Mange forbinder i dag kristningen av Norge med Olav Haraldsson, eller Olav den Hellige som han ble kjent som etter sin død. Jeg ønsker her å gå inn i forholdene før Olav Haraldsson, og se nærmere på kristningskongen før ham, Olav Tryggvason, som jeg føler ofte havner i skyggen av Olav Haraldsson. Det kan vanskelig tenkes at Olav Haraldssons helgenstatus ville fått så stor betydning for kristendommens innpass i Norge, dersom kristendommen ikke på forhånd hadde fått arbeidet seg inn i nordmennenes mentalitet. Vi må ha i bakhodet at kristen innflytelse etter all sannsynlighet har kommet til Norge allerede før de tre kristningskongene . Da særlig gjennom vikingenes handels og hærtokter. Det er mye mulig at det også har vært sendt misjonærer til Norge tidligere, men som i stor grad opererte alene. En av disse kan ha vært presten Alfgeir, som reiste det kjente steinkorset på Sola etter Erling Skjalgsson . Dette er selvsagt bare en teori, det kan jo også tenkes at Alfgeir ble gitt til Erling av Olav Tryggvason, men det er likevel verdt å nevne.
Olav lar seg døpe
Olav Tryggvason var i den første delen av livet sitt en aktiv viking, og reiste på hærferd mange plasser, inkludert England, Skottland, Man og område der omkring. Men da han kom til Syllingene utenfor England møtte han ifølge Snorre en spåmann. Denne spåmannen forutsa at Olav skulle bli en stor, kristen konge som skulle utrette store ting. For at Olav ikke skulle tvile på dette, fortalte han Olav at når han så vendte tilbake til skipene sine ville det bli kamp. Der skulle Olav bli såret og dermed bli båret på skjold ombord i skipet. Han skulle nesten dø av såret, men han skulle bli bra igjen innen syv dager, og like etter la seg døpe. Det spåmannen forutsa skjedde: Da Olav Tryggvason gikk tilbake til skipene sine kom det ufredsmenn og det ble til strid. Olav ble her såret og båret på skjold ombord i skipet, men på syv dager etter var han frisk igjen.
Olav Tryggvason lot seg deretter døpe ved Syllingene sammen med hele følget sitt, og han fikk med seg prester og andre lærde menn . Også den eldre Fagrskinna forteller at Olav ble kristen vest i Syllingene, men den nevner ikke noe om hendelsesforløpet eller at Olav fikk med seg prester og andre lærde .
Olav og Kong Ethelred II
Går vi bort ifra disse kildene, og fordyper oss i den moderne litteraturen, kan vi i Torgrim Titlestads «Viking.Norway» lese at den engelske kongen Ethelred II tilbyr hele 22 000 pund i i sølv for å få istand en fred med Olav. Dette fordi Olav Tryggvason og danekongen Svein Tjugeskjegg hadde herjet flere plasser i England . I ett forsøk på å bryte samarbeidet mellom Olav og Svein, ville Ethelred II prøve å splitte de to gjennom å kjøpe Olavs vennskap .
Hverken Snorre's «Heimskringla» eller Fagrskinna forteller om dette møte mellom Ethelred II og Olav Tryggvason. Snorre forteller derimot bare at Olav ikke lengre herjet i England fordi han hadde tatt ved kristendommen, og England var et kristent land . Dette kan være fordi forfatterne hadde en større interesse av å fremtille Olav som en selvstendig konge som, selvom han tok til seg kristendommen i England, handlet i Norge helt på eget intiativ og at kristningen av Norge var hans egen flammende lidenskap. Det kan dermed tenkes at Olav først fikk istand en avtale med Ethelred II og deretter lot seg kristne. Dette betyr ikke at Olav ikke kan ha blitt påvirket av den kristne tro lenge før dette, ikke minst på sine hærtokter, men at det var først her Olav lot seg døpe. Dette virker også sannsynlig ettersom Snorre, som nevnt tidligere, skriver at Olav fikk med seg prester og andre lærde. En eneboer, som Snorre forteller om, er tross alt en eneboer og ville derfor ikke ha omgitt seg med mange prester og lærde. Det er derimot mer sannsynlig at Olav fikk prester og lærde fra kong Ethelred II. Biskop Sigurd den mektige kan ha vært en av disse. Det finnes en del særstoff om ham i Flateyjarbok som ikke er nevnt andre steder. Ifølge Flateyjarbok var biskop Sigurd blant annet sammen med Olav om kåringen av Sunniva som Norges første helgen, og kirkebyggingen på Selje . Olav har nok fått mye av sin kunnskap om kristendommen fra ham. Vi vet at den engelske kirken hadde arbeidet tidligere for å kristne Norge, da gjennom Norges første kristningskonge Håkon den Gode. . Det er derfor svært sannsynlig at kirken nå så en ny mulighet i Olav Tryggvason, som kunne komme til å bli en ny kristen konge.
