I denne oppgaven vil jeg gå inn i saga og mytologi kildene til den norrøn religion, og se hva vi kan finne av spor etter dens religiøse praksis. Det er lite som faktisk beskriver hvordan den norrøne religion ble utført i praksis. Dette kan skyldes at sagaskriverne, som i stor grad var kristne, ikke ønsket å videreformidle hvordan disse tingene i praksis ble utført, eller det kan hende at disse tingene var så kjente at man ikke følte man trengte å gå inn i en nærmere forklaring. Vi kan likevel finne kortere beskrivelser av riter og ritualer i noen av sagaene og skriftene. La oss først starte med å se på steder som er knyttet opp til den norrøne religions praksis, dermed på offertider og til slutt noen av de norrøne ritene vi kan finne spor av i kildene.
Offersteder
Et av offerstedene som ofte nevnes i både sagene og i mytologien er horg. Det norrøne ordet horg betyr steinsetting og refererer trolig til en haug eller røys av stein som har hatt funksjon som en form for helligsted, eller offersted. I Hyndluljóð roser Frøya kongesønnen Ottar for at han bygde henne en horg stablet av steiner og at han farget det rødt med blod av storfe . Britt-Mari Näsström skriver i «Blòt» at det i Heidreks saga fortelles at Alvhild, datter av Kong Alv, blir bortført om natten mens hun farger horgen rød under diseblotet. Hun skriver også at det i Landnàmabok fortelles om ei kvinne som heter Aud. Hun er blitt kristen, men familien hennes hadde horg hvor man ofret . Dette viser til at Horg etter all sannsynlighet har vært en plass hvor man ofret til gudene, og som gjerne inkluderte å skvette blod på horgsteinene. I sagaen om Kormak fortelles det at Tordis råder Torvard til å øse okseblod over en haug hvor det bodde alver . Det kan tenkes at det også her stod et horg, eller at haugen i seg selv ble sett på som hellig. Gulatinglovens forbud mot å bygge horg tyder også på at oppfattningen om horg som tilknyttet den norrøne kults praktisering er riktig .
Utenom horg så er det ofte hov som settes i forbindelse med den norrøne kulten. Snorre forteller i Ynglingatal at Odin fikk i stand et stort hov og blotet der . I sagaen om Ramnkjell Frøysgode fortelles det at Ramnkjell «holdt et stor-blòt og lot bygge et stort hov» . I sagen om Egil Skallagrimsson står det at det på sommeren skulle holdes et stort blot på Gaular . Det står i Landnàmabok at det på Gaular var et stort hov , og det kan gjerne tenkes at det var her blotet som det fortelles om i Egilsaga ble holdt. Det fortelles også flere plasser i Landnàmabok om menn som reiser hov på landområdene sine, men det fortelles dessverre ikke noe om ritualene som ble praktisert her. At både horg og hov settes i sammenheng er også bekreftet i Eddakvadet Voluspaa hvor det fortelles at æsene hamret horg og hov . Mye tyder dermed for at dette var noen av den norrøne tidens kultplasser.
Offertid
I Ynglingatal forteller Snorre at det skulle blotes mot vinteren for godt år, midtvinters for grøde og et seiersblot om sommeren . Det fortelles også at svearene hadde blot om høsten. Også dette kan ha vært for grøde, årsaken til blotingen nevnes å være sult og nød som følge av uår . At det var vanlig med et blot om høsten er bekreftet i andre kilder enn i Ynglingatal. Det fortelles i Egil Skallagrimsson saga at det ble holdt et diseblot på høsten .
