Landssvikoppgjøret i Norge var ett oppgjør som tok sikte på å dømme alle som hadde vært medlem i NS – inkludert også passivt medlemskap -, eller som hadde fungert som tyskerenes hjelpere under krigen. Oppgjøret begynte med arrestasjoner etter den tyske kapitulasjonen 8 Mai 1945.Under oppgjøret var det særlig paragraf 86- som forbød all bistand til fienden - som ble brukt. Dette førte til at ca 50 000 nordmenn ble dømt, hvorav ca 18 000 fikk fengsel.
Av disse var 6000 norske soldater som hadde kjempet på østfronten under tysk kommando. Så mange som 15 000 registrerte seg hos Germanische Leitstelle Norwegen, Waffen SS rekrutteringskontor i Norge .
Frontkjemperne
Det som oftest er blitt oppgitt som hovedsaken til at så mange som 15 000 nordmenn meldte seg til tysk militærtjeneste var den store frykten for det kommunistiske Sovjet. Vi må ikke glemme at nordmenn hadde sloss på østfronten som frivillige siden 1939 da Sovjet startet Vinterkrigen mot Finland. Kommunistfrykten eksisterte i Norge allerede før dette, men angrepet på Finland ble for mange en bekreftelse om at det var Sovjet som var den store fienden. Det burde heller ikke komme som noen overraskelse at det hersket en oppfattning blant norske soldater om at det var Sovjet som var fienden ettersom selv de fagmilitære i den norske hær hadde plukket ut Sovjet som den store fienden. Ifølge Major Svein Blindheim hadde Norge mobilisert en styrke som var større enn den samlede tyske invasjonsstyrken, problemet var bare at disse var plassert lengst nord i Norge med fronten mot øst hvor det var kalkulert at den største trusselen var; Sovjet .
Kampen mot Bolsjevismen skulle komme til å bli en drivkraft for nordmenn som meldte seg inn i den tyske hær. De færeste av soldatene som meldte seg til Østfronten hadde betenkeligheter mot å sloss imot Sovjet som hadde tatt så store landområder fra Finland, og de fleste mente oppriktig at å melde seg som frivillige til Østfronten var å forsvare Norges sikkerhet. Selv etter den tyske okkupasjonen var frykten for Sovjet stor, og mange delte tanken om at det bare var ett tidsspørsmål før Sovjet kom til å angripe Norge slik de hadde gjort med Finland, og at det derfor var riktig å melde seg til Østfronten. Denne tanken kommer også til uttrykk gjennom den norske SS soldaten Hermod Tuft som deltok aktivt på Østfronten .
Norges rolle som en nasjon i krig startet 9 April 1940, og var over 10 Juni 1940.
Dette kan vi si fordi invasjonen av Norge startet 9 April 1940, og den er over 10 Juni 1940 da Norge inngikk en fredsavtale med Tyskland, også kjent som Trondheimsavtalen.
Etter mandat fra general Otto Ruge skrev Oberstløytnant Ragnvald Roscher Nielsen som representant fra den norske overkommando under på Trondheimsavtalen .
Etter den inngåtte fredsavtalen kan man ikke lengre kalle Tyskland en fiende, og man kan dermed heller ikke dømme østfrontsoldatene etter paragraf 86 hvor ordlyden er “bistand til fienden” -paragrafen er ikke anvendelig under krigsoppgjøret!
Også Major Svein Blindheim, som er regnet som en av Norges store krigshelter, sier i klartekst at det var like fullt ut lovlig å sloss i tysk uniform med norske distinksjoner og norsk flagg etter fredsavtalen som det var å sloss i engelsk uniform med norsk flagg . Han vekket også sterke reaskjoner ved å kalle tidligere NS medlem og østfrontkjemper Bjørn Østring en krigshelt på lik linje som seg selv – noe som er sterke ord for en av Norges høyest dekorerte krigsoffiserer.