Avtalen mellom Olav og Ethelred II får derfor fordeler for dem begge. Ethelred II håpet nok på at en avtale mellom Olavs vikinghær og engelskmennene ville holde danene unna, ihvertfall for en stund . Og kirken i Wessex så selvsagt en ny mulighet i Olav til å få kristnet Norge. For Olav Tryggvason selv var det også flere fordeler med denne avtalen. Pengene han fikk gjennom fredsavtalen med Ethelred ville komme godt med til å finansiere de nødvendigheter Olav trengte for å feste ett grep om Norge. Våpen, utstyr, mannskap og gaver er bare noen av kostnadene som kommer med ett slikt prosjekt. I tilegg ville innføringen av kristendommen ytterligere kunne styrke hans makt. Dersom kirken fikk fotfeste i landet ville Olav få en viktig støttespiller som kunne skaffe ham mere penger, men også allianser til andre kristne herskere i Europa.
Olav kommer til Norge
Snorre forteller videre at da Olav Tryggvason først kom til Norge seilte han i land på Moster. Her lot han synge messe, og det ble senere bygget en kirke der . Deretter seilte han trolig til Trøndelag. Utifra handlingen som foregår rundt Olavs ankomst og det faktum at Gauldalen nevnes er det trolig at det er Trøndelag Olav ankommer til . Dette bekreftes forsåvidt også av Fagrskinna som forteller at da han kom til Trøndelag, tok alle trønderne vel mot han, og først de i Gauldal . At kildene her samsvarer såpass øker sannsynligheten for at dette er riktig. At Olav Tryggvason valgte å reise til Trøndelag kan være fordi han hadde hørt om bøndenes missnøye mot Håkon Jarl, og tenkt seg at han kunne vinne deres støtte ved å seile til Trøndelag og støtte bøndene. Med Håkon Jarl borte ville også høvdingsete i Trøndelag være ledig, og Olav kan dermed ha tenkt at muligheten derfor var større for å etablere ett maktsenter her enn andre steder i Norge. Det var mer sannsynlig at bøndene nå ville velge Olav, enn å la sønnene til Håkon Jarl overta styre. Bøndene kunne i så tilfelle forventet harde reaksjoner ettersom de hadde jaget etter farens liv. At dette tydeligvis fungerte bekreftes av Snorre som forteller at Olav ble tatt til konge over hele landet på et allment folketing i Trondheim, og han dro så rundt og la landet under seg . Videre forteller Snorre at Olav reiste til Viken området hvor han skal ha kommet med sin kjente uttalelse om at han kulle klare å kristne hele Norge, eller også dø. Deretter skal han ha reist videre fra Viken og mot Vestlandet .
Olav og Vestlandshøvdingene
Denne «misjonsreisen» fra Viken og mot Vestlandet er ikke bekreftet i Fagrskinna og nyere historie forskning setter spørsmålstegn ved hvor riktig dette kan være. Torgrim Titlestad mener blant annet at danene ville ha forsterket sitt militære hold over Viken for å forsvare dette mot Olav Tryggvason når de fikk høre at han hadde dratt fra England. Videre ville Olavs base i Trøndelag fortsatt være for begrenset og utsatt til at han kunne legge i vei på noen større militæraksjoner. Det er derfor mer trolig at Olav først og fremst prøvde å få til en fredelig avtale med de mektige høvdingene på Vestlandet. Høvdingene og krigerne på Vestlandet hadde etter all sannsynlighet mye erfaring i å delta i kamper som følge av de mange toktene utenlands, og ikke minst hadde regionen ett sterkt og erfarent forsvarsverk etter kamper mot danene. Olavs sjanser til å gjennomføre sine ambisjoner om kongedømme over Norge og innføring av kristendommen ville dermed gå langt lettere med Vestlandshøvdingene på sin side, og som en buffer mot danene . Den videre fortellingen om at bøndene på Vestlandet holdt møte med Olav på Gulatinget er mer sannsynlig. Her skal bøndene ha advart om at de ville gripe til våpen mot Olav om han brøt lovene og prøvde å tvinge bøndene under seg med makt, men dersom han holdt lovene og gav dem noe til gjengjeld ville de love ham sin tjeneste fullt og helt. Det ble dermed bestemt at Olav skulle gifte sin søster Astrid til den kjente rygekongen Erling Skjalgsson, og Erling fikk deretter kontroll over område nord fra Sognesjøen og øst til Lindesnes, på samme vilkår som Harald Hårfagre hadde gitt sine sønner . Nå som Vestlandet hadde akseptert kristendommen og med Erling Skjalgsson som støttespiller stod Olav straks mye tryggere.