At det ble holdt blot til faste tider av året blir også fastslått i sagen om Olav den hellige. Det fortelles her at Olav får høre at trønderne har hatt blot på vinternatt, og at folket på Mære hadde hatt store blot midtvinters. En av Olavs menn forteller også at folk inne i Trondheimen holder blot om høsten, ved midtvinters og et tredje på sommeren. Indisiene på at det stemmer at man hadde faste tider på året man blotet er dermed sterke. Det er også interessant er at det på samme sted fortelles at bøndene i Trondheimen drepte storfe og hester og at gudestøttene ble rødfarget med blodet . Dersom dette stemmer, blir det en bekreftelse på det som står i Hyndluljó om at man drepte storfe og farget horgen rød av blod. Også den berømte historien Volsetåtten er å finne i Olav saga, men bare i Flateyjarbok. Kong Olav kommer her over en gård hvor de dyrker en hestepenis, en fallos. Også dette er på høsten . Problemet med denne kilden er bare at den synes å beskrive en kult som trolig ikke hørte til i vikingtiden, men snarere er en levling av en eldgammel hedensk kult. Vi vet med sikkerhet at det har vært en falloskult i Norge, og det står en rekke falloser spredt i det ganske land, men faktum er at disse dateres til tiden ca 400 – 600 f.kr og hører dermed ikke til i den norrøne vikingtiden. Det er derfor noe tvilsomt at dette ritualet skal ha foregått på langt utpå 1000 tallet. Også Gro Steinsland stiller seg kritisk til denne fremstillingen, og nevner muligheten om at den kan være laget for å latterliggjøre hedenskapet . Så selvom fortellingen kan romme konturene av et eldgammelt ritual, forteller det dessverre, trolig lite om praksisen av den norrøne religionen.
Riter i norrøn religion
Kildene fra denne tiden har, i tilegg til å berette om blot, også berettninger som kan gi oss en hvis innsikt i noen av ritene som fulgte med den norrøne troen. Vi skal her se litt nærmere på noen av disse.
Fødsel
Både mytene og sagaene kan tyde på at en vanlig rite ved en barnefødsel var å øse vann over barnet. Dette finner vi både i Håvamål: «om jeg kommer selv og vigsler en gutt med vann; han faller ikke om han ferdes i kamp» og i Rigstula øses det vann over hvert av de tre barna som fås med Heimdall . Denne skikken bekreftes også hos Snorre. I sagaen til Harald Hårfagre står det; «Guthormr hertogi hafði vatni ausit hinn elzta son Haralds konungs, og gaf nafn sitt» . Det ser ut til at øsing av vann over barnet hører sammen med navngivningen, for det går ofte igjen at de to henger sammen: «Sigurðr jarl jòs sveininn vatni ok kallaði Hàkon eptir feðr sìnum Hàkon Hlaðajarli» . Det finnes mange flere slike referanser i Harald Hårfagres saga som bekrefter det samme. Det må nevnes at Gro Steinsland forøvrig nevner at man skilte mellom hedensk navngivning med å øse vann og den kristne dåpen. Disse skilles ved at den hedenske skikken omtales om «ausa barn vatni» mens den kristne dåpen omtales som «skìrn» .
Bryllup
Når det gjelder ritualer rundt bryllup kan vi først gå til mytologiens verden, hvor det i Trymskvadet fortelles om et bryllup i gudeverdenen. Tor, forkledd som Frøya, deltar her i et bryllup for å få tilbake hammeren sin. Ser vi på de konkrete tingene som omtales i bryllupets utførelse kan vi kanskje ane konturene av den norrøne religionens skikk ved ekteskapsinngåelse. Dersom vi ser vekk fra selve rammen kan vi komme innpå ting som kan være fakta. Det fortelles blant annet at Trym har okser på gården. Senere kan vi lese at Tor spiser en hel okse alene . Selvom det ikke er nevnt her, kan man jo lure på om det ikke også ved bryllup ble ofret og spist storfe, og at blodet gjerne ble brukt til å rødfarge en helligdom, eller en gudestatue for å gi ekteparet hell i ekteskapslivet. I så fall kan det tenkes at dette ble utført i slutten av brullupet. Det er i så fall logisk at dette ikke er beskrevet her, ettersom bryllupet blir avbrutt før det er fullført. Det står også at Trym, like før vielsen, uttaler «La oss vigsles med Vàrs hender» . Heller ikke selve vielses ritualet blir beskrevet, ettersom det er her hammeren bæres inn og bryllupet blir avbrutt, men vi kan spekulere i hva denne settningen kan tyde på. I den norrøne religionen er Vàr ekteskapets gudinne.Var det hennes gudebilde som i tilfelle skulle bli farget rødt av okseblod? Kanskje gav man hverandre her hendene i Vàrs åsyn når man skulle inngå ekteskapspakten, slik vi idag gir hverandre ringer?
Foreløpig forblir den norrøne kultens brullupsritualer i stor grad en gåte, men kanskje vi en dag lærer mer også om dette.