21 Mai 1941 ble Den norske legion dannet med Reichfürher SS Heinrich Himmler tilstede.
De som meldte seg trodde nok at de hadde sitt på det rene; Norge hadde jo kapitulert, så det var jo ikke landssvik - ihvertfall ikke ifølge loven. I tilegg var de også lovet at Den norske legion skulle brukes til innsats i Finland og Josef Terboven - rikskommisær for de besatte norske områder - hadde sagt at de norske soldatene skulle få norske uniformer. Det ble også lovet norsk ledelse. Det ble under landssvikoppgjøret ikke tatt hensyn til at de norske soldatene – til tross for de løfter de ble gitt i Norge ble sendt til Tyskland og ikke til Finland. De fikk heller aldri de norske uniformene, men ble istedenfor gitt tyske SS uniformer . Det ble heller ikke tatt hensyn til at de norske soldatene aldri sverget ubetinget lydighet til Hitler, slik den vanlige edsavleggelsen krevde. Ordlyden i eden ble forandret da de norske soldatene nektet å sverge ubetinget lydighet. Eden for de norske soldatene gjaldt bare lydighet til Hitler som øverste krigsherre og bare i kampen mot Bolsjevismen – ikke som fører for Det Tredje Riket, eller som okkupasjonsherre over Norge . En annen side som sjeldent kommer frem i denne diskusjonen er at mange av de som senere skulle bli dømt for landssvik og bistand til fienden, i flere tilfeller hadde kjempet mot tyskerene under invasjonen 10 April 1940. Svein Blindheim nevner blant annet Fenrik Paul Jørgenvåg, som han senere har kalt for “Norges beste soldat”, Fenrik Karsten Steen som tok imot den tyske kapitulasjonen på Dovre og Kaptein Henrik Brun, som alle gjorde en hard innsats mot tyskerenes invasjon .
Oppsumert kan vi si at østfrontsoldatene meldte seg til å sloss for Finlands (og Norges) frihet mot bolsjevismen, i norske uniformer og med fredsavtalen i ryggen, men i ettertid ble “kapret” til Tyskland, gitt tyske uniformer, sendt til Sovjet og dømt for landssvik.
Hærens overkommando
Det som kommer som den største overraskelsen når vi ser på det arbeidet hærens overkommando foretok seg i annledning kapitulasjonen av Norge er de vilkår som ble forhandlet frem i Trondheimsavtalen. Hvis vi ser nærmere på Trondheimsavtalen ser vi at den norske overkommando forplikter seg til gi den tyske overkommando en fullstendig fortegnelse over alle utførte kamphindre – land og sjø miner,sperringer, forberedte sprengninger, etc – samt å stille fartøyer og redskaper som trengs for å fjerne disse hindrene og å klargjøre Bardufoss og Skånland flyplass for den tyske overkommando .
Videre kan vi se at to bataljoner og ett kanonbatteri – henholdvis under navnene “Grensevaktpolitibataljon” og “Grensevaktpolitibatteri” - skal bli stående i Finnmark etter fredsavtalen på grunn av Otto Ruges frykt for at Sovjet skal benytte annledningen til å innta ett demobilisert Finnmark. Det spesielle her er at Trondheimsavtalen nevner at disse styrkene skal stå under befaling av fylkesmannen i Finnmark, mens de uoffisielt og i praksis var plassert under tysk overkommando. Dette var etter ett komprimiss mellom den norske forsvarssjefen Otto Ruge og den tyske overkommandos representant Major Oscar Wilhem Neef.
Avtalen gikk ut på at Major Neef skulle kunne gi ordre til avdelingene i Øst Finnmark gjennom Finnmarks fylkesmann.
Dette kommer til uttrykk i ett brev fra Otto Ruge til Administrasjonsrådet datert 23.10.1940 .
Forholdet skulle videre holdes hemmelig for alle unntagen fylkesmannen.