Olavs misjonsferd
Med alliansen med Vestlandet bak seg, fortsetter nå Olav Tryggvason en langt hardere linje mot de andre hedenske strøkene i Norge. Snorre forteller at det blir samlet folk til Firfylkesting nord på Dragseid på Stad hvor sogninger, fjordinger, sunnmøringer og romsdøler skal møte med Olav. Han gir de her valget mellom å la seg kristne eller å møte hæren hans som nå består av blant annet folk fra Trøndelag og krigere fra Rogaland og Hordaland. De velger å la seg kristne.
Misjonsferden fortsetter med vold og drap over Nordmøre, Lade, Trondheim og ellers rundt i store deler av landet. Ofte brukte han vold og drap, noen ganger list og svik, og noen lot han overtale med veltalte ord .
Hvor kristne mange av disse faktiskt ble er en annen sak, men det nevnes av Snorre at Olav stolte ikke mer på dem, enn at han lot ta gisler fra bøndene for at de skulle holde seg til den kristne tro.
Men selvom kristningsverket her til lands gikk mer eller mindre uhindret, og Olav satt trygt i landet med Vestlands høvdingene til å verge landet mot danene, var det to kvinner som på mange vis skulle føre til Olavs fall.
Olavs kvinner
Den første som skal nevnes er Dronning Sigrid i Svitjod, kalt Sigrid Storråde. Olav Tryggvason fridde til dronningen, og hun takket ja til giftermålet. Men det viste seg så at Sigrid ikke ville skifte ut sin gamle åsatro med kristendommen, selvom hun sa Olav gjerne måtte ha den troen han selv ville. Hennes avvisning til kristendommen, som Olav hadde gjort til sin livsoppgave, gjorde Olav så oppbrakt at han dro til henne med hansken han holdt i hånden, og Sigrid svarte sint: «Þetta mætti verða vel þinn bani !»
Den andre kvinnen som skulle være med å bringe Olav til sitt fall var Tyra, søsteren til Svein Tjugeskjegg. Hun skulle giftes bort til den hedenske venderkongen Burislav. Dette ville hun ikke, og hun rømte derfor til kong Olav, som så henne som en svært vakker kvinne og de endte opp med å gifte seg. Det problematiske her er at Olav gifter seg med henne uten å spørre Svein om lov. Dette må ha vært en blodig fornærmelse! Videre klager Tyra stadig over at eiendommenes hennes i Vendland ligger der uten å være henne til nytte, og egger Olav å hente det hun eide .
På den andre siden sitter Sigrid Storråde som nå har giftet seg med Svein Tjugeskjegg. Hun egger stadig Svein til å gå til strid mot Olav, som hadde giftet seg med søsteren uten å spørre Svein om hennes hånd. Eller som Sigrid, kanskje litt mer direkte legger det frem: Olav hadde ligget med søsteren hans uten å spørre om lov. Når Olav Tryggvason så lar seg overtale av Tyra til å hente eiendelene hennes i Vendland går rykte raskt til danekongen som samler en stor hær .
Resultatet av det hele ender med det voldsomme slaget i Svolder, hvor Olav taper og forlater livet ved å hoppe over bord.
Før sin død gjorde han likvel kristendommen godt kjent i Norge, og mange ble nok preget av den kristne mentaliteten, selvom selve kristningsverket ikke er ansett som ferdig med Olav Tryggvason.
Helgenen Olav Tryggvason?
Det som er mindre kjent, er at islandske prester forsøkte å gjøre Olav Tryggvason til en helgen. Dersom dette hadde skjedd kan det godt hende at Olav Tryggvason ville fått en langt større betydning for kritendommen etter sin død. Dette ble likevel ikke gjennomført ettersom Olav hoppet overbord fra skipet sitt og dermed endte sitt liv. Dette var ifølge kirken selvmord, og var en så stor synd at det ikke lot seg gjennomføre å gi Olav Tryggvason helgenstatus .
Kilder
Heimskringla
Utgitt av C.R. Unger 1868
Norrøn utgave
Fagrskinna
Oversatt av Edvard Eikill. 1 Opplag 2007
Norsk utgave.
Flateyjarbok
Christiania 1860.
Norrøn utgave.
Litteratur
”Viking.Norway”
Torgrim Titlestad. 1 Opplag 2008
