag og krigere fra Rogaland og Hordaland. De velger å la seg kristne.
Misjonsferden fortsetter med vold og drap over Nordmøre, Lade, Trondheim og ellers rundt i store deler av landet. Ofte brukte han vold og drap, noen ganger list og svik, og noen lot han overtale med veltalte ord .

Hvor kristne mange av disse faktiskt ble er en annen sak, men det nevnes av Snorre at Olav stolte ikke mer på dem, enn at han lot ta gisler fra bøndene for at de skulle holde seg til den kristne tro.
Men selvom kristningsverket her til lands gikk mer eller mindre uhindret, og Olav satt trygt i landet med Vestlands høvdingene til å verge landet mot danene, var det to kvinner som på mange vis skulle føre til Olavs fall.

Olavs kvinner

Den første som skal nevnes er Dronning Sigrid i Svitjod, kalt Sigrid Storråde. Olav Tryggvason fridde til dronningen, og hun takket ja til giftermålet. Men det viste seg så at Sigrid ikke ville skifte ut sin gamle åsatro med kristendommen, selvom hun sa Olav gjerne måtte ha den troen han selv ville. Hennes avvisning til kristendommen, som Olav hadde gjort til sin livsoppgave, gjorde Olav så oppbrakt at han dro til henne med hansken han holdt i hånden, og Sigrid svarte sint: «Þetta mætti verða vel þinn bani !»
Den andre kvinnen som skulle være med å bringe Olav til sitt fall var Tyra, søsteren til Svein Tjugeskjegg. Hun skulle giftes bort til den hedenske venderkongen Burislav. Dette ville hun ikke, og hun rømte derfor til kong Olav, som så henne som en svært vakker kvinne og de endte opp med å gifte seg. Det problematiske her er at Olav gifter seg med henne uten å spørre Svein om lov. Dette må ha vært en blodig fornærmelse! Videre klager Tyra stadig over at eiendommenes hennes i Vendland ligger der uten å være henne til nytte, og egger Olav å hente det hun eide .
På den andre siden sitter Sigrid Storråde som nå har giftet seg med Svein Tjugeskjegg. Hun egger stadig Svein til å gå til strid mot Olav, som hadde giftet seg med søsteren uten å spørre Svein om hennes hånd. Eller som Sigrid, kanskje litt mer direkte legger det frem: Olav hadde ligget med søsteren hans uten å spørre om lov. Når Olav Tryggvason så lar seg overtale av Tyra til å hente eiendelene hennes i Vendland går rykte raskt til danekongen som samler en stor hær .
Resultatet av det hele ender med det voldsomme slaget i Svolder, hvor Olav taper og forlater livet ved å hoppe over bord.
Før sin død gjorde han likvel kristendommen godt kjent i Norge, og mange ble nok preget av den kristne mentaliteten, selvom selve kristningsverket ikke er ansett som ferdig med Olav Tryggvason.

Helgenen Olav Tryggvason?

Det som er mindre kjent, er at islandske prester forsøkte å gjøre Olav Tryggvason til en helgen. Dersom dette hadde skjedd kan det godt hende at Olav Tryggvason ville fått en langt større betydning for kritendommen etter sin død. Dette ble likevel ikke gjennomført ettersom Olav hoppet overbord fra skipet sitt og dermed endte sitt liv. Dette var ifølge kirken selvmord, og var en så stor synd at det ikke lot seg gjennomføre å gi Olav Tryggvason helgenstatus .





Kilder

Heimskringla
Utgitt av C.R. Unger 1868
Norrøn utgave
Fagrskinna
Oversatt av Edvard Eikill. 1 Opplag 2007
Norsk utgave.
Flateyjarbok
Christiania 1860.
Norrøn utgave.

Litteratur

”Viking.Norway”
Torgrim Titlestad. 1 Opplag 2008