Begravelse
Når det gjelder utførelsen av begravelse er kildene i stor grad tause, både når det gjelder sagalitteraturen og mytologien. Bruddstykker av ritualer kan vi likevel finne, og de arkologiske funnene her er også tallrike. I Ynglingatal fortelles det at Odin gjorde til lov at de døde skulle bli brent, og det de eide båret på bålet med dem. Det de hadde med seg på bålet og det de selv hadde gravd ned skulle de få ha med seg til livet i Valhall. Det fortelles også at det over stormenn skulle lages haug og modige menn skulle det reises bautastein over . Denne tradisjonen er sterkt befestet i de arkeologiske kildene, hvor vi finner rester etter både brannbegravelser og jordfesting med store hauger. Et av de beste eksemplene på en storslått hauggrav er Oseberg-graven. Her var store rikdommer lagt ved den døde i graven, som hesteoffer, en praktfull vogn og dyrehodestolper. Til og med et helt skip var lagt ned i haugen, Osebergskipet . Det kan se ut som at begravelsen var en overgangsrite hvor den døde fikk en ny status, et nytt tilholdssted, mens personligheten og kraften var den samme. Dette synet kommer blant annet til uttrykk i Hervarar saga og Heiðreks hvor Hervor vekker, Angantyr, fra de døde for å kreve sverdet Thyrfing .
Når det gjelder selve ritene under begravelsene har vi få kilder. Yngvar Ustvedt bruker her Ibn Fadlan som kilde på en viking begravelse . Man skal klart være kildekritisk til det som fremstilles her, men vi skal ikke se bort fra at noe av det som beskrives her kan stemme. En av de tingene som har vekket oppsikt, er trellkvinnen som blir drept for å følge herren sin inn i de dødes verden. Men dette er en av de tingene som faktiskt kan stemme. I det kortet Sigurds kvadet, bekreftes det at liket skal brennes, og ved liket følger fem trellkvinner og åtte treller av edel byrd . Det er blitt spekulert i om også den ene kvinnen i Oseberg graven kan være en trellkvinne som var ment å følge sin herskerinne i døden . Men slike offringer har nok ikke vært vanlige, og Oseberg graven er et av få gravfunnene hvor den gravlagte har fått med seg det man antar er en trell.
Konklusjon
I disse tilfellene ser det i stor grad ut til at de norrøne gudetekstene i stor grad fremstiller deler av den norrøne religion slik den faktiskt ble praktisert. Flere steder bekrefter sagaene og arkeologiske funn de ritene og ritualene som blir bekreftet i gudediktene. Det kan derfor være mulig å bruke gudediktene til å gi oss en pekepinne til hvordan de riter og ritualer som ikke er nevnt, eller som er mangelfulle i sagaene, kan ha blitt utført! At de samme ritene og ritualene er beskrevet både i gudediktningen og sagalitteraturen er med på å øke deres verdi som kilder, og kan til en hvis grad gi oss noen hint til hvordan den norrøne religionen har blitt praktisert i hedensk tid.
KILDER
Heimskringla. Utgitt av C.R.Unger (1868). Trykt hos Brøgger & Christie.
Flateyjarbok Bind 1 – 3. (1860, 1862, 1868) Christiania. P.T. Mallings Forlagsboghandel.
Egil saga Skallagrìmssonar. Utgitt ved Valdimar Àsmundarson og Sigurður Kristjànsson. Reykjavik 1911.
Hervarar saga ok Heiðreks. Utgitt av Sophus Bugge (1873). Christiania. Trykt hos A.W.Brøgger.
Landnàmabok. Oversatt av Jan Ragnar Hagland (2002). Erling Skjalgssonselskapet.
Kormark Saga. Aschehoug. 1995.
Ramnkjell Frøysgode saga. Det norske samlaget. 1999.
Eddadikt. Oversatt av Ludvig-Holm Olsen. 2001. 2 opplag. Cappelens forlag.
Gulatingslovi. Oversatt av Knut Robberstad. 1952.
LITTERATUR
Gro Steinsland (2005). Norrøn Religion. Pax Forlag.
Anne Stine Ingstad (1981). Osebergdronningen hvem var hun? Særtrykk av VIKING – Sørensen Trykkeri A/S
Britt-Mari Nässström (2001). Blot. Pax Forlag
Yngvar Ustvedt (2004). Verre enn sitt rykte. Cappelens Forlag.