Skal man legge til grunn landssviksoppgjørets paragraf 86 om bistand til fienden så burde da også den norske overkommando stilles til ansvar for landssvik, da dette helt klart er en bistand til den tyske okkupasjonsmakten.
Fredsavtalen forplikter norske offiserer/soldater til bistand til fienden, men setter ingen restriksjoner mot å i ettertid melde seg inn i den tyske hær. Derav blir fredsavtalen i seg selv ett brudd på paragraf 86, mens østfrontsoldatene derimot skulle hatt oppreisning!
Men hvor merkelig det enn kan høres ut, så var ikke Trondheimsavtalen tilgjengelig for de norske domstolene under landssvikoppgjøret etter krigen! Bare noen få visste at det i det hele tatt eksisterte noen skriftlig fredsavtalen, og helt siden 1940 har orginalene av Trondheims-avtalen vært sporløst forsvunnet. De som visste om avtalen valgte tydeligvis å tie; under landssviksaken mot statsråd Ragnar Skancke (statsråd i Quisling regjeringen. Henrettet for landssvik 29/8 1948 ) november 1947 hevder de tre statsrådene – utenriksminister Halvdan Koht, statsminister Johan Nygaardsvold og forsvarsminister Birger Ljungberg – på direkte spørsmål fra Skanckes forsvarer at de aldri har sett kapitulasjonsavtalen fra Trondheim. Bevisene sier likevel noe annet: Under ankesaken i Høyesterett legger høyesterettssadvokat dr.jur. J.Øvergaard frem et brev han har fått fra Utenriksdepartementet datert 21.2.1948, hvor det kommer frem at en kopi av Trondheimsavtalen er mottatt i London 7 August 1940. I brevet står det også at “legasjonens brev bærer påtegning om at det er sett av følgende personer; Statsminister Johan Nygaardsvold, forsvarssjef Ljunberg og utenriksminister Halvdan Koht” .
Det var også under den samme landssviksaken at en kopi av Trondheimsavtalen for første gang ble lagt frem.
Fredsavtalen, som ville fungert som østfrontsoldatenes ryggdekkning, ble holdt tilbake. De ble først sviktet av Terboven og skippet til Tyskland, og etter krigen sviktet av sin egen regjering.
Så viktig var det for Norge å ikke havne på feil side under krigen at man ikke bare brøt grunnloven ved å gi paragraf 86 tilbakevirkende kraft, men at man også holdt tilbake informasjon om fredsavtalen. Informasjon som ville ført til at 6000 nordmenn ville blitt frikjent for landssvik. Årsaken til at det var så viktig å holde tilbake denne informasjonen er nettopp de vilkår som kom frem i Trondheimsavtalen, var at dersom dette ble kjent kunne det ført til at de offiserer som forhandlet frem fredsavtalen selv ble dømt. Å dømme Otto Ruge, som sjef for det norske forsvar for landssvik på grunn av de vilkår som var satt i fredsavtalen ville vært det samme som å sette nasjonen Norge på “feil side” under krigen – det var nemlig etter fullmakt fra den norske regjering, undertegnet av forsvarsminister Birger Ljunberg, at Otto Ruge inngikk fredsavtalen .
Merkelig er det også at det under landssvikoppgjøret – eller i tiden etterpå – ikke er satt fokus på at Forsvarssjef i Norge, Otto Ruge, hadde store planer om å bruke grensepolitiavdelingene i Øst Finnmark som ett utdannelsessentrum for norske offiserer innenfor alle grener av hæren flyvåpenet . Som Kjell Fjortoft skriver ; “Dermed er det klart for en av de mest forunderlige og mest tildekkede norske tildragelser under krigen”. I dette ligger det at Otto Ruge, som kommanderende general i Norge, legger opp til et utdannelsessentrum for norske offiserer i Finnmark i samarbeid med tyskerene. Og det etter en betingelsesløs kapitulasjon . Dette er ett faktum som knapt er nevnt i ettertid, og som har vært forsøkt dysset ned og skjult helt siden.
Likevel er det en hvis logikk i dette, da dette forklarer hvorfor Otto Ruge oppforderer de norske offiserene til å skrive under på tyskerenes krav – som også inngår i Fredsavtalens paragraf 4 - om at alle norske offiserer må velge mellom å skrive under på et æresord om å ikke gripe til våpen igjen mot Tyskland eller dets allierte så lenge krigen varer, eller fangenskap. Det er jo klart at det kun er med garanti om at de norske yrkes offiserene som utdannes i Øst Finnmark ikke kommer til å ta til våpen mot de tyske soldatene eller deres allierte, at Tyskland i det hele tatt ville tatt i vurdering muligheten for å opprette en offiserskole for norske offiserer. At Otto Ruge oppforderer offiserene til å skrive under er også en forutsettning for å kunne opprette ett utdanningssenter. Selv nekter han å skriver under og går frivillig i fengsel, og dersom de andre offiserene ikke skrev under ville det ikke vært noen norske offiserer til å drive offiserskolen. Det å opprette en offiserskole for norsk befal er også noe som bare ville vært gjennomførbart gjennom ett nært samarbeid med Den tyske overkommando. En okkupasjonsmakt ville aldri tillatt utdannelse av soldater i okkupasjonslandet uten å være garantert at soldatene som utdannes ikke vil vende seg mot okkupasjonsmakten, eller uten å ha kontroll over utdanningen som blir utført. Og det er selvsagt også umulig å i det hele tatt opprette en slik skole uten samtykke fra okkupasjonsmakten, i dette tilfellet Tyskland. Å opprette en slik skole vil også være i strid med den fullmakt Otto Ruge fikk av forsvarsminister Birger Ljunberg om å legge ned våpnene og demobilisere. Otto Ruge gjør jo her det stikk motsatte!
Ved å stemple de norske østfrontsoldatene som landssvikere og å trekke frem offiserer og soldater som hadde vært i engelsk tjeneste som helter håpet Norge å bli oppfattet som på de alliertes side under krigen, tross sin påropte nøytralitet. Det var også derfor viktig at overkommandoens samarbeid og forsøk på samarbeid – som ved opprettelsen av en norsk offiserskole – ble holdt hemmelig. Det var nemlig ingen garanti at Norge var å anse som en av de allierte, blant annet krevde utenriksministeren i Sovjet – Vjatsjeslav Mikhailsovitsj Molotov – at Norge skulle avstå Bjørnøy til Sovjetunionen. Det ble også krevd at den internasjonale traktaten fra 1920 om Svalbard skulle oppheves. (Artikkel 9 i Svalbard traktaten ano 1920 ble opphevet, men kravet om Bjørnøy ble forbigått i taushet og senere glemt). Nedgraderte sovjetiske dokumenter viser også at utenriksdepartementet i Sovjet og den sovjetiske generalstaben la planer om å ha sovjetiske baser i Nord Norge gjennom langtidsleie av baseområder. Ett mer ekstremt forslag var å flytte den sovjetiske grensen vestover til Taneelva for å etablere et fellesforsvar for resten av Nord Norge .
Noen måtte ofres for å rette opp de feiltrinn som var blitt begått at regjeringen og forsvaret under krigen, og de norske østfrontsoldatene var blant dem som måtte ta fallet.
Rettssikkerheten som forsvant (ekstra)
Likhet for loven – et manglende element under det norske landssvikoppgjøret.
For å ytterligere vise hvor totalt man bommet under rettsoppgjøret vil jeg trekke frem noen eksempler som blir lagt frem i Major O.H. Langeland's bok «Dømmer ikke». Det bør her nevnes at Langeland var tidligere sjef i Mil.org og at hele restopplaget av boken hans ble beslaglagt av regjeringen like etter utgivelsen i 1948.
I denne boken nevner Major Langeland blant annet ei kvinne på over 70 år som han kaller Olava. Hun meldte seg inn i NS høsten 1940, men meldte seg ut igjen etter 14 dagers medlemskap. Som jeg nevnte innledningsvis så var også passivt medlemskap i NS ulovlig etter 8 April 1940 og Olava ble derfor dømt etter paragraf 86 – bistand til fienden – som forutsetter en minstestraff på 3 års fengsel. Opp mot dette kan vi sette våre folkevalgte i kommunestyre i Oslo. 13 April, bare fire dager etter at angrepet på Norge hadde startet, fremla det tyske flyvåpenet krav om at Oslo kommune skulle sende arbeidere til Fornebu flyplass for å holde denne i driftsmessig stand. Kravet ble straks, og uten trang eller trussler, imøtekommet av Oslo formannskap som 15 April sendte 200 arbeidere til flyplassen . Dette må da være et av de klareste eksemplene man finner på bistand til fienden! Norge hadde på dette tidspunktet ingen fredssavtale med Tyskland, og norske tropper var fremdeles i krig mot de tyske invasjonsstyrkene. Likevel sørget Oslo formannskap for at Fornebu flyplass, som var blitt okkupert av de tyske invasjonsstyrkene, ble holdt i driftsmessig stand slik at flest mulig tyske bombefly kunne ta av ved Fornebu og bombe våre allerede svekkete tropper som sloss mot tyske styrker knappe 50km fra Fornebu.
Også i Trondheim klarte myndighetene, med fylkesmannen i Sør Trøndelag og ordføreren i Trondheim i spissen, å gjøre fremtredende prestasjoner i å bistå fienden. 24 April 1940 ble det trykket en annonse i Adresseavisen underskrevet av både fylkesmannen i Sør Trøndelag Johan Cappelen og Ordfører Skjaanes, hvor det fremkommer en kunngjøring om at den tyske overkommando forlanger at det skaffes 2000 arbeidere til planeringsarbeid på Lade og Værnes. Værnes spilte en viktig rolle for tyskerne ved Narvik da dette var den eneste transport forbindelsen de hadde, og denne assistansen fra fylkesmannen i Sør Trøndelag og Ordføreren i Trondheim var på denne måten med på å drive våre egne tropper ut av Narik. Uten denne støtten mener Major Langeland at tyskerne mest sannsynlig enten ville blitt tatt til fange, eller blitt drevet over grensen til Sverige. Også her var norske tropper i hade kamper mot tyske styrker da det ble bestemt å sende 2000 arbeidere for å bistå tyskerne i å holde de nærmeste flyplassene i drift, noe som må være et klart eksempel på landssvik . Heller ikke på dette tidspunktet var det inngått noen fredsavtale med Tyskland.
Hva som her er enda mer oppsiktsvekkende er at man i Stjør-og Verdal herredsrett finner en dom over blant andre Peder Forebod. Han er blitt dømt til 4 års tvangsarbeid for å omkring 16 Mai 1940 ha meldt seg til tjeneste for tyskerne ved å ta arbeid på Værnes flyplass . Peder Forebod var en av de to tusen som ble forledet av Sentralkomitèen i Trondheim til å ta arbeid for tyskerne, og mot ham ble det reist tiltale for landssvik. Det oppsiktsvekkende er at det foreligger ingenting som tyder på at det ble reist tiltale mot Sentralkomitèen i Trondheim for å sende 2000 menn i arbeid for tyskerne, deriblant Peder Forebod. Det finnes heller ingenting som tyder på at det noen gang ble tatt ut tiltale mot lederne i Oslo kommune som sendte to hundre menn i arbeid for å assistere fienden .
Ett av de verste eksemplene på å bistå fienden finner man likevel hos Stortingets presidentskap. 13 Juni 1940 ble det fremsatt ett krav til Administrasjonsrådet fra tyskerne som kort kan gjengis i fire punkter:
1. Stortinget skulle sammenkalles
2. Regjeringen Nygaardsvold skulle avsettes
3. Kongen skulle avsettes
4. Stortinget skulle velge en ny «forfatningsmessig» regjering
Det må her nevnes at det var uten folkerettslig hjemmel at okkupasjonsmakten stilte disse kravene, og at det også ville vært i strid med vår forfatning dersom Stortinget skulle vedta disse beslutningene som ble forlangt .
17 Juni 1940 kom Presidentskapets svar:
«Da Kongen og hans regjering befinner seg utenfor Norge, og derfor er forhindret fra å utføre de funksjoner som etter forfatningen er pålagt dem, ser Stortingets presidentskap det som sin plikt mot landet og folket å oppnevne et riksråd».
Videre følger 4 forslag til vedta, hvorav de 3 første blir gjengitt her :
1. Den fullmakt som er gitt regjeringen Nygaardsvold i møte den 9 April 1940 er uvirksom.
(Elverumsfullmakten: En fullmakt som som skulle gi regjeringen fullmakt til å handle på vegne av Stortinget – mange etter krigen mener at denne fullmakten aldri har eksistert, blant annet fordi det aldri ble stemt over den i et samlet Storting )
2. Regjeringen Nygaardsvold kan ikke lenger godkjennes som regjering.
3. Da Kongen er utenfor landets grenser, er han ute av stand til å utøve sine forfatningsmessige funksjoner. Anmerkning til punkt 3: Til dette punkt meddeler Presidentskapet at det i forståelse av situasjonen har henstilt Kongen å gi avkall på sine forfatningsmessige funksjoner.
Stortingets presidenskap var villige til å offre både Kongen og regjeringen, men det ble ikke reist tiltale mot noen av Stortingets presidenskap for denne prestasjonen. Verken lederne i Oslo kommune, Sentralkomitèen i Trondheim, eller Stortingets presidentskap ble tiltalt etter landssvikparagraf 86 om bistand til fienden.
Da er det ihvertfall betryggende at gamla Olava, som er nevnt tidligere, ble straffet for å ha brakt rikets sikkerhet i fare
[FAKTA: Det må nevnes at avsnittet "Rettssikkerheten som forsvant" ikke var en del av den opprinnelige oppgaven, men ble lagt til etterpå. Grunnen til det ikke ble inkludert i den orginale oppgaven er fordi den da ville vært over max. antall ord som ble lagt til grunn for oppgaven ( 2500 ord +/ - 10% ). Da dette avsnittet ble lagt til var boken Dømmer Ikke av Oliver H. Langeland fortsatt utilgjengelig etter den var blitt beslaglagt i 1948. Boken ble endelig gitt ut på ny i 2010. ]
Kilder
Trondheimsavtalen (kopi)
Arvid Bryne ”Vi sloss for Norge” 1 Opplag. 2007.
Kjell Fjørtoft ”På feil side” 1991 utgaven.
Svein Blindheim ”Nordmenn under Hitlers fane” 1977 utgaven.
Rolf Ivar Jordbruen ”Helvete på Jord” 1 Opplag. 2006.
Asbjørn Jaklin ”Nordfronten – Hitlers skjebneområde” 4 Opplag. 2006.
Gyldendals Store Leksikon. 4 Bind. 1966 utgaven.
Oliver.H. Langeland «Dømmer ikke» 1 Opplag. 1948.
Kilder
Trondheimsavtalen (kopi)
Arvid Bryne ”Vi sloss for Norge” 1 Opplag. 2007.
Kjell Fjørtoft ”På feil side” 1991 utgaven.
Svein Blindheim ”Nordmenn under Hitlers fane” 1977 utgaven.
Rolf Ivar Jordbruen ”Helvete på Jord” 1 Opplag. 2006.
Asbjørn Jaklin ”Nordfronten – Hitlers skjebneområde” 4 Opplag. 2006.
Gyldendals Store Leksikon. 4 Bind. 1966 utgaven.
Oliver.H. Langeland «Dømmer ikke» 1 Opplag. 1948.
